Følgende tekst er hentet fra første manusutkast til min bok "Håndbok i krisemaksimering" (Spartacus forlag, 2016). Det meste av denne teksten ble kuttet da det ble for lite relevant for norske forhold og bokens øvrige kontekst, men i disse dager føles det passende å publisere hele den uredigerte teksten for å kanskje kunne belyse situasjonen i USA noe bedre.
Den amerikanske rasismen
Jeg har debattert innvandring, islam, terror og risikoopplevelse grundig og lenge i sosiale medier og i bloggen min. I den debatten har jeg blant annet hevdet at media burde slutte å oppgi landbakgrunn eller etnisitet til gjerningsperson eller mistenkte i kriminalsaker. Det tjener ingen hensikt annet enn å skape fremmedfrykt.
Ikke alle kjøper det argumentet. De hevder at folk flest skjønner at ikke alle innvandrere er kriminelle selv om media gir oss informasjon om etnisk opprinnelse. Det høres vel og bra ut, men som vi allerede har sett har forskning på risikoopplevelse vist at vi sjelden er så rasjonelle av oss. Hadde mine motdebattanter hatt rett, ville ingen av oss egentlig vært redde for å fly. Og vi ville sett på terror som en liten parantes i historien. Det gjør vi ikke, fordi vårt fryktsenter opererer på et mye mer primitivt nivå.
Media former vårt syn på minoriteter. Dette forstår vi ut fra tilsvarende fenomener som flyskrekk og terrorfrykt, men vi kan også se til andre land og historie for å bekrefte at dette er en reell utfordring som også norske medier burde ta konsekvensene av. USA er et godt eksempel på hvor galt det kan gå når media ikke er nyanserte og korrekte nok.
Selv om rasediskriminering i form av segregering og ideer om genetiske ulikheter i USA har blitt betydelig redusert de siste 70 år, har det i stor grad blitt erstattet av en "mykere rasisme". Så sent som på nittitallet uttrykte en majoritet av hvite at svarte var mindre intelligente, latere, mer tilbøyelige til vold og mer tilbøyelige til å ville leve på trygd enn hvite. Ja, til og med i 2008 fant en studie at hele 40 prosent av hvite så på seg selv som mer hardtarbeidende enn svarte, og en fjerdedel mente at hvite var mer intelligente enn svarte.
Ideen om at svarte var selvforskyldte i sin sosioøkonomiske underlegenhet, heller enn at strukturelle faktorer og langvarig diskriminering hadde en betydning, støttes fortsatt av et flertall av hvite amerikanere. Færre enn én av fire hvite amerikanere støtter også tiltak for å motvirke effektene av dette, for eksempel kvotering av svarte inn i høyere utdanning.
De samme ideene ser ut til å gjelde kriminalitet, hvor hvite stort sett mener at de svarte selv er skyld i sin høyere andel av kriminelle oppførsel på enkelte områder. Amerikanere er i stor grad tilhengere av ideen om at svarte er kriminelle rett og slett fordi de ikke bryr seg om andres rettigheter eller sine forpliktelser til samfunnet - eller fordi de er late. Faktorer som at svarte oftere utfører enkelte typer kriminalitet fordi de faktisk ikke har samme muligheter som hvite på arbeidsmarkedet, eller fordi de oftere lider under fattigdom og lavtlønnede yrker, har lite støtte i befolkningen.
Flere amerikanske studier har vist hvordan befolkningens oppfatning av ulike etniske grupper påvirkes av mediedekningen. Den generelle trenden er at svarte amerikanere figurerer oftere i nyhetssaker om voldelig kriminalitet enn deres andel av kriminaliteten skulle tilsi. Ikke bare det, men når svarte omtales i nyhetssaker, er det oftest i forbindelse med kriminelle forhold, og de beskrives på en mer skremmende måte enn når hvite omtales som gjerningspersoner. Samtidig viser forskningen at når svarte er ofre for voldelig kriminalitet, omtales dette sjeldnere i media enn den faktiske andel svarte ofre i befolkningen. Hvite ofre for kriminalitet får altså relativt til sin befolkningsandel for mye medieoppmerksomhet.
