Skjermbilde 2015 12 23 15 39 33

Jeg vokste opp i et kristent miljø, midt i bibelbeltet på åtti- og nittitallet. Jeg jobbet i kirken, var leder og musiker for Sirdal Ten Sing, Sirdal blandakor og Sirdal barnekor i mange år. Jeg arrangerte fester og aktiviteter for ungdommer, i kirkelig regi. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på å gjøre mye for mange i min oppvekst.

Det er jeg glad for den dag i dag. Men i det arbeidet samarbeidet jeg med mange konservative kristne. Veldig konservative kristne. Kvinner og menn som helt uten skam kunne fortelle at homofili var synd. At abort var drap. At onani var en vederstyggelighet. At psykisk sykdom skyldtes onde ånder som bare Gud kunne fordrive. At samboerskap gjorde at man var ukvalifisert til å lede kristelig arbeid. At skilsmisse var syndig.

Forkastelige holdninger, gode gjerninger

Dengang som nå synes jeg slike holdninger og ytringer er forferdelige. Jeg tror det skadet en del unge som slet med usikkerhet rundt egen seksualitet eller mentale helse. Jeg synes det er forkastelig at disse kirkens menn og kvinner kunne tro og mene noe så middelaldersk og menneskefiendtlig.

Det la jeg heller aldri skjul på. Jeg skrev mange innlegg om dette i lokalavisen, og da jeg startet min blogg tilbake i 2006, var det mye hard religionskritikk der. Jeg følte for å ta avstand fra disse holdningene, og si tydelig fra om at det ikke var greit for kirken å fronte slike syn.

Og likevel synes jeg mange av disse menneskene er fantastiske folk. Likevel har jeg alltid gitt min uforbeholdne hyllest til de som ga så mye av sin tid for å jobbe for lokalmiljøet, for ungdom, for vanskeligstilte og for de svake.

Det finnes folk jeg jobbet med i kirken som jeg er så uenig med at jeg nesten får akutt hjernesvulst av å tenke på det. Evolusjonsfornektere, konspiratorikere, homofober, og mennesker med et foreldet syn på likestilling. Likevel står deres gjerninger støtt. Likevel anser jeg dem som fundamentalt gode mennesker. Mennesker med et større hjerte enn meg selv.

De gjorde mer for samfunnet enn de fleste andre sirdøler, på tross av sine holdninger. De ønsket å gjøre godt, selv om de hadde ideer som et moderne menneske med rette synes er forkastelig. Men til syvende og sist var de bare mennesker. Som gjorde så godt de kunne. Med den bagasje de hadde fra oppvekst og kirke. På godt og vondt.

For min egen del har denne bagasjen gjort det mulig for meg å kunne hylle årets Osloborger, Mohsan Raja, på tross av hans dårlige holdninger overfor homofili, på tross av hans kvinnefiendtlige ytringer, på tross av at han synes å være konspirasjonsteoretiker. Fordi på tross av alt dette, har han tatt på seg skoene hver kveld, gått ut, og gjort noe for felleskapet. For de svake. For de trengende.

Det er mer enn hva jeg har gjort, så hvem er jeg til å skulle slakte ham?

Men jeg vil slakte hans ytringer. Jeg vil utfordre ham på hans kvinnesyn. På hans syn på homofili. På hans idiotiske ide om at 9/11 var en «inside job». På hans kvalmende forsøk på å rettferdiggjøre islamistiske terrorhandlinger. Han fortjener motbør og verbal tyn for disse ytringene. Det har han også fått, og vil fortsette med å få.

Og likevel velger jeg å hylle ham for hans gjerninger. Akkurat slik jeg den dag i dag vil hylle mine tidligere medarbeidere for deres innsats i kirkelig regi, på tross av at jeg får fnatt av en del av deres meninger og ytringer. Jeg ville ikke nølt med å støtte en tildeling av «Kulturprisen» i Sirdal til en av disse, selv om jeg synes deres holdninger er ren idioti.

Det er fullt mulig å være både forbilde og tulling på samme tid.

Helt eller skurk?

Det hele koker egentlig ned til en farlig trend i dagens sosiale medier og debattklima: Alle er enten eller. Alle plasseres i båser. Man er enten helt eller idiot. Enten forbilde eller skurk. Enten god eller ond.

Men ingen av oss er det. Noe grums er synlig, annet grums er ukjent. Hver eneste person som noensinne får en utmerkelse kan være en drittsekk i det skjulte. Det kan vi aldri vite. Det eneste vi kan vite med sikkerhet, er at alle har en skitten fortid. Alle har sagt og gjort noe som vi burde ta avstand fra.

Jeg mener ikke å relativisere og hevde at alle er like snille eller slemme. Noen er genuint bedre mennesker enn andre. Men det avhenger til syvende og sist av hva man vektlegger og hvordan man måler.

I tilfellet Raja har sosiale medier gjort grumset så alt for synlig. Han har skrevet mye dumt, og han fortjener å møte hard kritikk for dette. Og likevel burde vi klare å ta den debatten separat fra debatten om prisen for årets Osloborger, som tross alt ble tildelt for hans gjerninger og innsats for flyktningene på Tøyen.

Ingen er enten eller. Man kan være en helt på et område, og en dust på andre. Vi er alle det.

