Da Humanist Forlag holdt lanseringsfest for boken min "Placebodefekten" på Litteraturhuset 9. oktober, dukket en gammel bekjent opp. Torkel Magne Liland bor i Sirdal hvor jeg er oppvokst, og kom til Oslo for å delta på lanseringsfesten. Det satte jeg veldig pris på.
Torkel Magne og jeg har hatt våre disputter de siste årene fordi han har mer og mer bikket over i alternativ-verdenen, etter mitt syn, og jeg var derfor overrasket over at han viste slik interesse for boken min. Men han dukket altså opp, og kjøpte med seg to eksemplarer som han fikk signert av meg.
Jeg var selvsagt ekstra nysgjerrig på hva Torkel Magne syntes om boken. Ville han bli provosert? Ville han synes at den var for avvisende til det han selv trodde på? Ville han bli skuffet? Ville han lære noe? Derfor spurte jeg ham nylig om han hadde lest boken ferdig, og om han i så fall kunne tenke seg å skrive noen linjer om hvordan han opplevde boken.
Det ville han, og da han hadde fullført boken sendte han meg følgende korte anmeldelse:
Jeg har med stor interesse lest min sambygding Gunnars første bok. Glitrende skrevet, og med en grundighet og detaljkunnskap på en rekke felt som er imponerende.
Jeg har «hatt et bein innafor den alternative verden» siden tidlig på 80-tallet. Lært meg EFT, stressmestring, allergibehandling og behandling av traumer og fobier. Gunnars bok er så utrolig godt skrevet at den «bør bli pensum» på legestudiet og også leses av alle i Norge som utøver alternativ behandling. Ikke minst den siste gruppen har god nytte av å se Gunnars tankerekkefølge og hans forklaring på mangt og mye.
Jeg har samme holdning som Gunnar på et viktig punkt: Jeg «tror aldri på» alternativ behandling, med mindre andre forklaringsmodeller er utenkelige. Ting er ikke alltid som vi i første omgang tror. Vi er et speilbilde av hvordan vi velger å oppfatte verden. Det får Gunnar veldig godt frem. Det kan nemlig hende at vi verken blir gode igjen av medisin eller en alternativ behandling for en viss tilstand. Så kan plutselig en endring av kosthold, positive tanker eller naturens forunderlige måte å hele seg selv løse det hele.
Gunnar har gått løs på et ufattelig komplisert tema. Og skrevet seg gjennom dette på en forbilledlig måte.
Jeg syntes det var en fin anmeldelse, og jeg synes det er viktig å få frem at dette er en bok som selv de som i utgangspunktet er uenige med meg om effekten av alternativ behandling kan få mye ut av. Tilbakemeldinger jeg har fått fra mange lesere er at den ikke er for avvisende eller arrogant overfor meningsmotstandere, men tvert i mot går langt i å forsøke å forstå det sentrale spørsmål i boken, nemlig hvorfor behandling som ikke har noen dokumentert effekt kan oppleveles å virke likevel - og hvilken verdi det eventuelt har.
Halvard Heggdal er lærer i Alexanderteknikken, som regnes som en alternativ behandlingsform. Men også han anbefaler boken, og konkluderer sin bokanmeldelse slik:
Placebodefekten er mindre harselerende i stilen enn Gundersens Snåsakoden. Tjomlid er ganske snill, underholdningsverdien tilsvarende lavere. Men jeg synes Tjomlid ligger hakket over rent språklig. Han skriver veldig godt til ikke å være proff forfatter/journalist. Tjomlid guider oss lekende lett gjennom tildels kompliserte problemstillinger. Placebodefekten har en logisk og organisk oppbygning. Boken er solid med over 400 referanser, det meste til nettadresser du lett kan sjekke selv. Det eneste jeg savner er stikkordregister. Mellom kapitlene er det korte artikler som imøtegår typiske påstander fra forsvarere av alternativ behandling.
Kun en ting hindrer denne boka fra å være en bestselger: den er for tjukk. Selv om det er 444 lettleste sider. Mitt ønske for framtida er ei ny bok på 144 sider, med samme tema og med morsomme illustrasjoner. Tjomlid gir foredrag om emnet så jeg er sikker på at han vet å forfatte seg kort og presist. Populariteten til tv-serien «Folkeopplysningen» viser at behovet og interessen for saklig informasjon er stort.
