Det var i de dager da Sturla og jeg vandret i Oslos gater som "studenter". Et studieår praktisk talt blottet for studier, hvor jeg tilbrakte dagene med å sove, og nettene med å skrive dikt, lage musikk eller sitte på terminalstua og laste ned GIF-filer av en toppløs Cindy Crawford til disketter som jeg kunne ta med hjem til hybelen og kose meg med.
Det er visstnok vanlig at studenter er sosiale. Mange husker studenttilværelsen som den beste tiden i livet. Festing og moro. Helger, og ikke så rent få ukedager, på byen med øl, dansing og intim omgang med det motsatte, eller samme, kjønn.
Sturla og jeg gjorde så godt vi kunne. Og det var ikke noe særlig.
Vi pekte oss ut ett utested, anbefalt av en noe mer sosialt anlagt tidligere klassekamerat, som het Marilyn. Ikke klassekameraten altså, men utestedet. (Senere ble stedet til So What og nå må gudene vite hva stedet i Grensen 9 heter.) Der våget vi oss en og annen lørdagskveld for å sjekke utelivet. Vi gikk ned den lange trappen, snek oss inn i det diskoblinkende og -dunkende lys- og lydinfernoet, lot blikket gli over rommet, og fant et hjørne hvor vi var mest mulig usynlige. Der ble vi stående og henge mens vi fantaserte om hvordan livet hadde vært om vi turte å danse, turte å snakke med jenter eller turte å vedkjenne oss vår egen miserable eksistens.
Sturla var playeren av oss to. Det hendte nemlig at han dristet seg bort til baren og bestilte en øl. Jeg syntes det var ufattelig dristig. Øl liksom. Jeg hadde aldri smakt alkohol og hadde ingen planer om å begynne i en alder av bare 19 år. Men Sturla var laget av et litt hardere materiale, så han bestilte seg en Sol og lusket tilbake til hjørnet vårt. Der stod vi og kikket lengselsfullt på Normale Mennesker. Jeg trampet synlig takten med en fot for å vise at jeg tross alt hadde grooven inne selv om jeg stod der som et naut, og forsøkte å skjule min entusiastiske ereksjon hver gang en jente kom innenfor en radius på en meter fra meg.
Etter å ha stått som noen påler i noen timer, ble vi slitne i bena og ruslet hjem. Men først en tur på Burger King som lå like ved siden av. Der ble vi sittende å rakke ned på hverandre i desperat kamp for å få frem at motparten var ekstremt mye mer tilbakestående enn en selv var. Det triste er at begge alltid hadde rett.
Våren 1994. Det nærmet seg slutten av første "studieår". Sturla reiste hjem noen dager før meg, og jeg så mitt snitt til å virkelig ta den helt ut. Jeg skulle gå på byen alene. Jeg hadde fantasert så mange tusen ganger om å faktisk klare å bli kjent med en jente på byen, men tospannet med Sturla hindret meg fra å prøve fordi jeg visste jeg ville få dommen at jeg var tilbakestående. Derfor skulle jeg nå driste meg frempå alene - uten noen som kunne avsløre meg. Uten noen som ville le hver gang jeg forsøkte. Nå skulle jeg slippe alle hemninger og bare leve.
Jeg ikledde meg finstasen. Det vil si en rutete ullskjorte jeg hadde kjøpt på VIC. I etterpåklokskapens lys må jeg nok innrømme at den skjorta neppe fikk det til å vibrere i livmora på jentene. Men jeg gjorde så godt jeg kunne.
Vel nede i sentrum begynte jeg å rusle rundt. Hvor skulle jeg gå? Ikke Marilyn. Det var old school. Jeg var her for å utvide horisonten. Utforske utelivet. Pushe grensene og kaste meg hemningsløst ut i Oslos yrende natteliv. Jeg husker ikke hvor jeg havnet, men jeg rotet meg inn på et utested hvor jeg satte meg ned ved et bord mens jeg kaldsvettet og hadde en puls på 160. Omtrent samme BPM som teknomusikken som dundret ut av høyttalerne.
Ved siden av meg satt det noen jenter. Jeg fikk spontant ereksjon. Det var det mest erotiske øyeblikk jeg hadde opplevd i mitt 19 år gamle liv. Jeg og noen fremmede jenter sittende nesten ved siden av hverandre. Jeg var bare en hårsbredd fra å få minst en av dem med meg til sengs. Alt stod og falt på mitt neste trekk. Nå fikk det briste eller bære. Jeg var helt ør. Svimmel. Jeg hadde ikke rørt alkohol, men lokalet surret rundt og rundt, og jeg snudde meg mot nærmeste jenta og innledet med et stotrende "Hei...". Hun snudde seg mot meg og svarte likedan. Jeg tror til og med hun smilte litt.
