Jeg havnet i en interessant diskusjon i går. Diskusjonen gikk på dette med om media skal rapportere informasjon om gruppetilhørigheten til gjerningspersoner ved ulike kriminelle handlinger. Det er et svært viktig spørsmål som jeg mener har et klart svar om vi ønsker å bevare et sivilisert samfunn.
Det som utløste diskusjonen var selvsagt den rapporterte seksuelle trakasseringen på den svenske festivalen Putte i Parken i Karlstad forrige helg.
Nettavisen slo det (selvsagt) opp slik:
I teksten kunne vi lese:
Han [vakthavende hos politiet i Värmland, Per-Arne Eriksson] sier til SVT at guttene det dreier seg om skal være enslige mindreårige asylsøkere, og at de i grupper på mellom sju og åtte stykker skal ha nærmet seg jentene på festivalen og befølt dem.
Flere norske aviser omtalte naturlig nok også saken, og mens de var noe mer nøkterne i sin omtale, kunne vi i mange tilfeller lese at hovedmistanken gikk mot enslige, mindreårige asylsøkere (EMA).
Dagbladet skrev for eksempel:
Blant de mistenkte er minst to svenske statsborgere. Det skal også være flere enslige asylsøkere blant gjerningsmennene.
- Dette er alvorlige lovbrudd. Vi har 27 anmeldelser som vi etterforsker akkurat nå, og det er foreløpig syv mistenkte gjerningsmenn inne i bildet, sier Bengtsson
I VG kunne vi lese:
To unge gutter ble fredag kveld pågrepet etter å ha blitt utpekt som gjerningspersoner. Begge guttene er ifølge politiet enslige mindreårige asylsøkere. De to ble løslatt og tatt hånd om av personell fra det svenske barnevernet.
Hege Storhaug i Human Rights Service (HRS) skrev en sak med tittelen "Kvinners frihet reverseres - mer 'tafsing'" og følgende ingress:
Jenter ned i 12-årsalderen utsettes for seksuelle overgrep på festivaler i Sverige. I Karlstad foreligger det så langt 24 anmeldelser om overgrep. Unge asylsøkere i flokker på syv til åtte personer, skal stå bak. Vi lever i nye tider, pent sagt.
Kjetil Rolness var raskt ute med å poste en svensk artikkel fra Sveriges Radio om dette på sin Facebookprofil, og skrev:
Nytt tilfelle av seksuell massetrakassering i Sverige. Og igjen unnlater media å gi relevant informasjon. Kun Dagens Nyheter (se det!) opplyser hva slags guttegjenger det er snakk om [...]
Dette selv om VG allerede dagen før hadde skrevet at det var enslige, mindreårige asylsøkere blant gjerningspersonene.
Både HRS og Rolness var altså raskt ute med å påpeke at dette handlet om asylsøkere, uten at noen av dem redegjorde for hvorfor dette var viktig å få frem, og på hvilken måte det løser noen problemer. Mantraet ser ut til å være at hvis bare media slår opp at unge asylsøkere er problemet, ja da er vi kvitt problemet.
Det er dessverre en alt for vanlig tankegang i dagens samfunn, og minner meg om hvordan folk tror at ved å stigmatisere "den skumle pedofile" løser vi problemet med seksuelle overgrep mot barn (selv om de aller fleste overgrep skjer av noen i familie eller nær omgangskrets som sjelden er pedofile selv). Det gjør at man retter fokuset på feil sted i håp om en quick-fix-løsning som samtidig har den fordelen at man kan peke ut en gruppe skyldige som vi ikke selv er en del av.
Den type lettvinte løsninger, hvor man tror at problemet lett kan isoleres hos en gruppe og løses ved å stigmatisere gruppen, har vi brent oss på mange ganger, enten man har pekt på LHBT-personer, psykisk syke eller mørkhudede. Det løser ingen problemer, det skader de som tilfeldigvis havner i gruppebeskrivelsen, og resultatet er at problemet får fritt spillerom til å vokse seg enda større fordi vi angriper det på feil sted og feil måte.