Dette kan ha store konsekvenser for samfunnet. I artikkelen "Race and ethnic representations og lawbreakers and victims in crime news: A national study og television coverage" fra 2010, kan vi lese en drøfting av dette. Her skriver forskerne følgende:
What are the implications of these findings? Although we have not focused on how the media affects individuals' schemas or world views on crime (as social psychological perspectives do), the privileging of White victims found in our results is highly pertinent in this respect. The natural converse of this result is that victimization in minority communities is routinely minimized. To the extent that television media are responsible for generating public support for and/or altering views of social groups, this differential attention to race-ethnic victims provides a misleading picture of which groups are most vulnerable to violent victimization.
If viewers repeatedly see White victims, their world view will be altered to reflect this such that Whites come to believe they have more reason to be fearful of crime than other groups or than is realistic. Moreover, the consequences may reach beyond an unrealistic assessment of the likelihood of victimization for Whites. The minimization of attention to groups that, in fact, bear the brunt of victimization may lead to a lack of support for policies oriented to addressing their vulnerability to violence.
Effektene av denne skeive mediedekningen er også undersøkt, og i en rapport fra The Sentencing Project publisert i 2014 konkluderte forskerne med at hvite overvurderte andelen kriminalitet svarte amerikanere var involvert i med 20-30 prosent. Hvite hadde oftere enn tendens til å se på svarte som mer voldelige enn det hvite er. De fant også at jo større andel av kriminalitet hvite trodde at svarte begikk, dess større støtte til straffetiltak, inkludert dødsstraff, hadde de.
I studier har man funnet at den amerikanske befolkningen har flere negative assosiasjoner til svarte og latinamerikanere enn til hvite, en effekt man også har funnet hos både politimenn, forsvarsadvokater og dommere.
Disse misoppfatningene om hvor kriminelle og farlige svarte er, kan være en medvirkende årsak til at svarte oftere stoppes i trafikkontroller enn hvite, oftere ransakes, at svarte oftere dømmes i kriminalsaker enn hvite, og at de ofte får strengere og lengre straffer enn hvite. Ikke minst opplever svarte at politiet bruker fysisk makt mot dem tre ganger oftere enn hvite, etter å ha korrigert for andel kriminalitet de ulike populasjonene er involvert i.
I en spørreundersøkelse utført av CNN og Kaiser Family Foundation i november 2015 rapporterte én av fem svarte amerikanere at de hadde blitt urettferdig behandlet av politiet på grunn av sin "rase" i løpet av de siste 30 dagene. Bare 3 prosent av hvite hadde opplevd det samme, ergo skjedde det seks ganger så ofte hos svarte enn hos hvite amerikanere.
En annen rapport utgitt av det amerikanske Bureau of Justice Statistics fant at dobbelt så mange svarte enn hvite opplevde at de var blitt stoppet i trafikken av ugyldige årsaker. Disse følelsene underbygges også av at den samme statistikken viste at svarte sjåfører faktisk ble ransaket av politiet tre ganger oftere (6 prosent) enn hvite (2 prosent). Latinamerikanere (7 prosent) ble for øvrig ransaket enda litt oftere enn svarte igjen.
I begynnelsen av juli 2016 ble den lederen for en skolekafeteria, Philando Castile, skutt og drept av en politimann mens han satt i en bil med sin kjæreste og hennes fire år gamle datter. De hadde vært i butikken og handlet dagligvarer da de ble stoppet av politiet. Årsaken var at en politimann mente de lignet på noen mistenkte i et ran tidligere på dagen. Da politiet nærmet seg Castile og ba om å få se hans førerkort, opplyste sjåføren at han hadde det i lomma, men at han også bar et våpen han hadde lisens til å bære.
Politiet ga ham beskjed om å løfte hendene i været igjen, og i løpet av de neste sekundene, uten at noen vet helt hva som skjedde, ble Castile skutt fire-fem ganger i armen av politimannen. Kjæresten live-strømmet alt som skjedde like etter skuddet ble avfyrt rett ut på Facebook, noe som gjorde at hele verden fikk se den grusomme tragedien, med en blodig Castile som dør ved siden av henne.
I løpet av de neste 24 timene ble videoen sett av over 2,5 millioner mennesker. Vitner meldte i ettertid at andre politimenn som kom til åstedet brukte tiden sin på å trøste den gråtende politimannen som hadde avfyrt skuddene, heller enn å gi Castile førstehjelp.