Så fikk jeg ikke ut mer. Det ble helt svart. Total tomhet. Kjeven min låste seg. Hjernen imploderte. En stor del av meg døde.
Hun snudde seg vekk og fortsatte praten med venninnene sine. Jeg kjente jorden åpne seg under meg, og jeg ble sugd ned til det innerste helvete av ydmykhet.
Et par bord bortenfor meg begynte det å skje noe. Verdens mest sexy jente stod på bordet og danset mens det stod noen gutter rundt og klappet og heiet. Gudbedre så sexy. Jeg var sprengkåt. Glemte bort den totale ydmykelsen jeg nettopp hadde utsatt meg selv for, og kikket på denne dansende gudinnen mens siklet må ha dryppet fra munnvikene mine. Noe slikt hadde jeg aldri opplevd før. Dette var Oslo. Dette var slik det føltes å være ute på byen. Halvnakne jenter som struttet med godsakene for å pirre kåte, fulle gutter. Villige til å ligge med hvemsomhelst. Det var bare å kjøre på, forsyne seg. Dette var livet. Slik ville jeg ha det! Åh, så fantastisk. Jeg var kåt, jeg var glad, og der og da var hun det mest fantastiske jeg noensinne hadde besudlet mine øyne med.
Det var en gutt. Jeg så det etterhvert. Oppsminket og i sexy jenteklær. Med en slank kropp som, når beskuet i et mørkt, lysblinkende lokale gjennom testosteroninfiserte brilleomkransede øyne, så ut som den smekreste jentefigur. Men det var altså en gutt. Riktignok en sexy gutt, men jeg var ikke desperat nok til å skifte fil. Kåtheten fordampet. Det var én ydmykelse for mye. På tide å finne nytt beite.
Jeg gikk ut og ruslet rundt i Oslos gater. Timene var i førskolealder og der, like foran meg, gikk Sylvani Bricen. Sylvani, stjernen i mange av mine våte fantasier. Vokalist i Trancylvania, deiligste popartist i Norge og 10 meter unna meg. Jeg valgte å følge etter henne. Hun skulle sikkert til et hipt og trendy sted hvor jeg passet rett inn. Hun gikk fort oppover Karl Johans gate, inn en sidegate, til høyre og så til venstre igjen, jeg i trygg avstand bak. Jeg var blitt en stalker. I desperat jakt etter opplevelse, stalket jeg nå Sylvani Bricen. Det føltes helt greit. Jeg rundet et hjørne og hun var borte. Fuck. Der gikk jeg glipp av en mulighet til å menge meg med kjendiser og artister, et miljø hvor jeg i hjertet visste at jeg egentlig hørte hjemme. Sylvani hadde sviktet meg. Hun også.
Nå var plutselig alt stengt. Gatene begynte å bli tomme. Mørket sank sakte ned i jorden, natten var på sitt kaldeste, men plutselig fant jeg en liten bule, omtrent på størrelse med hybelen min, som fortsatt hadde åpent. Jeg gikk inn. Det var 5-6 andre personer der, alle utlendinger. Tyrkere kanskje. De spilte hvertfall rar musikk. Jeg satte meg på en krakk langs veggen. Stirret. Dette var siste sjanse. Hvis jeg ikke klarte å få til noe nå, var slaget tapt. Den eldre mannen bak bardisken satte på noe sydlandsk musikk, og de andre gjestene stilte seg bak hverandre og begynte å danse jenka. OK. Jenka it is. What the hell. Count me in. Jeg ålte meg ned fra krakken, gikk bort og stilte meg bak den søte, O'boy-brune jenta som stod bakerst i rekka. Hun hadde på seg en kort topp. Navlen hennes blunket til meg. Jeg skjønte tegninga og la hendene mine rundt livet hennes.
Det neste som skjedde gikk for seg i løpet av et brøkdels sekund. I det mine kalde, klamme hender omfavnet hennes deilige midje, snudde hun seg, trakk armen bakover, knyttet neven og kjørte den frem hardt rett i magen min. Jeg mistet pusten. Jeg mistet livsgnisten. Jeg gråt inni meg, men hoppet litt bak de andre før jeg forsvant ut. Jeg vet ikke hva som gjorde mest vondt. Det å bli bokset i magen, eller følelsen av at nå kunne jeg like gjerne bare dø. Jeg hadde ingenting å leve for på dette stadiet. Natten var blitt en endeløs ferd fra ydmykelse til ydmykelse, med et dryss av fysisk vold for liksom å banke poenget inn skikkelig: Jeg var ikke skapt for dette. Jeg var en taper.
Det er 16 år siden denne natten. Natten hvor jeg skulle ut å ta Oslo med storm, men som endte opp i en flau bris hvor Oslo tråkket siste rest av min selvtillit hardt ned i asfalten. Seksten år har jeg hatt på å reise meg opp igjen. Jeg har fortsatt uendelig langt å gå.