Politiets feilinformasjon
Men i går snudde det hele da flere svenske medier meldte at politiet hadde vært litt raske på avtrekkeren:
Senere fulgte flere norske medier opp med det samme, for eksempel NRK og TV2:
Hos NRK kunne vi lese:
Etter overgrepene under Putte i Parken-festivalen gikk politiet først ut med at de mistenkte var enslige, mindreårige asylsøkere, men nå har de moderert seg. En av de mistenkte er heller ikke en mindreårige asylsøker, men en 35 år gammel mann.
[...]
Gjenger med 7–8 gutter som tilhører gruppen enslige, mindreårige asylsøkere», skrev politiet i Värmland på sine nettsider forrige helg.
Nå har de moderert uttalelsen på nettsiden til at det to mindreårige er pågrepet.
[...]
– Lovbryteren er en gutt eller en mann. Vi har pågrepet syv mistenkte hittil. Seks av de pågrepne er menn mellom 15 og 20 år, og en 35-åring, sier politiinspektør i Karlstad, Urban Bengtsson til avisen.
Bengtsson sier at to av de pågrepne bor på et hjem for enslige, mindreårige asylsøkere, men at 35-åringen definitivt ikke gjør det.
– Politiet skal være forsiktige med hva vi går ut med. Etnisitet skal kun være et poeng, dersom det er av relevans, sier han.
Dette ble aldri postet av Kjetil Rolness, så etter å ha ventet en stund postet jeg det inne i tråden under hans opprinnelige posting om overgrepene. Og så var debatten i gang. Tråden i sin helhet kan leses her, men la meg trekke frem noen poenger jeg synes er relevante i dette spørsmålet.
Bør politiet oppgi gruppetilhørighet?
Jeg skal innrømme at jeg synes dette i utgangspunktet er et vanskelig spørsmål, men etter å ha tenkt og diskutert mye, har jeg landet på at svaret er nei.
Argumentet fra andre siden er at det er viktig med gjennomsiktighet. Det er viktig at politiet går ut med all informasjon alltid, fordi ellers vil folk spekulere, og det vil skape mistillit og konspirasjonsteorier når informasjonen om gjerningspersonene likevel lekker ut med tiden.
Det kan hende. Men jeg synes det er mye mer komplisert enn det. Det høres selvsagt prisverdig ut at folk alltid skal få all informasjon. Men spørsmålet er hva denne informasjonen egentlig skal brukes til?
Vil informasjon om at gjerningspersoner er asylsøkere gjøre norske (eller svenske) jenter tryggere? Noen mener det. Jeg mener det er en illusjon. Ikke bare er det en illusjon, men det er også en svært skadelig illusjon.
La meg konkretisere. Tenke deg at du har en tenåringsdatter som skal på festival. I forkant har politiet gått ut med mye informasjon om at enslige, mindreårige asylsøkere har vært dominerende som mistenke i flere slike hendelser tidligere. Med denne informasjonen tilgjengelig, vil din datter være tryggere? Nei, selvsagt ikke.
Det vil si, når hun står i folkehavet foran scenen kan hun selvsagt passe på å hele tiden holde seg så langt unna unge mørkhudede gutter hun bare kan, men ikke bare er det praktisk vanskelig, det vil også gjøre henne til et enklere "bytte" for de enslige gjerningspersoner som ikke er de hun ser etter.
Ikke minst vil det skape et samfunn som minner mistenkelig om en verden med raseskiller som vi ikke på noe vis ønsker oss tilbake til.
Informasjon om at det er en spesiell og overfladisk lett identifiserbar gruppe som har begått slike ugjerninger tidligere, hjelper i praksis ingenting. Ikke en eneste jente vil bli tryggere med denne kunnskapen, og en hel rekke mennesker vil bli vesentlig utryggere.
Det er ikke lenge siden Sverige opplevde at høyreekstreme gikk og regelrett jaktet etter slike unge, mørkhudede gutter for å banke dem opp. Og hvorfor skulle de bankes opp? Jo, fordi det bare noen dager i forveien hadde vært store medieoppslag om at gutter som ligner på disse skal ha begått overgrep mot jenter blant annet på nyttårsaften i Sverige.
