Dette har vel aldri vært mer tydelig enn fredag 22. juli 2011.
Salme 121
Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene:
Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren,
han som skapte himmel og jord.
Han lar ikke din fot bli ustø,
din vokter blunder ikke.
Nei, han blunder ikke og sover ikke,
Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge,
han er ved din høyre hånd.
Solen skal ikke stikke deg om dagen
og månen ikke skade deg om natten.
Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv.
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid
Nei, kjære kristne. Dere lever på en løgn. Din gud beskytter bare i den grad hans ord inspirerer andre mennesker til å beskytte og ta vare på deg gjennom den nestekjærlighet vi alle kan velge å dyrke og praktisere basert på felles humanistiske idealer.
En gud som bare eksisterer inne i ditt hodet kan aldri beskytte deg mot virkelighetens farer. Derimot har vi hørt om mange heltemodige dåder utført av mennesker, gutter og jenter, menn og kvinner, ekte mennesker av kjøtt og blod, her på denne fysiske jord, som satte sitt eget liv i fare for å redde andre medmennesker på Utøya.
Gud grep aldri inn. Mennesker gjorde.
Våkn opp. Vi trenger å dyrke menneskets godhet. Vi trenger å tilbe hverandre, ikke en fiktiv far i himmelen. Vi har all den kjærlighet i oss som trengs for å skape en god verden.
Den kristne som snakker om hvordan gud tar vare på oss alle våre dager, håner de som i dag ikke lenger er med oss fordi en fanatiker og terrorist plaffet dem ned fredag ettermiddag.
Gud grep aldri inn. Mennesker gjorde.
La oss hylle hverandre. La oss ta vare på hverandre. For Gud gjør det ikke. Han døde på Utøya.
