Du merker at desserten du spiste sitter litt dårlig i magen. For søt, tenker du. Du tåler ikke så søt mat lenger. Det er så idiotisk, for fristelsen blir alltid for stor, kvalmen tar overhånd, og så ødelegges det fine minnet av et ellers deilig måltid. Perfekt stekt biff. En kraftig brandysaus. Perfekt dampede brokkolikvaster, og myke, men faste, poteter. Akkurat slik du liker det. Akkurat det du ønsket deg.
Men nå er du kvalm. Du kjenner tarmene rotere og ansiktet kjennes kaldt. En svettedråpe kiler deg rett under hårfestet i pannen, og du strekker ut en hånd for å finne støtte i stolryggen ved din side. Du er kvalm. Skikkelig kvalm. Du mistenker at det er desserten, men det kan også skyldes synet av din døde kjæreste som ligger i sengen.
Du stirrer på henne som om hun er en fremmed. På sett og vis er hun det, for det er ikke henne lenger. Det er ikke kjæresten din. Det er hennes kropp, men det føles som noen andre. Men der ligger hun. Eks-kjæresten din. Hun er din eks nå, for du kan ikke ha en død kjæreste. Men hun føles ikke som noen eks. Ikke ennå. Det er bare minutter siden sist du kysset henne, og da var hun så veldig levende. Så veldig varm. Så veldig, veldig i live. Leppene glødet og øynene ropte etter deg. For bare noen minutter siden. Seks, kanskje.
Men nå ligger hun altså der. Ikke kåt og klar, slik du hadde sett for deg, men død og uklar. Slørete. Kanskje det bare er synet ditt, for du føler deg ikke helt vel. Planen var at du nå skulle ligge der med henne. Ved henne. Kanskje på henne. I sengen dere har delt i flere måneder. Sengen du skiftet sengetøyet på tidligere i kveld mens hun pyntet seg til restaurantbesøket.
Det skulle være bare dere to i kveld. God mat, god drikke, og etterpå skulle sengen være tempelet dere fullbyrdet jubiléet i. Derfor ville du ha rent sengetøy. Rent og hvitt. Men se på det nå. Se på sengetøyet nå! Så bortkastet. Du kunne spart deg bryet, tenker du.
Stolen sklir litt bortover gulvet i det du legger enda mer tyngde på den. Du er svimmel. For bare fem minutter siden var du fortsatt kåt. Den åpne verandadøren slapp inn deilig luft fra sjøen, og du gledet deg allerede til å ligge utslitt og svett på det rene sengetøyet og kjenne den kjølige luftens tørre kyss over kroppen. Du var så klar, og du smilte da du så Janne trekke buksene ned over den velskapte rompa. Hvordan skal jeg klare å pisse nå?, tenkte du.
Janne rakk nesten å kle helt av seg mens du var på badet, og du ser at blodet fra halspulsåren har malt en abstrakt palme oppover veggen. Et øyeblikk tenker du at du synes det er litt vakkert. Kontrastene. Fargene. Du skakker på hodet. Lukker øynene. Når du åpner dem igjen ser du at det hvite lakenet er ikke det lenger. Hvitt altså. Palmerøttene sprer seg sakte utover mens kroppen hennes tømmes.
Du kjenner sjøluften kysse deg, men det gir deg ingenting.
Hun ser på deg. Stirrer. Øynene roper fortsatt, men nå anklagende. Som om det var din feil. Som om du aldri skulle gått på do for å tisse. Som om du burde stusset på at verandadøren var åpen da dere kom hjem. Ja, du burde vel egentlig det. Og nå husker du at du har glemt å vaske hendene. Du føler deg skitten. Skitten og kvalm.
Og litt ensom allerede.
- Hvordan ble det slutt?, kommer fremtidige dater til å spørre. Det er typisk dateprat. Et forsøk på å finne ut om du er psykopat. Eller notorisk utro. Eller kjedelig. De vil vite hvorfor forrige partner forlot deg. De vil vite om de burde følge hennes hint allerede nå. Om de burde takke for seg og løpe som faen.
- Hun fikk halsen skåret over på ettårsjubileet vårt, kommer du til å svare. Nøkternt. Nesten kaldt, mens du nøye vurderer deres reaksjon. For hva annet kan du gjøre? Du gjorde ikke annet enn å gå på do for å tisse, og til ditt forsvar var det du som skiftet på sengen den ettermiddagen. Burde ikke det gi noen plusspoeng?
Du visste hvordan det kom til å bli.
Så sitter du der alene. Ved bordet. Igjen. Men maten var i det minste god. Og når kelneren spør om du vil se dessertmenyen takker du ja.