Det er den ekstreme siden av spekteret. Men på den noe mer dagligdagse siden, kan jeg be deg tenke deg et annet scenario. Tenk at du selv har en tenåringsgutt som passer beskrivelsen til gjerningspersonene media har gått ut med. Kanskje du selv er flyktning fra Afghanistan eller du har adoptert en gutt fra et av landene hvor de mistenkte ofte er beskrevet å være fra.
Hvordan vil det være for din sønn å dra på festival etter slike oppslag? Hvordan føles det for en 17 år gammel gutt, mørk i huden, å dra på en festival hvor alle jenter og kvinner er opplært til å mistenke deg for å være voldtektsforbryter kun på grunn av utseendet alene?
Det er selvsagt en helt forferdelig situasjon å bli plassert i, og som samfunn kan vi ikke legge opp til en slik bevisst stigmatisering av en gruppe mennesker. Det er hakket før å plassere en stjerne på kragen deres før de slipper inn på festivalområdet.
Som motargument fikk jeg servert blant annet av Nina Hjerpset-Østlie i HRS en rapport fra svensk politi med følgende utdrag:
Svensk politis kartlegging omfatter perioden 2011 til 2016 og tar for seg drøyt 10.000 anmeldelser av seksuell trakassering. Politiet har også gransket omtale av cirka 2000 anmeldelser i perioden 2015 til 2016. Den typiske gjerningsmannen er en middelaldrende mann som handler alene. Disse har sjelden blitt identifisert, men oppgitt signalement tyder på at de ikke utgjør noen homogen gruppe, skriver politiet. Få er identifisert, men av signalementet finnes det ingen spesifikk profil og alderen varierer fra unge gutter til menn i 50-60 årsalderen. Av de 17 mistenkte som ble identifisert i 2015, var fire svenske statsborgere, resten utenlandske. Ytterligere 17 ble pågrepet, men deres identitet kunne ikke fastslås.
Men når det gjelder forbrytelser som er utført av grupper i det offentlige rom og i ditto svømmehaller; der dreier det seg i all hovedsak om ungdommer som søker eller nylig har fått asyl i Sverige.
Hennes egen kommentar til dette var:
Denne ånden skal det nok bli vanskelig å stappe tilbake på flasken uansett hva en gjeng politiserte bortforklarere måtte føle og mene.
Først er det påfallende at Hjerpset-Østlie trekker så sterke konklusjoner fra data som utgjør 0,85 % av alle sakene. Og ser man kun på forbrytelser utført av grupper i det offentlige rom og i svømmehaller, er riktignok majoriteten (av de anmeldte) enslige, mindreårige asylsøkere, men det er altså kun ved gruppeovergrep. De mange overgrep som utføres enkeltvis, begås av alle mulige mennesker. Disse er merkelig nok ikke så interessante for HRS.
Jeg svarte henne:
Argumenterer dere altså for å forhåndsdømme en gruppe ungdommer basert på tidligere hendelser? Ingen rettsprosess eller uskyldig til det motsatte er bevist gjeldende lengre?
Det er faktisk ikke greit.
Hvorpå hun fulgte opp med:
Du mener altså at vi nå skal se bort fra absolutt alt vi vet om akkurat denne typen atferd og hvilke grupper som utviser den - inkl. politiets opprinnelige uttalelse i nettopp denne saken - fordi...?
Og litt senere i tråden tar hun den helt ut:
Det eneste som er relevant er de reelle ofrene for denne typen atferd og hvordan vi skal forhindre at det blir flere ofre og at fenomenet fortsetter og/eller sprer seg ytterligere. Og først når vi får debattert den med riktig adressat, har vi håp om å kunne løse dette problemet.
Dette fenomenet er tilvandret med gutter og unge menn fra noen av verdens mest kvinnefiendtlige land. Etter et tilfelle av "gruppeovergrep" i Norge advarte voldsforsker ved politihøgskolen Ragnhild Bjørnebekk om fenomenet og faren for spredning. I 2008 – for åtte år siden. Likevel har skiftende regjeringer og resten av det innvandringsliberale etablissementet konsekvent unnlatt å ta inn over seg hvilke følger dette kunne få for landets kvinnelige befolkning og ikke minst: våre barn. For øvrig karakteriserte den samme Bjørnebekk allerede i 2007 gjengvoldtekter som et nytt, tilvandret fenomen i Norden.