Jeg vil også trekke frem legestudent Oda Martine sin flotte anmeldelse av boken. Hun skriver blant annet:
Det er ikke bare med legestudent-øyne jeg har lest denne boka med stor interesse. For hvem handler den egentlig om? Det er ikke bare konspiranoiaene på nyhetsspeilet, eller leger og helsearbeidere. De grunnleggende menneskelige egenskapene som muliggjør tankefellene og bidrar til alternativbevegelses popularitet er noe vi alle er underlagt – og temaet er derfor relevant for oss alle. Det er veldig interessant å lese forklaringer på hendelser jeg selv har opplevd, og forstå hvorfor jeg ofte trekker slutninger som kanskje ikke stemmer. Og kanskje blir jeg litt bedre til å vurdere påstander, vurdere «egne sannheter» og forholde meg kritisk og nysgjerrig til verden rundt meg.
Denne grunnleggende menneskelige forklaringsmodellen som presenteres mener jeg er en av Tjomlids store styrker. Ved å vise til grunnleggende psykologi; om hvordan våre hjerner fungerer og hvordan vi mennesker er i stand til å lure oss selv, gjør han disse tankefellene til noe allment, og motvirker noe av den store kløften mellom alternativbevegelsen og skeptikere, der man står på hver sin kant og mener den andre parten er dummere enn en selv. Når også viktigheten av disse funksjonene for å overleve, sett i evolusjonsperspektiv, bringes frem, kan man rett og slett føle seg litt ovenpå dersom man en gang har tydd til alternativ behandling eller sett mønstre som i virkeligheten ikke er der.
Erik Tunstad skriver også fint om boken på forskning.no:
Det fikk meg til å tenke på Darwin, som berømmelig uttalte at han skrev sin Artenes opprinnelse som ett langt argument – et argument så gjennomarbeidet at dersom du leste det, og forsto det – kunne du ikke unngå å være enig. Tjomlid har gjort det samme.
Det er ikke småtterier du må forstå, for å forstå at alternativ medisin ikke virker. Du må forstå hvordan vi kan vite at vi vet det vi vet. Du må forstå hvor lett det er å lure deg selv. Du må forstå ikke bare nytten av – men livsnødvendigheten av – systematisk og godt dokumentert informasjon. Du må forstå nødvendigheten av kritisk tenking – og også hvordan du tenker kritisk. Du må i tillegg forstå og vite en masse om biologi, fysiologi, medisin og vitenskapshistorie.
I tillegg må du kunne se gjennom bløffen og misforståelsene – avsløre at historier du hører, ikke har stor verdi før de er dokumentert og ikke minst systematisert. Og du må være modig nok til å innse at mye av det du tror du vet om verden, ikke stemmer. At du tar feil – og kanskje har brukt et liv og en formue på denne feilen.
Det er ikke lett å famle seg gjennom en slik jungel. Og det er enda vanskeligere å få med seg andre, mer motvillige sjeler. Alle vet jo noe om alternativ medisin. Alle mener noe, alle har prøvd det – eller kjenner noen som har. Og alle har ei tante som ble helbredet – der legevitenskapen ikke kunne hjelpe.
Det er her Placebodefekten imponerer. Gjennom Tjomlids oppbygning av teksten. Han skriver lett og lekende, bruker få fremmedord, tar seg tid til å forklare når ting blir vanskelig, sørger for at leseren holder følge .
Og det med en sympatisk, vennlig og langt fra arrogant tone – han levner ingen tvil om at han er på leserens side. Han hoverer ikke. Antyder aldri at du er dum, dersom du ikke kjøper hans argument.
Jeg håper virkelig også de som i utgangspunktet er uenige med meg i sak vil ta sjansen på å lese Placebodefekten, fordi selv om den neppe vil endre de grunnleggende holdningene på kort sikt, så vil den med sikkerhet gi viktige innspill og nyanseringer som alle kan lære noe av.
I boken angriper jeg aldri de som prøver alternativ behandling, selv om jeg tidvis er hard mot noen av de som tilbyr slik udokumentert behandling til alvorlig syke mennesker. Boken formål er å forstå, ikke å dømme.
Til slutt vil jeg også anbefale at du gir episode 18 av podcasten Psykologilunsj en liten lytt. I de første minuttene av episoden diskuteres de tre psykologene boken min og temaer knyttet til den. Veldig interessant!
Foto: Arnfinn Pettersen.
Avbildet: Erik Tunstad til venstre, Gunnar Tjomlid til høyre.