Basert på disse statistikkene kan man si, slik guvernør i Minnesota, Mark Dayton, uttalte, at om Castile hadde vært hvit ville risikoen hans for å bli stoppet av politiet vært bare halvparten så stor, og risikoen for at det ville endt opp i en voldelig reaksjon vært tre ganger så lav. Ergo hadde Castile seks ganger høyere risiko for å bli skutt av politiet bare i kraft av å være svart. Hadde Castile vært hvit, hadde han sannsynligvis vært i live i dag.
Dette kalles gjerne for "djeveleffekten" hvor et overfladisk trekk, i dette tilfelle hudfarge, avgjør hvordan man karakteriserer individet. Er en person høy og kjekk, vil det gjerne farge videre bedømmelse av personen og kanskje dermed også tillegges egenskaper som intelligent og reflektert. Og motsatt, har en amerikaner afroamerikansk utseende, tillegges fort egenskaper som lat, kriminell, upålitelig og farlig.
Drapet på Philando Castile er bare en av flere politidrap av svarte i USA den siste tiden, og problemet har derfor fått massiv fokus det siste året. Men all skyld for disse misoppfatningene kan likevel ikke tilskrives medias skeive rapportering. I USA er svarte tross alt overrepresentert i enkelte typer kriminalitet, primært på grunn av sosioøkonomiske forhold. En større andel svarte enn hvite vokser opp og bor i fattige strøk, noe som igjen påvirker deres muligheter til utdannelse og arbeid. Dette er faktorer vi vet øker risikoen for å ende opp som kriminell, enten man bor i Norge eller i USA - selv om forskjellene nok er betydelig større i sistnevnte land, noe som gjør effekten desto større.
I 2012 utgjorde svarte amerikanere 39 prosent av arrestasjoner for voldelig kriminalitet, og 29 prosent av kriminalitet knyttet til eiendom (tyveri, innbrudd etc). Samtidig utgjorde de bare 13 prosent av befolkningen. I drapssaker var hele 49 prosent av de arresterte svarte - en betydelig overrepresentasjon. I absolutte tall utfører likevel hvite mer av denne kriminaliteten ettersom de utgjør en vesentlig større del av befolkningen, så om media rapporterte alt helt nøytralt, burde likevel hvite fremstå som mer skremmende. Amerikanere ville tross alt lest oftere om "hvit" kriminalitet enn om "svart". Likevel har hvite en oppblåst ide om hvor mye av denne kriminaliteten som faktisk utføres av svarte. Det er tankevekkende.
Når det gjelder narkotikakriminalitet er svarte derimot ikke overrepresentert. Tvert imot tyder en del data på at hvite bruker narkotika noe mer enn svarte og latinamerikanere, sammenlignet med størrelse på populasjonene. Forskning viser også at brukere oftest kjøper narkotika fra folk av samme etniske gruppe, så om rettsvesenet og politiet arresterte og straffet alle etniske grupper likt, ville hvite utgjort størstedelen av de fengslede med narkotikarelaterte dommer.
Likevel viser statistikkene at bare 30 prosent av fanger dømt for narkotikakriminalitet i statlige fengsler er hvite. Det skurrer. En av årsakene til dette er blant annet at "crack cocaine" inntil nylig ble straffet rundt hundre ganger strengere enn bruk av "powder cocaine". Ettersom crack er fattigmanns-kokainen, har denne skjevheten rammet svarte amerikanere hardt. Det har skapt et samfunn hvor millioner av svarte er blitt annenrangsborgere, ofte uten mulighet til å stemme ved valg, til å få sosialhjelp, og til å få andre rettigheter som kunne hjulpet dem ut av fattigdommen. Det er en ond sirkel.
En annen viktig årsak til dette misforholdet mellom narkotikabruk og straff er måten amerikansk politi og rettsvesen ser på svarte. Når stereotypen er at svarte er mer kriminelle og farligere, et inntrykk media i stor grad bidrar til å skape, vil de også oftere bli ransaket og mer nøye overvåket enn hvite. Eksempelvis viser statistikken at mens svarte bruker marijuana 1,3 ganger mer enn hvite, blir de arrestert for besittelse av marijuana hele 3,7 ganger oftere.
Ulike studier har funnet at minst 61 prosent (i 2004) av overrepresentasjonen av svarte i fengsler skyldes forskjeller i arrestasjoner hos svarte sammenlignet med hvite. Altså at svarte oftere kontrolleres, overvåkes og arresteres enn hvite. Men andel straffede forklarer ikke hele misforholdet mellom hvordan hvite opplever svarte. Statistikken alene kan ikke forklare de hvites vrangforestillinger.