Hva Tjomlid og andre personlig føler at er greit eller ikke er fullstendig irrelevant og de har alt tapt debatten av den enkle grunn at de ikke har fakta på sin side. De er i grunn ikke verd å bruke mer tid på, vi har alt kastet bort nok tid på diskutere uvesentligheter. Det har vi gjort siden 2008 og det får holde.
Debatten om hvilke konsekvenser dette vil få for Europas jenter og kvinners bevegelsesfrihet og hva vi skal gjøre for å stoppe denne atferden må taes - og det er det som kommer til å skje fremover. Vi er allerede på god vei fordi dokumentasjonen hoper seg opp og gir stadig mindre albuerom for de som helst vil skjule det eller snakke om alt annet.
Det er da jeg blir bekymret, fordi dette er en holdning som etter mitt syn er farlig. Hvis vi virkelig skal begynne å stemple alle av samme etniske gruppe som potensielle forbrytere basert på hva andre i samme gruppe har gjort, er vi som tidligere nevnt på vei mot et svært utrivelig samfunn.
Faren med stigmatisering
Det har tidligere også vært en viktig debatt rundt måten media omtaler psykisk sykdom koblet til kriminelle personer på, og konklusjonen fra ulike studier har vist at eksempelvis schizofrene opplever dette som et stigma og at det i den generelle befolkning er en utbredt ide at psykisk syke er farlige mennesker.
Også norsk politi og politikere har møtt kritikk for uttalelser om "de farlige psykisk syke", for eksempel Maren Malthe-Sørensen som uttalte:
Det er ikke bankranere som er norsk politis hverdag. Det er jo i veldig stor grad psykisk syke mennesker.
Slike uttalelser og begrepsbruk stigmatiserer en hel gruppe, og folk lider under dette. Men heldigvis for psykisk syke, så kan man sjelden se det på dem. En afghaner eller somalier har det noe verre, fordi de stikker seg umiddelbart ut fra folkemengden på en nordisk musikkfestival. De er stemplet som farlige, forhåndsdømt og fratatt uskyld og frihet til å bevege seg.
En meddebattant forsøkte å argumentere for viktigheten av å identifisere gjerningspersoners gruppetilhørighet med følgende eksempel:
En motorsykkelgjeng flytter inn i en by. De tar over 90% av narkotrafikken. Politet skal altså i det tilfellet IKKE snakke om hvem som styrer 90% av narkotrafikken? Av redsel for å stigmatisere andre motorsyklister?
Det er flere problemer med dette. For det første er deltagelse i en motorsykkelgjeng frivillig. Etnisitet, alder, foreldreløshet og det å som barn måtte flykte til et fremmed land er ikke det.
I tillegg snakker vi her om helt ulike størrelser. En motorsykkelgjeng er en veldig veldefinert og begrenset gruppe. Hele deres virksomhet i eksemplet over er knyttet til narkotikakriminalitet. Det er en kriminell handling de alle er en del av og som alle må ta ansvaret for å være del av.
Å være en enslig, mindreårig asylsøker i Sverige er derimot ikke det. De fleste vil være uskyldige, de har ikke bedt om å være del av en gruppe hvor noen begår seksuelle overgrep, og de vil derfor bli stemplet urettferdig.
I tillegg rammer det mange, mange flere enn bare dem. For hvordan skiller du adopterte Geir fra Somalia fra den enslige, mindreårige asylsøkeren Ahmed på festival? Og hvorfor skal noen av dem måtte bære stigma, utstøtelse og mistenkeliggjøring for noe Ishmael har gjort, bare fordi de ligner på ham?
Den samme debattanten fulgte opp med følgende:
Jeg har to sønner. Om en spesifikk gruppe utøver veldig mye mer vold enn andre grupper på byen, så vil jeg vite om det for å kunne snakke med guttene mine om det før de går på byen. Du har to døtre (stemmer det?), men du vil som far IKKE vite hvem som er mest tilbøyelig til å utsette døtrene dine for noe sånn at du kan snakke med dem om det?
