Vi trenger alternativ behandling. Tallenes tale er klare på det området. Folk vil ha alternativ behandling, og folk vil ha det fordi de trenger det.
Alternativbransjen har fått seg en skikkelig trøkk det siste året. Human-Etisk Forbund sin kampanje Ingen liker å bli lurt har satt fokus på mye snusk og fanteri i bransjen. Så kom NRK med programserien Folkeopplysningen hvor den ene alternative behandling etter den andre ble avkledd. Og nå er alternativ behandling på dagsorden igjen etter at Forbrukerombudet atter en gang har avdekket svært mye urent spill innen markedsføringen av slik udokumentert behandling.
Det er altså ikke lett å være alternativ behandler i dag. Likevel ønsker jeg å komme dem i forsvar. Fordi vi trenger dem. I hvert fall noen av dem. Det er fristende å allerede nå begynne å sile ut hvem vi trenger og ikke, men det er fellen hver eneste alternativdebatt går i. Man ender opp med å peke på noen ytterligheter som både tilhengere og kritikere av alternativ behandling kan ta avstand fra, og så stopper egentlig debatten der. "Se, han sier han kan helbrede kreft med krystaller!" "Ja, pføy. Det tar vi kollektivt avstand fra!" Men det er ikke poenget mitt i denne bloggposten. Jeg skal derfor ikke bruke tid på akkurat det.
Jeg skal heller ikke se på alle etiske problemer som må knyttes til markedsføring og salg av alternativ behandling. Ei heller alle lovbrudd. Jeg skal ikke snakke om hvordan forskningen viser at behandlingsformene i all hovedsak ikke har noen klinisk effekt. Jeg skal ikke skrive et eneste ord om alt det negative slik uvitenskapelig tenkning fører med seg for samfunnet som helhet. Jeg skal ikke forsøke å analysere hvordan skolemedisinen kan lære noe av alternative behandlere, og jeg skal ikke forsvare alle de flinke og fantastiske leger og annet helsepersonell som finnes der ute. Jeg skal bare forsøke å se dette fra brukerens perspektiv.
Det er vanskelig å være menneske. Kanskje er det vanskeligere enn noensinne. Samfunnet i dag krever ekstremt mye av oss. Vi skal prestere på jobb, på kjøkkenet, i senga, som mor, som far, som venn, som kollega, som sjef, som undersått, som svigersønn, som veileder, som bestemor - ja, som menneske. Det er vanskelig. Og mange sliter. Det tar på å føle seg utilstrekkelig dag inn og dag ut. Det tar på å føle at man ikke mestrer hverdagen. At man kommer til kort. At man ikke får gjort alt man skal, og enda mindre alt man vil. At man skuffer folk, og ikke klarer å leve opp til de idealer vi selv har. Det er vanskelig og det er vondt.
Sånne "vondter", en samlebetegnelse for alle de litt diffuse pykiske og fysiske smerter et menneske kan ha, og som jeg har stjålet fra Oda Rygh, kan legen sjelden gjøre så mye med. Joda, de kan gi gode råd om livsstil og kosthold. Du burde mosjonere! Du burde spise mer grønt! Slutte å røyke! Her, ta blodtrykksmedisinen din! Her har du smertestillende for når hodepinen setter deg ut av spill! La oss prøve antidepressiva i noen måneder! Her har du henvisning til psykolog!
Hva? Psykolog? Antidepressiva? Det er da ikke noe galt i hodet mitt? Det er ikke sånn at jeg innbiller meg å være syk. Jeg innbiller meg ikke å ha vondt! Jeg innbiller meg ikke dette utslettet! Og hvis du vil bytte disse mageproblemene med meg bare en uke, så værsågod!
Å få beskjed om å skifte livsstil eller diett er sjelden særlig effektivt. Det er ingen enkel jobb å endre slike store deler av livet. Endre hva man spiser. Hva man gjør med fritiden sin. Alle sine personlige små ritualer og kosestunder. Det er heller ikke særlig ønskelig å få signaler om at problemet sitter i hodet. Kanskje det ikke er det legen din sier, men det er det du hører. Fordi smertene føles så virkelige. Selvsagt gjør de det. De er virkelige. Utslettet er ekte. Slappheten er reell.
