Fikk nettopp en kommentar på en av mine lengre tekster på dikt.no. Det var en liten novelle jeg hadde glemt vekk, og det var litt spesielt å lese den igjen uten å huske hva den handlet om eller hva som ville skje. Ikke ofte man får muligheten til å lese sin egen tekst med en fremmeds øyne, men det fikk jeg altså gjøre nå.
Jeg husket også historien bak novellen. Den ble skrevet tilbake i 1995-96 eller deromkring. Jeg satt på hybelen til en kamerat som fortsatt gikk på videregående, og han skulle levere en stil påfølgende dag. Han spurte om jeg ville skrive noe for ham, og selv om det strider mot mine prinsipper fant jeg det så pass utfordrende å skulle skrive en novelle på kommando i løpet av så kort tid, at jeg ikke klarte å dy meg for å ryke løs på oppgaven. I løpet av et par timer hadde jeg skrevet følgende triste historie:
Dryppet
Et drypp. Plopp. Drypp. Plopp. Dryyypp. Blopp. Hun lot øynene gli nedover overarmene. De små, nesten usynlige, lyse hårene stod i stram givakt som Hitlers tropper oppover Karl Johan 9. april 1940. Haken hvilte i gropen mellom knærne hennes. Den svake vinden var kjølig, og regndråpene levde sine korte liv mellom takrenna over henne og trappetrinnet like nedenfor henne. Drypp. Født. Plopp. Død.
Døren var lukket bak henne. Den solide brune tredøra som alltid hadde vært hennes private himmelport. Skillet mellom den sorte verden utenfor, og den hvite trygge himmelen på innsiden. Hennes barndomshjem. Mor og far. Evig trygt.
Nå satt hun på øverste trappetrinn og frøs mens regnet falt tettere og tyngre for hvert hjerteslag. Den tynne lyseblå toppen hun hadde på seg skjermet lite mot de sporadiske dråpene som vinden kastet mot henne. Himmelen var mørkegrå. Huden nuppet seg oppover nakken hennes. Hun lukket øynene og så rett inn i himmelen: Mamma på kjøkkenet. Smilet. De snille øynene. Oppvaskskum halvveis opp på underarmene. Forkle. Blomstrete. Gammeldags og godt. Selv om hun hadde jobb i kommuneadministrasjonen. Full jobb med oppvask og støvsuging til dessert.
I stua. Pappa. Skjult bak en stor avis med overskrifter om nazidrap og rot i FrP. P1 i bakgrunnen. NRK1 uten lyd. Bilder fra fakkeltog og sprengkulde i Sør-Norge. Han var trøtt, men tilfreds med at mamma var hjemme igjen etter en uke bortreist på kurs.
Her inne var alt blendende hvitt. Himmelen. Kjøkkenet var en oase av kjærlighet og gode følelser. Stua, en lekeplass som glødet av varme tanker og frigjørende latter. Gangen og alle soverommene var fylt med deilige minner og skinnende sol. Dette var hennes himmel. Her inne var alt hvitt.
Lise stod i gangen. Det var mørkt. Dosetet hadde vært isende kaldt, men måtte hun - så måtte hun. Det var stille. Snorkingen hun hadde hørt da hun gikk ut av rommet hadde stilnet mens hun var på do. Soveromsdøra til pappa var åpen. Det var mammas siste natt borte. Hun gikk inn på rommet sitt igjen. Brettet vekk dyna og la seg ned. Trøtt og kald. Gledet seg til senga igjen ville varme henne. Øynene seg sakte igjen, og like før søvnen omfavnet henne, gled øynene mot døra. En stor mørk skikkelse i døråpningen. Dyna varmet ikke lenger. Rommet var helt mørkt, men likevel stod det sorte omrisset av skikkelsen som en vegg mot henne. Noen skritt nærmere senga. Mørke øyne hun aldri hadde sett før. Dyp pust. Romstering i dyna. Den brennende varmen av en hånd på låret hennes. Hun hørte de første dryppene fra regnet Siri hadde snakket om på TV2 tidligere på kvelden. Rommet ble mørkere. Kaldere. En kribling i magen som gikk over i kvalme. Hun ble svimmel. Pappa?
Hun våknet av at mamma kom hjem. Klokken var nesten tolv. I stua hørte hun mamma fortelle om kurset sitt. Stemmer som plutselig virket fremmede. Hun gikk inn på do og kastet opp. Det lange lyse håret hennes fløt rundt doskåla og den stramme lukten fra magesyre og Ajax tvang frem bilder av Djevelen under dyna hennes. De varme hendene som utforsket forbudte territorier. Følelsene som hun selv hadde frembrakt mange ganger for egen hånd, men som i natt bare hadde fylte henne med brekningsfornemmelser og fortvilelse. Hjernen hennes måtte gi tapt i kampen om å bearbeide inntrykkene som etter hvert lammet henne. Pappa? Alt var feil. Hennes feil? Hvor var mamma? Hvor var Pappa? Min Pappa? I går var han hennes, og Han var alt. I dag så hun bare en fremmed som ga mamma en velkomstklem i Himmelporten.
Hun kledde på seg. Ingen matlyst. Treningsbukse og en gammel slitt topp. Mamma på kjøkkenet og pappa i sofaen. Speilet på veggen, jakkene og skoene, mammas lille røde koffert, kjøkkendøra, alt roterte rundt henne, sjøen var høy med tendenser til orkan i kastene. Hun festet blikket på Himmelporten og fikk kastet en hånd på det gylne messingdørhåndtaket. Lukket øynene. Blå himmel. Rolig sjø. Hun åpnet døra og steg ut. Den kalde sementen under hennes bare føtter fiket til sansene hennes. Hun åpnet øynene. Regn. Grå himmel. Ingenting var lenger truende her ute. Den sorte skremmende verden var borte. Hun snudde seg sakte og kikket inn himmelporten. Den kullsorte gangen brølte mot henne. Kjøkkenet raste og stua skrek som om fylt av hissige sorte ravner. Hun snudde seg fort vekk, smekket døra igjen, og stirret utover. Øynene fokusert på et sted som ikke lenger eksisterte. Gåsehuden invaderte henne. Regnet tiltok. Drypp. Plopp. Død.