Det høres kanskje litt brutalt ut. Men det var altså hundrevis av foreldre som sendte sine døtre inn i WeAreSthlm over flere år, uvitende om det som foregikk der selv om politi og presse kunne advart dem.
For å ta det siste først: Hvordan skulle informasjonen om at unge, enslige asylsøkere stod bak overgrep ha hindret disse jentene fra overgrep, uten at vi samtidig skaper et samfunn hvor mørkhudede er mistenkeliggjort på grunn av utseende alene? Det fungerer ikke. Det er ikke sånn man forhindrer overgrep.
Det som skulle være gjort i WeAreSthlm og tilsvarende saker er at politiet og festivalarrangører skulle tatt problemet med seksuelle overgrep på alvor, og jobbet aktivt for å forebygge dette. Uavhengig av hvordan gjerningsmenn ser ut. I det øyeblikk man begynner med "racial profiling", vil man automatisk få tunnelsyn og ende opp med dårligere sikkerhet.
Ja, det er kritikkverdig at media ikke rapporterte om seksuelle overgrep på festivalene, fordi dette er informasjon folk trenger å vite. Media sin jobb er å rette et fokus på slike problemer, slik at man kan skape press mot arrangører og deltakere om å ta problemet på alvor. Men det er ikke deres jobb å mistenkeliggjøre uskyldige mennesker basert på generalisering om etnisitet eller andre identifikatorer.
Dette er del av et mye større problem som jeg tror vi heldigvis har sett lite til i Norge så langt, men i f.eks. USA har denne måten å mistenkeliggjøre grupper på, enten det er mørkhudede eller folk i LHBT-kategorien, vært massivt. Ropet etter at media skal fokusere på etnisitet hos kriminelle, er et stort steg i retning av et slikt samfunn som vi på ingen som helst måte ønsker oss.
Så til det første: Nei, jeg ville aldri noensinne oppdratt min datter (jeg har bare én) til å frykte mørkhudede gutter fordi disse har vært overrepresentert som mistenkte i slike saker tidligere!
Ikke under noe omstendighet vil jeg bidra til å skape en farlig, rasediskriminert verden for å gi min datter falsk trygghet. Fordi det er hva det er: Falsk trygghet.
Det er ikke den informasjonen som kan gjøre henne trygg på festival. Det som vil gjøre henne tryggere er informasjon om intimgrenser (hva som er greit og hva som ikke er greit), om hva hun skal gjøre hvis noen forgriper seg på henne (uansett hudfarge), om å passe på seg selv (kanskje ikke gå alene noe sted), om å holde seg unna rusmidler og om å ta normale forholdsregler som ikke ødelegger festivalen for henne og heller ikke bidrar til at uskyldige mennesker blir mistenkeliggjort.
Om å ofre andres frihet for egen frihet
Mot slutten av diskusjonstråden kom følgende kommentar fra en annen debattant:
Som far til to, derav en ung jente vil jeg selvfølgelig lese om hvem som gjør hva. Dette gir et vist bilde slik at jeg som far kan gi råd til de håpefulle. Ser at Gunnar Tjomlid er uenig, for meg neste ikke mulig å fatte. Risken av å stigmatisere noen er jeg villig til å ta for å trygge mine barn, det tror jeg de fleste foreldre er.
Her er vi nok svært forskjellige. Jeg er ikke villig til å ofre andres frihet for å gjøre meg selv og mine tryggere. I det øyeblikk man gir etter for en slik tankegang som kommentaren illustrerer, er vi på vei mot et vesentlig mer utrygt samfunn. Et samfunn med raseskiller, mistenkeliggjøring, og fremmedgjøring som vil føre til mer ustabilitet og kriminalitet.
Det eneste som gjør et samfunn virkelig trygt er inkludering og likestilling. Bare når vi evner å behandle alle som likeverdige, og som uskyldige inntil det motsatte er bevist (ikke bare i rettsvesenet, men også i eget hode), kan vi fungere sammen. Bare da kan vi forebygge de mekanismer som til syvende og sist skaper kriminalitet.