Du er syk, menneske, men det finnes ingen diagnose. Og finnes det ingen diagnose, så finnes det heller ingen enkel behandling. Hvertfall ikke som legen kan gi deg. Hvis fastlegen din ikke har funnet ut hvorfor du har problemer med magen etter tre år, så gjør han det nok aldri. Snart blir du skilt også. Sammenhengen er kanskje ikke alltid like åpenbar.
Det er vondt å ikke mestre livet. Ikke bare sånn sutrevondt, men vondt helt på ordentlig. Så ordentlig vondt at du nesten dør av det. Eller hvertfall vil dø. Men det finnes noe som hjelper. Det finnes noen som kan ta bort noe av vondtene. Det finne noen som vil hjelpe. De kaller seg healere. Homeopater. Akupunktører. Soneterapeuter. Tankefeltterapeuter. Biopater. Magnetterapeuter. Naprapater. Reiki-massører. Urtemedisinere. Kvanteterapeuter. De har alle en medisin som kan ta bort dine smerter. Som kan lindre ditt utslett. Som kan gjøre dine astmaanfall sjeldnere og mildere. Som kan roe ned magen din. Som kan ta bort hodepinen og brystsmertene. Som kan bedre psoriasisen og leddgikten. Hvertfall litt. Hvertfall en stund.
Medisinen heter omsorg. Den heter berøring. En liten flaske er merket med "empati". En pille har navnet "tid". Og de ser deg. De hører deg. Ikke bare hører de deg, men de lytter til deg. En norsk lege avbryter i snitt pasienten etter bare 18 sekunder. En homeopat lytter kanskje til deg i tyve minutter. Du får prate om dine problemer. Du blir hørt. Du blir sett. Helbredelsen har allerede startet.
Nordmenn er flinke å gå til lege, og vi går til legen i snitt 5,2 ganger hvert år. De som bruker alternativ behandling går faktisk enda oftere til legen enn andre. Så det er ikke det at de ikke tror på legen sin. Eller at han ikke kan hjelpe dem med mange av plagene de har. Men de mangler noe. De savner noe. De trenger noe mer. Noe legen ikke kan gi dem. De trenger å få sine vondter anerkjent og bekreftet. Og en akupunktør gjør alltid det. En tankefeltterapeut gjør alltid det. De anerkjenner alltid din smerte. De bekrefter alltid ditt problem. Du finner ikke en alternativ behandler som sier at "Beklager, dette kan jeg nok ikke gjøre noe med." De kan alltid gjøre noe med det. De er hvertfall mer enn villige til å forsøke.
Og den diagnosen legen ikke kunne gi deg, den får du alltid hos alternativbehandleren. I en eller annen form. Det hjelper. Det å få en diagnose hjelper. Det betyr ingenting om diagnosen er det reneste sjøsprøyt herifra og til Kina. Så lenge den bekrefter vondten, så er den en del av helbredelsen. Og det er kanskje alternativbehandlerens kraftigste våpen: Ingen krav til at diagnose eller behandling skal være rotfestet i virkeligheten. Når man ikke trenger å være nøktern, rasjonell, etterrettelig og vitenskapelig jordet, så står man så uendelig mye friere til å gi pasientene det de vil ha. Det liker vi. Vi liker å få det vi vil ha.
Men en diagnose er bare første steget. Når diagnosen er stilt, kan behandlingen starte. Da vet akupunktøren hvor nålene skal stikkes. Tankefeltterapeuten vet hvilke mønstre som skal dunkes. Homeopaten vet hvilke piller som skal gis. Healeren vet hvilke energier de skal kjenne etter. Det er selvsagt bare tull. Det er et skuespill. Et intrikat samspill av bedrag og selvbedrag. Men det funker. Fordi røyk og effekter alltid gjør en scene bedre. Ritualer gir inntrykk av at behandleren vet hva de driver med, og at dette bygger på tradisjoner.
