Claustrophobia 2

Jeg er 40 år gammel. Snart 41. Jeg kom sent i gang med det meste. Hadde hverken kjæreste eller sex før jeg var 20 år. Smakte ikke alkohol eller tobakk før et par-tre år etter det. Klarte aldri å engasjere meg nok til å gjennomføre en skikkelig utdannelse.

Men jeg har rukket å være samboer i en del år, vært gift en kort periode, skilt meg, og fått verdens beste datter. Jeg har startet et par firmaer, gitt ut bok, skrevet over 1,2 millioner ord i bloggen min, har gode venner, har ivaretatt gode relasjoner til mine ekser, og har det egentlig veldig, veldig bra.

Det kom likevel ikke av seg selv. Før bodde jeg nemlig i feil rom. Det måtte jeg rive, og bygge et nytt. Mitt eget rom. Et rom som passet meg.

Da jeg bodde på Tonstad, hvor jeg vokste opp, var jeg engasjert i mye forskjellig. Jeg har alltid jobbet med musikk. Ledet kor, spilt i band og undervist i musikkskole. Jeg har jobbet med drama og teater, vært kommunal fritidsklubbleder, og vært initiativtaker til og leder av mange arrangementer og forestillinger. Jeg var aktiv i lokalpolitikk, drev (og driver) eget firma, bidro i lokal nærings- og eiendomsutvikling, og hadde generelt sett alltid mange jern i ilden.

Jeg likte alt dette. Det var spennende, lærerikt og inspirerende å engasjere meg i så mye, men det gjorde meg samtidig til en slave for omgivelsene. Det var alltid noen å stå til ansvar for. Noen andres krav jeg måtte innfri. Så mange hensyn å ta.

Sammen med min datters mor bygde jeg hus, kjøpte bil, hadde en liten dachshund og var rimelig godt etablert. Fremtiden var staket ut, og jeg følte meg egentlig tilfreds med tingenes tilstand.

Så raknet forholdet. Hun flyttet hjem til Kristiansand sammen med vår datter, og jeg flyttet kort tid senere til Oslo.

Det var en stor avgjørelse å ta, men det var en riktig avgjørelse. Etter å ha vært pådriver og deltaker i mange aktiviteter helt siden ungdomsskolealder, kuttet jeg ut nesten alt av forpliktelser. Jeg solgte hus og bil, og kvittet meg dermed med all gjeld. Jeg falt naturlig ut av alle aktiviteter knyttet til hjemkommunen.

I Oslo startet jeg et nytt liv hvor jeg for første gang bare hadde meg selv og mine personlige interesser å dyrke: Firmaet mitt, skriveprosjekter og min datter.

Endelig var jeg min egen sjef. I mitt eget rom. Et rom som passet meg.

Her i Oslo leier jeg en leilighet på Tøyen. Ja, jeg leier. Nesten alle jeg sier det til synes det virker som galskap. Hva, vil du ikke heller kjøpe? Det er jo mye mer fornuftig!

Tja. Det kommer an på hva man prioriterer. Eierskap betyr at jeg må tenke på maling, reparasjoner, gjeld, møbler, kjøp og salg. Jeg vil ikke eie. I hvert fall ikke før jeg en dag slår meg til ro med en ny samboer. Akkurat nå har jeg det veldig bra, rett og slett fordi jeg ikke eier noe stort og forpliktende. Det gir meg frihet. Og frihet vil for meg alltid være viktigere enn eiendom.

Frihet.

Jeg vet ikke hva som har gitt meg en slik aversjon mot for mange unødvendige forpliktelser. Kanskje er det en slags PTSD etter all svette, alle tårer og alle bekymringer fra å eie og drive et firma med flere ansatte, et par tusen kunder, og enormt med ansvar på egne skuldre.

Kanskje er det en reaksjon på at jeg alltid har drevet med ting for andre helt siden jeg var ung.

Kanskje er det rett og slett det at jeg endelig har funnet meg selv.

Men jeg føler jeg har gått i motsatt retning av de fleste på min alder. De samler på mer og mer. Kjøper større hus. Kjøper hytte og båt. Får flere barn. Hund og tre katter. Gjelden deres vokser. Og når gjeld og forpliktelser vokser, minsker friheten.

Frihet.

Det høres kanskje nesten litt buddhistisk ut, men jeg mener at eiendeler gjør deg til en slave. Jeg knytter meg veldig lite til ting. Da jeg flyttet ut av huset solgte jeg mye av inventaret til familie. Mye ga jeg bort gratis. Småting som kjøkkenutstyr, bøker, stjerneteleskop og annet utstyr, har jeg lagret i kjelleren til mine foreldre. Da jeg flyttet til Oslo ville jeg ha med meg minst mulig.

Jeg liker ikke å samle på gamle bilder, gamle skolebøker og ting som handler om fortiden. Fortiden finnes ikke. Det er bare et anker som hindrer fremgang. Jeg har hatt et fantastisk barndom og et godt liv, men blir likevel alltid trist å tenke på fortiden. Den er ikke viktig for meg. Å dvele ved det som var, spesielt om det knyttes til ting, er meningsløst.