Jeg har tidligere pekt til en WHO-rapport som beskrev årsaken til både masseovergrep (av typen vi blant annet så i Køln i fjor) og det relativt sett nye fenomenet gruppevoldtekt. Her kunne vi lese:
Gang rape is associated more with poverty. There’s been quite interesting research to argue that men come together in gangs and then get involved in a whole range of violence and antisocial activities as a way of trying to assert their masculinity, to make themselves feel like strong and powerful men. The conditions of poverty that they live in prevent them from having access to more traditional manifestations of manhood, such as being a provider. Their energies get directed rather into demonstrating sexual success with women, demonstrating dominance and control over women, and fighting with other men.
Det er altså unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar og uten tilhørighet som begår slik kriminalitet. Og hvordan sørger vi effektivt for å skape flere slike unge menn? Jo, vet å bidra til mer stigmatisering, mistenkeliggjøring og utstøting fra samfunnet.
Å tro at vi gjør våre døtre tryggere ved å fokusere på å offentlig mistenkeliggjøre etniske grupper som vi ser på som potensielt problematiske, er oppskriften på å skape nettopp flere av de som senere da kan finne på å begå slik kriminalitet for å hevde seg.
For øvrig var reaksjonen på denne bloggposten, og disse formuleringene spesielt, en "satirisk" tegning fra kunstneren Thomas Knarvik hvor jeg ble gruppevoldtatt av to "fremmedkulturelle". En tegning Rolness syntes var viktig og morsom. Og samme Knarvik fulgte også opp med:
Dette illustrerer poenget. Det handler om holdninger som slettes ikke er begrenset til enslige, mindreårige asylsøkere. Det handler om en useriøs og lettvint holdning til hele voldtektsproblemet, hvor dette brukes lettvint som "humor". Det handler om at man massesuggerer samfunnet til å ikke forstå hva problemet egentlig er. Man senker skuldrene fordi vi har klart å peke på "de andre", og så kan vi selv fortsette som før.
Så nei, å tro at et evig fokus på å få media og politiet til å gå mer aktivt ut med informasjon om gruppetilhørighet vil gjøre unge jenter tryggere, er en grov misforståelse. Det vil virke direkte motsatt av sin hensikt.
Korrekt informasjon
Det kanskje mest påfallende i debatten var likevel dette:
Ikke en debattant ville bekrefte at de var enige i dette. Selv om man mener at det er viktig for politiet å gå ut med identifiserende informasjon, skulle man tro at noe så basalt som å vente med å gå ut med informasjon til man er sikre i sin sak, var noe vi kunne enes om. Men nei. Alle forsvarte svensk politi som hadde gått ut med informasjon før de egentlig hadde oversikten.
Ikke bare det, men gårsdagens korreksjoner i media ble avfeid med konspirasjonsteorier om "politisk korrekthet". Det er å misforstå problemet helt fundamentalt. Selv om det senere viser seg at alle gjerningspersonene var EMA, er det feil å gå ut med den informasjonen før man har full oversikt.
Hvis man ikke lenger bryr seg om at informasjonen er korrekt så lenge det er asylsøkere som rammes, så lenge man setter en lavere terskel for rettssikkerhet for "de andre", da handler ikke diskusjonen lenger om hva som gjør kvinner trygge. Da er det ren blodtørst.
Ikke et nytt problem
Til sist er det viktig å være tydelig på at den type seksuell trakassering vi har sett på de svenske festivalene er fullstendig uakseptabel. Det er viktig å finne gjerningspersonene om mulig, og de skal få sin straff. Politiet og myndigheter bør signalisere svært kraftig ut til folk at dette er en oppførsel vi ikke tillater.
Det er også viktig at politi og festivalarrangører er svært bevisste dette problemet, og innfører tiltak med godt vakthold og opplæring av vakter til å se og forebygge slik trakassering.
Samtidig bør vi være ærlige nok til å innrømme at seksuell trakassering av jenter på festival ikke kom med flyktningbølgen.
