Urk. Nå føler jeg meg litt råtten. Da jeg i morges oppdaget at det var 1. april ramlet plutselig en tanke ned i hodet mitt: Hva om jeg skriver en bloggpost hvor jeg sier at jeg har sluttet å blogge? Vil noen tro på det? Vil noen virkelig falle for en slik spøk på selveste Narredagen? Jeg hadde egentlig ingen tro på det. Det var vel alt for åpenlyst? Men kanskje jeg kunne komme unna med det ettersom folk ikke forventer en slik spøk fra meg. Så jeg satte meg til og rablet ned en bloggpost i full fart. En bloggpost som var 99% sann. Den ene prosenten som var falsk var det om at jeg ville slutte å blogge. Men alt det andre, om motbør, hetsing, drittkasting, og hvor tungt det til tider er å stå med rak rygg i skittstormen, var sant.
Nå må det sies at selv om poenget i bloggposten var en spøk håper jeg likevel det øvrige budskapet også nådde ut til de det måtte gjelde. Det er et viktig budskap, og jeg håper det fikk noen til å gå i tenkeboksen.
Når det er sagt så hater jeg å narre folk. Jeg fikk vondt i magen av å skrive bloggposten, og etter at jeg hadde postet den satt jeg bare og hadde lyst å slette den igjen. For jeg avskyr tanken på at folk skal bli lurt. At folk skal bekymre seg unødig. At folk skal bli lei seg på noe vis. Men så må jeg minne meg selv på at folk flest tross alt tåler en spøk. At alt blir bra igjen når spøken avsløres. Så jeg håper det var verdt det. Jeg håper jeg fikk noen til å humre litt, selv om det er tydelig at det også fikk hjertet til å stoppe noen sekunder hos enkelte lesere…
Så for å likevel ha mitt på det rene i den noenlunde groteske spøken, la jeg inn en skjult melding i teksten. En melding som tydelig og klart sa at dette ikke var sant, men ingen så ut til å ha oppdaget den av seg selv dessverre. Første bokstav i hvert avsnitt stavet nemlig ordet APRILSNARR. Jeg måtte hinte litt på Twitter og Facebook før folk oppdaget dette.
Kanskje det høres ut som en enkel sak, men det var faktisk mer vanskelig enn jeg hadde trodd å legge inn en slik melding. Jeg skrev først bloggposten i sin helhet før jeg kom på at jeg burde legge inn et hint, og da APRILSNARR bare har 10 bokstaver, måtte jeg begrense meg til bare ti avsnitt. Dermed måtte jeg trekke sammen mange av avsnittene slik at de ble unødvendig lange - noe jeg hater. Jeg liker mye luft i en tekst slik at den blir lett å lese. Starten på setningene ble også krøkkete og rare fordi jeg måtte få på plass riktige bokstaver, og det undrer meg nesten at ingen reagerte på det. Samtidig viste vel det at teksten var så pass overbevisende at folk glemte de subtile detaljene.
Yihaaa, det funket! Svært mange ble faktisk lurt, og jeg må vel kunne si at aprilsnarren min var vellykket. Bloggposten medførte også en hel del fine tilbakemeldinger fra folk som trodde at jeg faktisk skulle slutte å blogge, og de satte jeg veldig stor pris på. Beklager at jeg lurte dere, og jeg håper ikke noen er langsure for det. Jeg er glad for hver og en av dere som leser bloggen min, og håper dere vil fortsette å følge den lenge. For selv om det er tungt å møte mye usaklig, personrettet motbør, så er jeg blitt en hardhudet faen etter mange år som debattant på internett. Det er ofte vondt, og jeg har mange dager hvor jeg bare vil legge meg ned og gråte etter å ha lest dritten som skrives om meg, men jeg ville aldri latt meg kneble av slikt. Det gir meg bare motivasjon til å fortsette kampen for saklig opplysning og kritisk tenking.
Likevel skal jeg ikke glemme å nevne at jeg også får utrolig mye hyggelige tilbakemeldinger. Ros og varmende ord i sosiale medier, på mail, og via andre kanaler. Bloggen har den siste tiden også åpnet opp nye dører. Jeg har blitt invitert til å holde foredrag både for Folkehelseinstituttet og Foreningen for leger i vitenskapelige stillinger, så vel som på en videregående skole, en politisk ungdomsgruppe og annet. Det betyr at bloggen verdsettes og at den blir lagt merke til og tatt på alvor. Det betyr ekstremt mye for meg, for når jeg må tåle hetsingen så er jeg avhengig av å vite at folk verdsetter det jeg gjør likevel, og at jeg har folk rundt meg som backer meg opp når andre vil bryte meg ned. Ja, jeg er kanskje en hardhuet faen, men jeg også en skremmende sart sjel som trenger positiv feedback og oppmuntring for å føle at det er verdt å holde på...
Dere er gull, og jeg gleder meg til å skrive mer for dere i tiden fremover!
