I dag forteller @nanuen sin historie i denne serien om mine leseres vei fra overtro til skeptisisme. For henne hjalp det å få en kritisk tenkende kjæreste:
Jeg kjente meg igjen i veldig mye av det du skrev. Jeg har også alltid vært ganske kritisk og sulten på kunnskap. Men samtidig var jeg ung, og vokste opp i en familie med en særdeles religiøs (Jehovas Vitner) og noget psykopatisk far. Jeg gidder ikke gå inn på traumer og den slags her, men det skal sies at jeg har endt opp med post traumatisk stress og er alt annet enn arbeidsfør (selv om jeg kjemper min vei tilbake sakte, men sikkert). Iallefall.. Grunnen til at jeg nevner det i det hele tatt, er at denne fortiden gjorde at jeg i veldig mange år var søkende. Jeg søkte desperat etter noe som kunne gi livet mitt en slags mening. Noe jeg kunne klamre meg fast i så jeg klarte å overleve frem til "neste uke". Man tenker gjerne ikke så langt frem om gangen når livet er som verst.
Jeg begynte å lese mye om alternative bevegelser, og spesiellt Wicca. Jeg brukte timer, dager og uker på å fordype meg i alt som hadde med Wicca og natur-religioner å gjøre. Kristendommen ble for "fjernt", mens Wicca ble en slags mellomting. Man kunne "tro på noe" uten å egentlig tro så veldig sterkt. Det var mye mer snakk om energier og følelser enn "guder" og den slags. Jeg har jo egentlig aldri helt klart å tro, men jeg ville så gjerne. Det var en brennende lyst til å klare å få foten innenfor dette feltet der så mange snakket om hvor bra livene deres ble etterpå.. hvordan de ble glade og tilogmed lykkelige pga "kjærligheten" og "klarheten" de visstnok fikk. Jeg var helt desperat etter å få være en del av noe som hørtes så fint ut..
Det var også veldig fint å kunne si til meg selv at marerittene jeg hadde hver eneste natt ikke bare var underbevisstheten min som prøvde å bearbeide årelange traumer, men det var et forsøk på kommunikasjon fra "den andre siden". Det gjorde det levelig en stund til..
Jeg levde veldig mange år i denne boblen.
Det var lange netter der jeg også forsøkte å forlate kroppen min mens jeg lå på senga og konsentrerte meg iherdig. Det gikk jo selvfølgelig aldri. Selv om jeg VILLE.
Jeg husker også at jeg i mange år var fast inventar på endel alternative forum. Det er et utrolig stort publikum for alle mulige alternative tankeganger der ute. Og jeg fant min plass innenfor et miljø som forholdt seg til "moderne vampyrisme". Der man ikke drakk blod eller noe sånt, men det var snakk om energier. Hungeren etter energier man ikke klarte å produsere selv, og alt det der. Og det var et utrolig herlig sted for meg, for folk var utrolig inkluderende og jeg har ingen tvil om at dette var mennesker som var genuint glad i hverandre og veldig klare for å støtte alle som ble en del av det lille "samfunnet". Det var vel det som gjorde at jeg ble der så lenge.. Etter år etter år med mobbing, utfrysning, traumer i hjemmet etc etc, så hadde jeg endelig funnet et sted der jeg kunne føle meg akseptert.. og mitt relativt kyniske verdenssyn passet fint inn blandt disse "vampyrene". (At jeg var gother gjorde vel heller ikke akkurat noe). Dette forumet gikk forøvrig i oppløsning helt av seg selv etter noen år, og etter dette gadd jeg aldri å finne meg et nytt et, så jeg beveget meg forover, fortsatt søkende. Jeg vet vel aldri helt hva jeg søkte etter, annet enn bare en slags pause. En del av en virkelighet som gjorde at det var "verdt det" å fortsette å holde seg i live.
Etter at forumet forsvant så ble jeg gradvis mer og mer skeptisk og søkende etter mer naturlige forklaringer på ting. Etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg å forstå mer og mer hvor det var ting kom fra. Hvorfor jeg ønsket at ting skulle være sånn/slik og hvorfor jeg hadde sett verden på den måten jeg gjorde så lenge. Men jeg ble aldri helt en "ren skeptiker" før jeg møtte min nåværende kjæreste. Ikke at han egentlig gjorde så mye, men han utfordret meningene mine på en måte som gjorde at jeg virkelig begynte å tenke på ting, på et nytt vis. Jeg har jo mange venner som er skeptikere og ateister, men det har liksom aldri vært et ordentlig tema før. Det har ikke vært det som har vært viktigst å snakke om.. og jeg tror at mange av dem har heller villet la meg være i "boblen" min, rett og slett fordi de ikke har hatt samvittighet til å risikere å gjøre ting verre for meg, rent følelsesmessig. Jeg forstår jo det veldig godt.. Jeg har selv unnlatt å diskutere kraftig med folk jeg kjenner fordi jeg vet hvorfor de tviholder så sterkt på troen sin.
Men da kjæresten begynte å rett og slett bare spørre "hvorfor det?" og "hva får deg til å tro at dét er rett?" og jeg faktisk begynte å tenke ordentlig på disse tingene (i tillegg til å lese Ben Goldacre's bok Bad Science) så var det som om det gikk opp et lys for meg. Jeg fikk endelig bestemt meg. Det var som om et slør ble løftet til side, og plutselig var verden mye mer oversiktlig og logisk (dog absolutt ikke noe mindre spennende). Men det føltes veldig beroligende egentlig, at jeg kunne legge mange av disse forvirrende spørsmålene på hylla og bare tenke at det viktigste å fokusere på er det livet man har her og nå, for det er jo ingenting som tyder på at vi får mer enn denne ene sjansen.
Og det at ting som økonomisk stress, å skulle passe inn i en a4-form, å ha den eller den karrieren, om gud finnes eller ei etc etc.. det betyr egentlig ikke noe som helst. Det eneste som betyr noe er å finne noe å fylle livet sitt med, som gjør at man, når det kommer til siste stykke, kan tenke at; det var verdt det.
Når vi dør, blir vi borte. Og ingenting vi gjør betyr egentlig noe. Men det gjør det hele bare enda mer dyrebart. Og jeg er glad jeg rakk å våkne opp til å kunne se verden for hva den virkelig er før flammen min slukker og forsvinner i verdenshistorien.
Amen.
Har du en tilsvarende historie? Send den til meg!