Dette har vært et stort problem lenge:
Problemet med seksuelle overgrep på festivaler er omtalt i mange artikler, se f.eks. her, her og her. Problemet er at det ikke finnes gode studier som har undersøkt omfanget, og det aller meste blir aldri rapportert. Og da er vi tilbake til problemet jeg beskrev i bloggposten om "Den unorske voldtekten":
Overfallsvoldtekter, derimot, er et unorsk fenomen. Som nesten alltid begås av mørkhudede fra Afrika eller Midt-Østen. Det er en gruppe vi ikke er en del av, og da kan vi peke. Da kan vi klage. Da kan vi problematisere. Selv om problemet nesten er bagatellmessig sammenlignet med problemet i den gruppen vi selv er del av.
Og slik er det også med de systematiske overgrepene vi har sett bli omtalt i media de siste ukene. Det er en type tafsing, klåing og overgrep vi ikke er vant til. Det er unorsk å alliere seg med venner og bekjente for å begå overgrep. Vi liker å gjøre det alene på julebord, konserter, puben, hjemmefester og hotellrom.
Det finnes vel neppe den kvinne som ikke har opplevd å bli tafset på. Få en hånd på rumpa uten å ha ønsket det. Bli kløpet i skrittet av en fremmed, full norsk mann på fest. Få en hånd på puppen fra en kollega. Bli holdt fast og presset mot veggen fra en kåt nabo på fest. Bli befølt ved bardisken.
Men disse hundretusener av overgrep ignorerer vi, fordi det begås av den gruppen vil selv tilhører. Den gode, norske mann. Overgrepene som i nyere tid er avslørt i blant annet Köln og Sverige er unorske. Det er ikke sånn vi holder på. Og da kan vi rette en pekefinger mot en isolert gruppe vi ikke selv tilhører. De andre. Innvandrerne. Muslimene.
Det liker vi, fordi da kan den norske mann endelig ta samfunnsansvar uten å implisere oss selv. Gud bedre så herlig ansvarlig det føles. Ta kvinnens parti. Omsider.
Og samtidig kunne dyrke litt fremmedhat i samme slengen.
Overgrepene i Köln og Sverige er et problem. Det må bekjempes. Det finnes ingen forsvar for slike overgrep. Men hvis vi virkelig bekymrer oss for seksualiserte angrep på kvinner, må vi innse at problemet nettopp er overgrep mot kvinner, ikke muslimske eller ikke-vestlige overgrep mot kvinner.
Vi reagerer først når det er "de andre" som begår overgrepene. Vi reagerer først når det skjer på en ny måte, som gruppeovergrep. Alle de som nå roper så høyt om grusomhetene ved seksuell trakassering og overgrep på musikkfestivaler har i det store og hele aldri nevnt dette som et problem før vi fikk satt et flyktningeansikt på problemet. Da reageres det. Da er "kvinnene våre" plutselig utrygge.
Men kvinnene våre har alltid vært utrygge på festival. Vi har bare ikke brydd oss noe særlig før.
Eller som en skribent i et debattinnlegg i svenske Aftonbladet beskrev det:
Men jag vet också att de flesta inte skulle skämmas. Det är så införlivat i vår kultur att vi knappt märker det. Vårt eget kvinnoförtryck har blivit till vår vardag.
Men när nån annan gör det. När ”nyanlända” förgriper sig på kvinnor i Köln eller antastar flickor på en konsert i Stockholm. Då vaknar de svenska männen till liv, då ska kvinnorna försvaras. Men en sak vet jag. När män tar för sig av kvinnors kroppar – då är det ett mansproblem. Inte ett invandrarproblem.
Eksperter som har uttalt seg om problemet i bl.a. USA og Storbritannia påpeker at årsaken i stor grad er for dårlig vakthold (for å spare penger):
Paul Wertheimer, the founder of the public safety awareness organization Crowd Management Strategies, believes that the prevalence of sexual harassment and assault at festivals is due in part to the lack of qualified security or crowd managers. In an interview with Fox News, Wertheimer stated that the understaffing of security at festivals “is a cost-cutting trend that impacts the safety of the public, and often specifically women. I, like so many other concertgoers, have witnessed women attacked, have intervened at times and seldom seen security in the area come to the aid of the victims.”
