At det skulle komme til dette hadde jeg ikke trodd, men avgjørelsen er tatt: Det er på tide å kaste inn håndkleet. Jeg har tenkt på dette lenge, og har nå bestemt meg: Jeg slutter med bloggingen. Det har rett og slett endt opp med å bli mer blod, svette og tårer, enn glede for min del.
Personer som leser denne bloggen fast vet kanskje hva jeg sikter til, og jeg har i ny og ne forsøkt å synliggjøre hva slags dritt jeg jobber mot, men disse små glimtene jeg har gitt dere her i bloggen er dessverre bare toppen av isfjellet. Beskyldninger om pedofili, trusler om anmeldelser til både politi og barnevern, evige beskyldninger om "korrupsjon" og uærlighet, negative påstander om min person og mine karaktertrekk som ikke henger på greip, og generell drittslengning, er ikke det jeg lenger ønsker å ha flaksende rundt ørene 24/7/365. I denne bloggen har jeg nå i flere år forsøkt så godt jeg kan å skrive om det jeg mener er sant, basert på den research jeg har evnet å gjøre rundt ulike saker. Jeg er sjelden opptatt av hvor kontroversiell en sak måtte være. Enten jeg skriver om seksuell lavalder, terrorisme, nekrofili eller homeopati, så forsøker jeg alltid å gjøre en prinsipiell og objektiv tilnærming, og å holde følelsene ute av ligningen.
Raskt oppsummert: Jeg blir like kvalm som de fleste andre av tanken på sex mellom barn og voksne. Likevel har jeg lagt disse følelsene til side når jeg har forsøkt å forstå sinnet til en pedofil, eller hvilke opplevelser et barn kan ha etter å ha vært utsatt for overgrep. Jeg blir like kvalm som de fleste andre av dere av tanken på sex med et lik. Likevel har jeg lagt disse følelsene til side når jeg har blogget om nekrofili. Jeg blir like forbannet og føler den samme avsky ovenfor en terrorist som skader andre mennesker som de fleste andre av dere, eller over kriminalitet begått av en ikke-vestlig innvandrer, eller av tanken på at noen kan finne på å voldte en kvinne. Likevel har jeg forsøkt å skrive om disse sakene uten å blande inn mine egne følelser i for stor grad, fordi de alltid vil virke som en mur mellom meg og sannheten. La meg gjenta det atter en gang: Det kan virke kaldt, men skal man virkelig forstå en sak må man så langt som mulig holde de emosjonelle aspektene utenfor.
Irriterende mange forstår ikke slik prinsipiell tenking. De forstår heller ikke nyanser. Hvis man skriver at det finnes eksempler på barn som har opplevd seksuelle handlinger med en voksen uten at de opplevde det som negativt, og at det er kunnskap vi trenger for å ta best mulig vare også på disse barna, så leser noen dette som om mitt budskap er at alle voksne burde knulle barn hver dag. Jo yngre, jo bedre. Slik motbydelig idioti er vanskelig å kjempe mot, og kombinasjonen av at en del lesere faktisk ikke skjønner denne forskjellen, og at mange kanskje skjønner det, men velger å aktivt utnytte potensialet i en slik "hendig misforståelse" for å sverte meg, gjør det til en umulig oppgave å fortsette å skrive ærlige bloggposter med substans.
Lærdommen etter nesten 6 år med blogging er at disse menneskene som stadig er ute etter å ta meg er en gjeng tvers gjennom råtne individer. Jeg har i alle disse år blogget om blant annet alternativ behandling, og jeg har argumentert saklig og vist til kilder for mine påstander. Kommentarfeltet har alltid vært åpent for debatt, og debattene har ofte vært heftige. Likevel tror jeg at det bare en håndfull ganger har skjedd at en av de notoriske alternativistene som bruker deler av livet sitt på å slenge dritt om meg faktisk har kommet med innspill i kommentarfeltet mitt. De er øredøvende fraværende. Likevel er de alltid fullt oppdatert på hva jeg blogger om, og hyler og skriker som sultne hyener inne på Facebook og sikkert i andre lukkede forum jeg aldri har tilgang til. De ynder å rope om hvor stor avstand de tar til meg og bloggen min, fordi jeg for 6 år siden skrev en nyansert bloggpost om pedofili. Men å diskutere homeopati, healing, akupunktur eller kosttilskudd i et forum hvor de kan møte saklig motstand, nei se det vil de ikke.
Sannheten er at de vil heller sitte i sin Facebook-kirke, omgitt av menigheten, mens ypperstepresten slenger ut manipulerte bilder av skeptikere i Nazi-klær, serverer en preken fylt av prepubertale karakteristikker av meningsmotstandere, og sørger for et kollektivt Amen gjennom klikking av Like når presten til slutt poster en av mine kontroversielle bloggposter som et offerlam til guden av irrasjonalitet og toskeskap. Det er tryggest for dem å bare omgi seg med meningsfeller, og aldri stikke opp hodet for å utfordre egne meninger i saklig debatt. De vil heller angripe min person med de samme klisjeer og usannheter i år etter år, heller enn å faktisk lese en metaanalyse og sette seg inn i vitenskapelig metode for å forstå hva menneskehetens fremste kunnskap forteller oss om et tema så langt.
Nå gidder jeg altså ikke mer. Jeg orker det ikke lenger. Jeg er lei av å åpne Facebook og se dagens dritt slengt om meg. Jeg er lei av å være skyteskive for voksne mennesker som oppfører seg som små drittunger. Voksne mennesker jeg må anta ofte har egne barn og en dag må stå til ansvar for den hårreisende groteske mobbingen de har utsatt medmennesker for på den åpne verdensvev. Lykke til, sier jeg bare. Jeg tipper barna kommer til å være stolte av sine foreldre som ikke har prestert å skrive en eneste saklig, gjennomtenkt og velargumentert tekst, men heller brukte sin fritid etter barna var i seng eller i barnehagen på å slenge den mest ondskapsfulle oppkast mot folk de var uenige med. I det offentlige rom. Arkivert for all fremtid. Barna vil nok elske å ha det hengende over seg resten av livet hver gang de googler sitt familienavn. Oops. "Min mor var en internett-idiot." "Min far var en nett-pøbel." "Mine foreldre mobbet verre enn den største drittungen i klassen min."
Andre har lagt ned blogger før meg, ofte fordi de også har møtt hat og dritt fra lesere, og etter noen dager her på Gran Canaria hvor jeg har forsøkt å lufte tankene mine litt har jeg altså kommet til den konklusjon. Så jeg følger i fotsporene til folk som Emilie «Voe» Nereng som også til slutt fikk nok. Det er game over for denne bloggen. Jeg vil bruke fritiden min på andre ting som er mer fruktbare. Kanskje begynne med musikk igjen? Kanskje jobbe med skjønnlitterær bok? Ta opp drømmen om å lære meg å male?
Riktignok vil bloggen ligge her inaktiv, som et arkiv over mine tekster, men det kommer ikke noe nytt her. Kommentarfeltene vil være åpne en stund, men vil til slutt stenges de også, da jeg ikke ønsker å følge opp diskusjonene der lenger.
Rock on, adios, og takk for følget.
Oppdatert: Dette var en aprilsnarr.