Media spiller en rolle, og en studie fant eksempelvis at media oftere rapporterer saker som virker "nyhetsverdige", gjerne en svart mann som dreper en hvit kvinne. Dette på tross av at den store majoriteten av drap skjer "innad" i de etniske gruppene, og da primært blant menn. Svarte menn dreper svarte menn, og hvite menn dreper hvite menn. Men det er når en svart mann dreper en hvit kvinne, at media får blod på tann. Det er da amerikanere oftest får lese om det.
Krisemaksimeringen media bidrar til rundt minoriteter i USA bidrar i stor grad til å skape den "myke rasismen". Derfor kan også mye endres ved at media tar mer ansvar. Det er av den grunn blitt uformet retningslinjer og tiltak som amerikanske mediehus anbefales å bruke:
The media play a crucial role in determining how and how much people think about crime. Following their critical assessment of media crime coverage, Lori Dorfman and Vincent Schiraldi have made several recommendations to reporters and editors. These include expanding sources beyond criminal justice professionals, contextualizing crime within broader underlying social problems, providing in-depth coverage of more typical crimes rather than highlighting anomalous ones, and auditing content to compare coverage with regional crime trends. They describe practices that were adopted by organizations including the Los Angeles Times, the Chicago Sun-Times, and KVUE-TV in Austin, Texas.
Media må altså aktivt etterstrebe en mer balansert rapportering av kriminalitet. Tilsvarende må politiet aktivt arbeide med å motarbeide tendenser til "djeveleffekten" og en intuitiv forutinntatthet overfor individer med ulike overfladiske karakteristika, noe enkelte amerikanske politistyrker allerede har begynt med.
[...]
Rasisme er et komplekst fenomen. Selv om frykt for fremmede og negative holdninger til de som ser annerledes ut enn oss selv påvirkes av våre opplevelser og inntrykk, peker en del forskning i retning av at rasisme delvis er hardkodet i hjernen vår.
Selv babyer kan reagere med større frykt og skepsis til et ansikt som har en annen hudfarge enn hva de er vant med fra sine foreldre og omgivelser. Hjerneskanninger som gjøres mens deltakere utsettes for ulike typer stimuli og bilder viser også tegn til at vi har en innebygget, intuitiv rasisme og at vi føler mer empati for "vår egen gruppe" enn for de som ser annerledes ut.
I avdelingen for psykologi på New York University har de utviklet et verktøy for å avdekke ubevisste "rasistiske" tendenser hos folk. Systemene har fått navnene Implicit Association Test (IAT) og Weapons Identification Task (WAT) og er ulike datastyrte tester hvor man for eksempel skal skille våpen fra verktøy, eller vurdere ord som enten positive eller negative, etter at man først har sett et hvitt eller svart ansikt i et brøkdels sekund.
Testene har demonstrert at også folk som selv anser seg som ikke-rasister, har en innebygget skepsis til "mørkhudede". Det er ofte en frustrerende og deprimerende anerkjennelse, men burde ikke være særlig overraskende om man går litt i seg selv og sine egne fordommer. Mange tror at så lenge man er klar over disse skjevhetene i hvordan vi bedømmer folk basert på hudfarge og utseende, så vil man ikke selv oppføre seg "rasistisk". Flere studier viser dog at det er feil. Fakta og kunnskap alene er ikke nok.
I en studie utført av Emily Pronin og hens kolleger ved Princeton universitetet ba dem en rekke studenter og andre deltakere på internett vurdere kvaliteten til 80 kunstmalerier. Deltakerne ble bedt om å gi maleriene poeng fra 1 til 10 basert på de kunstneriske kvalitetene. Halvparten av deltakerne fikk se navnet til (den påståtte) maleren, mens den andre halvparten kun fikk se bildene. Navnene den ene halvparten fikk se var en blanding av kjente kunstnere og en del tilfeldige navn tatt ut av telefonboken.
Som man kanskje kunne forvente viste det seg at de som fikk se navn knyttet til maleriene rangerte kunstverkene til kjente malere høyere enn maleriene knyttet til ukjente navn. Mer interessant var det at selv om deltakerne i studien var enige i at slik informasjon kunne påvirke vurderingen, anså de alle seg selv som objektive i egne vurderinger. De mente altså at kunnskap om malerens navn ikke hadde farget deres poenggivning.