Og rus:
While there is no agency that collects data about sexual assaults at concert venues and festivals, industry experts and law enforcement officials we talked to say that sexual assaults at these events are on the rise. And any reported incidents are likely just the tip of the iceberg, as experts say most victims don’t report the crimes, or are unable to remember details due to impairment from alcohol and/or drugs.
“Alcohol is the number one date rape drug. Most commonly, a perpetrator uses alcohol to lower the defenses of a victim,” Dr. John Foubert, founder of the rape prevention non-profit organization One in Four said, adding that rohypnol – the “date rape” drug – is also a growing cause for concern.
“Sexual assault have become commonplace because of the combination of alcohol, drugs and the extreme lack of security,” said California-based attorney Leo Terrell, of CleartheCourt.com. “These venues are often breeding grounds for overly aggressive men to commit crimes of violence.”
Og nei, dette handler ikke om å tilsløre at grupper med unge asylsøkere har seksuelt trakassert unge kvinner på svenske festivaler. Det tyder politiets data på at de har - selv om vi også skal være svært bevisste problemet med at fremmedkulturelle nok i større grad oppleves som en trussel og derfor også lettere anmeldes og ikke minst identifiseres. Når blonde Henrik fra fra Bærum tafser på en jente, er nok sjansen for at det rapporteres vesentlig lavere enn om den fremmede, mørke asylsøkeren gjør det.
Fokus i media gjør også dette til et selvforsterkende problem. Jo mer man rettes oppmerksomheten mot en spesiell gruppe, dess større sjanse er det for at denne gruppen mistenkes og rapporteres. Da ender man opp med å skape falsk statistikk, som igjen fører til feil fokus, som igjen er enda en grunn til at media ikke bør gå ut med slik identifiserende informasjon.
I den tidligere nevnte svenske politirapporten skisserer også politiet løsninger for å forebygge festivalovergrep, og de peker på akkurat de samme tingene som meg. Det handler rett og slett om bedre arbeid fra både arrangører og politiet selv, med bedre informasjon, bedre opplæring og bedre vakthold.
Konklusjon
Dette handler ikke om å forsøke å fjerne fokuset fra problemet med at grupper av enslige, mindreårige asylsøkere har oppført seg kriminelt og skapt mye lidelse på enkelte arenaer. Det handler om å ta hele problemet på alvor, og forsøke å løse det med midler som faktisk hjelper.
Å skape et fokus på utseendet til en gruppe som har utført noen av disse overgrepene, gjør ingen tryggere, og det skader mange. Ved å heller snakke om seksuelle overgrep på festivaler som et reelt problem, og innse at det stiller krav til strenge regler (nulltoleranse-reglement), godt vakthold og at et fornuftig forhold til rus og egen sikkerhet er viktig, gjør vi derimot det.
Faren ved dette nye fokuset på enslige, mindreårige asylsøkere gjør at kvinner totalt sett vil bli mer utrygge, fordi vi retter fokuset for snevert. Sikkerhet handler om å heller lære festivalgåere gode tips til hvordan de kan holde seg trygge, ikke gi dem meningsløse råd ("vokt deg for unge mørkhudede gutter") som i det store og hele ikke vil hjelpe dem det grann.
Skal vi se en positiv side ved det siste årets medieoppslag om disse skumle asylsøkerne, så er det at det omsider er kommet et viktig fokus på seksuell trakassering og overgrep på festivaler. Det er satt på dagsorden. Dessverre er vinklingen helt feil, men det blir i hvert fall omsider snakket om. Og da kan vi gjøre noe med det. Ikke ved å stigmatisere en gruppe i befolkningen, men ved å lære festivaldeltakere om hvordan de kan holde seg trygge, ved å stille krav til festivalarrangører om at de må ivareta godt vakthold med vakter som er trent til å se slik oppførsel og slå hardt ned på det, og ved å gi et kraftig signal til gutter om at den type oppførsel ikke er akseptabel.
Da kan vi omsider skape et festivalmiljø som gjør jentene trygge.