Denne ideen om gode og onde mennesker er noe jeg har tenkt mye på. For hvor setter vi skillet? Hvordan kategoriserer vi? Når krysser man grensen fra å være helt til å bli skurk?

Vi hyllet campinggjestene som uselvisk kastet seg ut i båter for å redde ungdommer som flyktet fra Utøya den tragiske sommerdagen i 2011. Helter, kalte vi dem. De burde få medaljer. Men hva om en av dem var homofob? Eller hadde snytt på skatten? Eller stjålet jevnlig fra butikken? Eller voldtatt en kvinne i skjul? Jeg kan garantere deg at hver og en har svin på skogen, mer eller mindre alvorlige svin. Men tar det bort verdien av deres heltedåder?

Og hvor mange norske krigshelter som har fått medaljer av kongen banket opp sine koner? Snakket stygt om homofile? Kanskje til og med drepte uskyldige? Stjal fra militærlageret? Var utro mot sin kone? Tar det bort verdien av deres heltedåder?

Hvor mange forskere som har ført verden fremover og kanskje reddet millioner av menneskeliv gjennom utvikling av nye medisiner, ny kunnskap om menneskets biologi eller ny teknologi har også vært homofobe? Rasistiske? Hatt et forkastelig kvinnesyn? Trodd på konspirasjonsteorier? Tar det bort verdien av deres bidrag til menneskeheten? Eller kan vi se verdien i det ene, samtidig som vi fordømmer det andre?

Hvor mange rockehelter, skuespillere og kunstnere er elsket av hver og en av oss, selv om vi vet at de pulte rundt bak ryggen til sine kjære, vandaliserte hotellrom, sloss og skadet andre mennesker, ytret ufattelig mye idiotisk, og brøt utallige lover i utallige land og stater? Sid Vicious. Billie Holiday. Varg Vikernes. Lauren Hill. Tupac Shakur. Pete Doherty. Chuck Berry. James Brown. David Crosby. Ozzy Osbourne. Chuck Berry. Woody Allen. Roman Polanski. Gjør det kunsten deres mindre fantastisk? Brenner vi deres album, sletter mp3-filene, knuser DVDene og kaster kunstmaleriene på dynga? Eller kan vi forgude musikken og filmene, og samtidig fordømme kunstnerens fortid? Kan de være en inspirasjon, og samtidig en drittsekk?

* 42 Musicians Who Spent Time In Prison
* 10 Shocking Crimes Committed by Rock Musicians

Jeg ler fortsatt av Jim Carrey, og unner ham gjerne en pris eller fem for sitt skuespillerarbeid, selv om han er en forferdelig vaksinemotstander som sprer farlig propaganda.

Det er vanskelig dette. En vanskelig balanse. Burde James Watson blitt fratatt sin nobelpris for sine kvinnefiendtlige og rasistiske holdninger? Burde Chris Brown miste retten til fremtidige utmerkelser for sin musikk på grunn av sin voldelige historie? Burde ingen noensinne mer le av The Cosby Show fordi Bill Cosby ser ut til å ha vært en systematisk voldtektsmann? Jeg vet ikke. Men jeg tror ikke det. Jeg tror vi kan fordømme og straffe deres handlinger, og likevel hylle deres kunstneriske og vitenskapelige prestasjoner.

Vi er alle rasshøl

Til syvende og sist er vi alle noen rasshøl. I varierende grad, riktignok, men likefullt rasshøl. Vi er bare så heldige at folk flest ikke vet det. Raja er også et rasshøl. Men samtidig er han en helt. Et forbilde. Og en person vi ikke vil at barna våre skal lære sine holdninger fra. Han er ikke enten eller, han er begge deler. Slik vi alle er.

Det er få av oss som har dratt på oss skoene hver kveld for å gjøre den jobben Raja hard gjort. Jeg kan skrive bloggposter om det ene og det andre til fingrene blir blå, og mange synes det er flott. Jeg har også mottatt utmerkelser for det. Men det er alltid med en viss bismak, fordi det er andre der ute som gjør den viktige jobben.

Jeg kan skrive om flyktningkrisen, men det er ikke jeg som drar ned til Middelhavet og hjelper båtflyktningene i land. Og det er de som burde hylles. Det er de som burde få medaljer. Ja, til og med om mange av dem helt sikkert kommer fra en konservativ menighet på sørlandet som fordømmer homofili.

Så takk, Mohsan Raja, for den jobben du har gjort for flyktninger. For det er du en helt i mine øyne. Men når det gjelder dine ytringer, må du ta deg en bolle. Den dialogen er nå startet, og den vil du måtte leve med.

Selv har jeg lagt ned min sten. Jeg vil ikke kaste. Jeg vil derimot kaste opp litt av holdningene Raja har vist i sosiale medier. Men jeg er optimist. Jeg tror på dialog. Jeg tror at det å vise at gode gjerninger verdsettes kan bidra til at også holdninger endres. Med ros og økt selvfølelse, kommer også større raushet. Det ser vi allerede tegn på. Og nettopp ved å løfte frem de gjorde gjerninger utført av et uperfekt menneske, skaper vi et grunnlag for en debatt som gavner oss alle.

Det hadde derfor vært fint om vi som ikke er homofobe, konspiratoriske eller kvinnefiendtlige i det minste unnlot å være menneskefiendtlige i sosiale medier. Det hadde vært en god start.