Ikke minst så er det berøring. Åh, den deilige berøringen. Vi trenger den så sårt alle sammen. Å bli tatt på. Det signaliserer til kroppen at her finnes omsorg. Her finnes ro. Du kan stresse ned. Det påvirker ulike prosesser i kroppen på en positiv måte. Vi trenger alle fysisk nærhet, men alt for mange av oss får det ikke. Hvertfall ikke den betingelsesløse og ukompliserte berøring.
Sånn sett tror jeg også prostitusjon kan falle inn under betegnelsen alternativ behandling, fordi den tilfredsstiller på mange måter det samme behovet som healeren kan gi. Hudkontakt. Psykisk og fysisk nærhet. Å bli akseptert for å være akkurat den man er, å ha akkurat den kroppen man har. Å bli sett. Dyrket. Ha lov til å rette fokus på seg selv i en times pause fra hverdagen hvor man alltid forsøker å tilfredsstille alle andre. Mannen. Barna. Sjefen. Nå er det bare meg, og det er den beste medisin.
Å få ligge strak ut på en benk mens en annen person retter all sin fokus bare på deg, er fantastisk. Å få høre at man kan slappe av og la noen andre ta ansvar, er nydelig. Å vite at man nå blir tatt vare på av noen som bryr seg, er verdt mye mer enn pengene man betaler.
Behandlingen virker også lenge etter konsultasjonen med akupunktøren eller homeopaten. Man får også noen verktøy med seg hjem. Mestringsverktøy. Redskaper som gjør at man føler man tar kontroll over hverdagen. Over sin egen situasjon. Det kan være en diett. Å fokusere på hva man kan spise og ikke kan spise i troen på at det vil utgjøre en helsemessig forskjell, er et mestringsverktøy. Det kan være piller. Å spise homeopatiske sukkerpiller eller multivitaminer kan gi følelsen av at man har kontroll. Det kan være ritualer. Å banke et mønster på kroppen når man kjenner angst, eller å stå i en sirkel tegnet på et papir mens man strekker ut hånden og sier STOPP til de vonde følelsene, er også mestringsverktøy. Det kan være et teletorgnummer. Å kunne ringe til en telefonsvarer som sier en forbønn for deg når dagen blir litt for vanskelig, gir også følelsen av kontroll.
Alternativ behandling har mange slike verktøy. Dietter, piller, ritualer, tanker, meninger, maskiner, krystaller, symboler og annet fiksfakseri som kun har én eneste hensikt: Å gi deg illusjonen av kontroll. For illusjonen av kontroll over noe man egentlig ikke kan kontrollere, livets uforutsigbarhet og kompleksitet, er like nyttig som å faktisk ha kontroll. Disse mestringsverktøyene sammen med samtale og det lavterskel psykologtilbudet enhver alternativ behandler i praksis er, gjør at disse behandlerne faktisk behandler. Det er psykologi for sjelen.
Kurerer det kreft? Nei. Influensa? Nei. Diabetes? Nei. Det kurerer sannsynligvis ingenting som helst. Men det er revnende likegyldig, fordi det virker for meg. Det gir meg det jeg trenger for å overleve livet mitt. Det lindrer mine vondter. Og det er mer verdt enn all verdens medisiner. Det er mer verdt enn alle verdens leger. Det er mer verdt enn all verdens vitenskap.
Fordi det virker. Det virker for meg.
Lesere av denne bloggen vet at jeg har skrevet sikkert tusen bloggposter som kritiserer alternativ behandling i alle varianter og at jeg er dypt hatet av alternative behandlere landet rundt for dette. Nye lesere vet derimot kanskje ikke dette, så det kan være verdt å påpeke at når jeg skriver "meg", så snakker jeg som om jeg var en av de som bruker alternativ behandling. Selv gjør jeg ikke det da jeg aldri har følt det behovet, og heller ikke ønsker å støtte opp om en bransje jeg mener har store problemer, både juridiske, etiske og ikke mint medisinske. Men jeg kan forstå de som velger å oppsøke en homeopat eller healer. Jeg forstår hvordan det oppleves og kan forsvares ut fra deres synspunkt. Det er mitt poeng.