Jeg har skapt meg et rom som jeg passer inn i. Og det er så ufattelig sentralt for å være lykkelig. Det er umulig å finne lykken hvis man hele tiden prøver å fylle et rom som ikke er formet slik man selv ønsker det. Et rom skapt av andre. Et rom formet av samfunnets forventninger, sosialt press, og tidligere målsetninger.

Dessverre er det alt for mange som strever med å fylle et slikt rom, og da vil de alltid føle seg utilstrekkelige. De vil aldri klare det. Og heller enn å leve i misnøye fordi man ikke klarer å fylle det rommet, burde de bygge om rommet. Endre fasong. Dra det litt inn her og dytte det litt ut der. Forme det slik at det passer til deres egne ønsker, behov, muligheter og størrelse.

Rommet kan endre seg over tid. Det skal og bør det. Men det må passe deg her og nå, akkurat slik du er. Ellers så vil du alltid ha det litt vondt.

Det er ikke nødvendigvis enkelt. Det vil ofte kreve at man brenner noen broer og kutter noen sikringstau. Men når jeg hører venner klage over at huset må males, at en av de to bilene må repareres igjen, at de ikke har råd til ferie fordi det er så dyrt med tre barn, at sexlivet har stagnert, at plenen må klippes igjen, at de ikke kan dra bort fordi ingen kan passe hunden, og at sjefen er en dritt, så lever de i feil rom.

Da lever de i et rom formet av et samfunn som har lært oss til å tro at vi må ha et hus, at vi må ha en hytte, at vi har rett til å få så mange barn vi selv ønsker, at partneren vil få det grusomt om forholdet går dukken, at barna vil få livet sitt ødelagt om de ikke har to foreldre som bor under samme tak, og at plenen alltid må være nyklippet.

Eller de lever i et rom formet av fortidens drømmer heller enn nåtidens realiteter.

For noen er det et fint rom. Et rom som passer. For mange er det ikke det. Men det krever mot å innrømme at man bor i feil rom. At rommet er for stort. Eller for lite. At rommet buler litt her nede og har litt for lav takhøyde. At man rett og slett ikke fyller rommet slik man føler man burde.

Det er ikke deg det er noe galt med. Det er rommet. Men rommet endrer ikke fasong med mindre du selv former det.

Hvis det er sånn et hekkan å male huset, vaske tre etasjer og klippe plenen, så kan det hende at du ikke trenger et hus. Kanskje tar det huset litt for mye plass i rommet ditt. Kanskje burde du selge det og kjøpe – eller leie – en leilighet. Kanskje nærmere jobben. Eller nærmere skolen. Da trenger du kanskje ikke to biler heller. Og hvis du kvitter det med alle de unødvendige tingene dine, tingene som lenker deg til fortiden, trenger du ikke så mange kvadratmeter heller.

Og hvorfor har du den hagen hvis du så ofte ser på det som et slit? Er det verdt det? Tror du barna dine har mest igjen for å ha en lykkelig mor eller far med tid til dem, eller en hage å leke i? Det finnes andre gressplener der ute. Den må ikke ligge på din eiendom hvis det forringer din livskvalitet. Drit i at en stor hage var drømmen din for ti år siden. Du lever nå, fortiden finnes ikke, og er du ikke tilfreds, må du gjøre noe med det.

Og hvis det er så dyrt å ha tre barn… hvorfor fikk du da tre barn? Hva får folk til å tro at de skal ha rett til tre barn når de inderlig godt vet at de ikke har rett på den dyreste Mercedesen? Det er samme sak. Det koster å ha barn. Det gir deg mindre frihet. Det burde man kanskje tenkt på før man presset ut et tredje og fjerde barn i en rosenrød fantasi om at dette er viktig for livsgleden? Barn er ingen menneskerett. Men å ha tid og råd til å ta vare på de barna man har, er et minstekrav.

Og hvis du ikke kan dra bort i helgene fordi hunden eller de to kattene trenger tilsyn, og du synes det er et slit å hele tiden vaske kattetiss og fjerne hundebæsj fra stueteppet, hvorfor har du de dyrene? Klart det er koselig med kjæledyr, men du må ikke ha dem. De binder deg. De tar bort frihet. De hemmer deg, selv om de også gir deg glede.

Fytterakkern så lei jeg er av folk som klager over hvor utrolig slitsom hverdagen er, samtidig som de insisterer på å ha ni barn, fjorten kjæledyr, sjuetasjers hus og tretten kott fulle av unødvendige ting. Pluss den overfylte kjelleren som skulle vært ryddet.

Hva med sexlivet da? Den manglende kjærligheten? Hvordan ordner man det? Vel, kanskje du lever med feil partner. Den største kilden til ulykke i denne verden tror jeg er ideen om at man mislykkes om man ikke får et forhold til å vare livet ut. Det er en fryktelig ødeleggende vrangforestilling. Men vi har alle kjent på den.