Vi er rett og slett blinde for vår egen "bias", altså skjevheter i tankegang og oppfatninger, noe som eksemplifiseres godt i at mer enn halvparten av oss alltid rangerer oss som "over gjennomsnittet flinke" enten det gjelder bilkjøring, egen popularitet eller kvaliteten på parforholdet man er i, selv om det rent matematisk ikke kan være tilfelle. På samme måten er de fleste av oss overbeviste om at vi i mindre grad enn andre lar oss påvirke av de innebygde vurderingsskjevhetene som jeg nettopp har drøftet.
Vi er altså alle ofre for en underbevisst diskriminering av andre basert på overfladiske kjennetegn. Denne "myke rasismen" kan virke relativt ufarlig hos folk flest, men den kan være direkte dødelig når vi begynner å innse at den i like stor grad gjelder folk med myndighet til å drepe andre mennesker; politiet. En studie utført hos politi og sivilbefolkning i Denver lot folk se bilder av personer som enten holdt et våpen eller en uskyldig gjenstand som en lommebok. De måtte så ta en avgjørelse om de skulle trykke på en knapp merket "SKYT" eller en knapp merket "IKKE SKYT".
Testene viste at når det var en mørkhudet person på bildet, trykket folk SKYT betydelig raskere enn hvis vedkommende var hvit. Tilsvarende trykket de IKKE SKYT mye raskere hvis personen holdt en ufarlig gjenstand og var hvit, sammenlignet med hvis personen på bildet var ubevæpnet og svart. Deltakerne var altså mer mistenksomme mot svarte enn mot hvite. Den samme "rasismen" var tydelig både hos politioffiserer og sivile, selv om politiet var raskere til å avgjøre om personen på bildet var bevæpnet eller ikke.
Dessverre viser også tall fra virkeligheten at svarte som er ubevæpnet, eller har en ikke-dødelig gjenstand i hånden (lekepistol e.l.), oftere drepes av amerikansk politi enn hva ubevæpnede hvite blir, sammenlignet med sin befolkningsandel. Dette betyr at den intuitive rasismen, den som påvirker avgjørelser som må tas i løpet av et brøkdels sekund, fører til unødvendig tap av liv. Den myke rasismen blir i det lyset veldig hard. Ja, til og med dødelig.
Den logiske konsekvensen av dette er at når amerikansk politi vet at svarte er tre ganger mer utsatt for å bli utsatt for voldelig makt fra politiet, bør de samtidig være tre ganger så sikre på at en svart person de anholder faktisk bærer et farlig våpen, enn om vedkommende var hvit. Politiet må altså forankre sine intuitive følelser i kunnskap og fakta, og tvinge seg selv til å kompensere like kraftig for magefølelsen som det de vet at statistikken viser at de feilvurderer.
[...]
Så hvordan overkommer man denne innebygde rasismen? Forsker Brian Nosek ved Universitetet i Virginia prøvde ut 17 ulike måter å redusere den rasistiske tilbøyeligheten som ble avdekket med IAT, og en av disse metodene utmerket seg. Det var rett og slett å la testpersonen, hvorav ingen selv var svarte, først lese en gripende historie hvor han ble utsatt for et voldelig angrep fra en annen hvit person, og at en mørkhudet person reddet ham. Etter å ha lest en slik fortelling, ble den negative holdningen til mørkhudede i IAT redusert med hele 48 prosent.
Dette tyder på at informasjon vi tar til oss via for eksempel media, i aller høyeste grad kan påvirke vår "innebygde rasisme". Hvis vi fikk mer balansert informasjon, med betydelig større vekt på positive historier knyttet til folk med innvandrerbakgrunn, kan det bidra til å forme den instinktive negative holdningen mange har til folk som er lette å identifisere som "utenforstående" basert på utseende alene. Dessverre er tendensen i media det motsatte. Vi får i stadig større grad negativ informasjon om ikke-vestlige innvandrere servert.
Vil du lese mer om dette basert på forskning fra Europa og Norge, kan du bestille signert utgave av "Håndbok i krisemaksimering" på min bestillingsside.
Hvis du støtter meg på Patreon, kan du også se video eller høre lydbok/podcast hvor jeg leser hele boken for deg. Her finner du også høytlesning av hele min bok "Placebodefekten", så vel som en daglig podcast, ukentlig livestream og annet ekslusivt innhold.