Som singel og datende i mange år, har jeg møtt utallige kvinner med samme historie. Enten de nylig har gått ut av et forhold som var dødt alt for lenge, eller de er i et vaklende forhold som de prøver å holde i live med kunstig åndedrett. Ting er ikke bra, men det er et fryktelig nederlag å gjøre det slutt. Man har feilet. Man fikk det ikke til. For en skam!

Herregud, mann. Herregud, kvinne. Ta dere sammen! Det er ikke slik det fungerer. Du har ett liv. Nyt det. Hvis du ikke har det bra med din partner, og dere har prøvd å snakke dere gjennom det, så gjør det slutt. Ta den vonde avgjørelsen. Ta den vonde praten. Ta vare på hverandre. For begges skyld. For barnas skyld, ikke minst. To lykkelige foreldre under ulike tak er uendelig mye bedre enn to ulykkelige foreldre under samme.

Lever du kun for andre, lever du ikke for noen.

Men ideen om det livslange forholdet er også en vegg i dette rommet som du ikke har bygget selv. Det er Samfunnet som snekret den veggen. Eller Religion. Eller var det kanskje Sosiale Forventninger som kom med spikere og hammer? Det var i hvert fall ikke du. Så kanskje den burde rives ned den også?

Å bli i et forhold man ikke er lykkelig i, er usympatisk overfor partneren. Fordi en partner vil heller aldri kunne oppnå lykke så lenge de er sammen med noen som ikke selv er lykkelig. Dermed frarøver man også dem muligheten til å forme sitt eget rom.

Jeg sier som komikeren Louis C.K. at livet har aldri vært så bra som etter at jeg skilte meg. Det er det beste som har skjedd meg! Og det kan jeg si på tross av at jeg har verdens beste eks-kone.

Vi er kjempegode venner og har aldri hatt noen konflikter av alvorlig art. Fra den dagen vi gjorde det slutt var vi enige om å ta vare på hverandre uansett hva som skjedde. Vi har en datter som er kjempefornøyd med tilværelsen fordi hun har to fornøyde foreldre som elsker henne, uansett hvilken by hun er i. Forholdet vårt var en vegg som måtte rives, og takk og lov for at min eks så det før meg. For det er jeg henne evig takknemlig.

Du må forme ditt eget rom. Og du må forme det selv. Men mange føler at det er umulig.

De er fastlåst i et forhold, i en jobb, og de må jo ha hus og hage til barna. Men veldig ofte er man ikke så fastlåst som man tror. Det er bare at vinduene i rommet er alt for små. Man har mistet perspektivet.

Det som virker helt umulig, er ofte, ja kanskje alltid, helt mulig. Det krever bare en dose initiativ, innsats og at man er villig til å ofre noe kjent og kjært for å få noe bedre. Det er det alltid verdt.

Hvis det er ting i livet ditt du ikke er fornøyd med, tenk over om det skyldes at rommet ditt har feil fasong. Tenk over om problemet er at du forsøker å fylle et rom du ikke selv har formet. Tenk over hva som mangler eller tar for stor plass i dette rommet ditt, og om du kan gjøre noe med det.

Det er ikke alt man kan gjøre noe med. Sykdom, for eksempel. Men kanskje nettopp som syk kan det hende at rommet må bygges om. Slik at syke deg passer i det rommet som friske deg tidligere passet i. Det finnes ikke noe one size fits all, og du er ikke den samme som du var i går.

Jeg er veldig stolt over at jeg har klart å forme mitt eget rom. Jeg eier ingenting av stor verdi, jeg har ingen gjeld, jeg har god økonomi, jeg har ett barn, og mitt ansvar er begrenset til de områdene jeg selv velger. Det gir meg økonomi og frihet til å gi min datter og meg selv det beste av opplevelser og tid.

Ikke minst gir det meg trygghet og overskudd til å bry meg om andre. Til å være der for andre som trenger meg. Fordi det er plass til det i rommet mitt nå. Jeg har den plassen de selv mangler i sitt eget trange rom. Der kan jeg slippe dem inn litt når de trenger det.

Alt er ikke perfekt. Firmaet krever mye, og i blant må jeg jobbe når jeg heller skulle vært med datter. Jeg skulle gjerne skrevet en bok til, blogget og reist mer, men jeg har ikke tid. Likevel vet jeg at det er mitt problem. Det er jeg som må forme rommet mitt til å passe et liv med mer skriving hvis jeg ønsker det. Det er mitt ansvar. Mitt valg. Jeg må prioritere, og kan ikke klage over tilværelsens tilstand hvis jeg selv velger å bo i feil rom.

Jeg er som nevnt lite opptatt av ting. Ting gjør deg til en slave. Min ideelle tilværelse er å bare ha en MacBook og en iPhone. Vite at jeg kan reise og være fri, men ha et verktøy til å skrive og kommunisere med. Uttrykke meg. Holde kontakten.

Det er egentlig alt jeg trenger.

Og kjæreste da. Det eneste jeg virkelig savner i livet, er en kjæreste. Men det håper jeg kommer. Det er særdeles god plass til henne i rommet mitt.