Finansnestor Jan Petter Sissener trør til med en bloggpost som ville gitt meg bakoversveis hadde jeg ikke barbert hodeskallen min jevnlig.
I bloggposten skriver han:
Om 24 dager går kanskje verdens mest lukrative pengestøttetilbud til ulovlige innvandrere ut. De heldigste får tilbud om 330.000 kroner hvis de reiser hjem frivillig før 1. september.
Jeg har hørt denne påstanden bli fremmet flere ganger, og formuleringen gir inntrykk av at en flyktning som søker om hjemreisestøtte innen 1. september får 330 000 kroner med seg på turen.
Slik er det selvsagt ikke. Sissener utdyper lenger nede i teksten at dette beløpet gjelder for en familie på fem, ikke per person, men det er flere problemer enn bare det i uttalelsen hans.
Fordelingen i praksis er som følger:
Og fordelingen skjer på følgende vis:
Du kan få 30 000 kroner i kontanter. Dette er 20 000 kroner mer enn tidligere.Støtte til arbeidsformidling, opplæring, næringsetablering, skole eller utdanning til en verdi av 25 000 kroner.I tillegg kan du søke International Organization for Migration (IOM) om bostøtte på inntil 3 000 US dollar etter at du har kommet til Irak.Er du mellom 18 og 23 år kan du også få betalt utdanning eller arbeidstrening i Irak i inntil 6 måneder (VTY) til en verdi av 1 200 dollar.Barnefamilier kan få 10 000 kroner ekstra per barn. Dette gjelder uavhengig av om de søker før eller etter utreisefristen.
Totalt kan dette altså hypotetisk sett bli kr 330 000 om et foreldrepar har tre barn under 18 år og får innvilget maks støtte fra alle parter.
Men hver av de voksne får bare 30 000 kroner i kontanter - når de lander i Irak. Øvrig støtte gis kun ved egne søknader og utbetales ikke direkte til personen selv. Knut Henrik Berntsen i UDI forklarer (min utheving):
- For en familie kan reetableringsstøtten bli en ganske betydelig sum og sørge for en god start. En irakisk familie på fem personer hvorav tre er barn kan få til sammen 295.000 kroner. Av dette blir noe utbetalt kontant ved hjemkomst og noe gis i praktisk bistand av IOM [International Organization for Migration] til å finne arbeid, etablere en mindre bedrift eller ta utdanning. Sistnevnte del av støtten utbetales normalt ikke til den enkelte, men betales direkte til utdanningsinstitusjonen denne skal gå på, til leverandør av kasseapparatet i butikken som eventuelt etableres eller til de som leverer den første varebeholdningen. I mange tilfeller gjør denne støtten det mulig for familien å etablere en mindre bedrift som kan sørge for familiens livsopphold i lang tid fremover, sier han.
Per voksen person er altså støtten totalt sett på kr 55 000, hvorav nesten halvparten ikke gis direkte til personen selv. De 30 000 kroner vedkommende får er altså et litt annen størrelsesorden enn de 330 000 som Sissener gir inntrykk av at den norske stat kaster etter hver asylsøker som frivillig reiser hjem.
Etter 1. september reduseres for øvrig støtten til kun kr 7000 per voksen og kr 2000 per barn, totalt kr 20 000 for en irakisk familie på fem.
Disse håpløst ynglende somalierne...
Sissener avslører også dårlig skjulte fordommer når han videre skriver:
Hva støttebeløpet utgjør for en somalisk familie på 14 har direktoratet ennå ikke offentliggjort, men statens asylkontor bekrefter at for Somalia og Etiopia "gjelder egne regler". Så skal man tippe et beløp nærmere en halv million kroner?
Vent, en familie på 14? Åja, fordi somaliske asylsøkere normalt har 12 barn. Du vet, de prøver jo å ta over Europa...
La oss ta en kikk på hva Statistisk sentralbyrå sier om dette. Hos Folkehelseinstituttet kan vi lese at norske kvinner i snitt føder 1,76 barn. Somaliske kvinner føder i snitt 4,4 barn. Det er vesentlig mer enn norske kvinner, men et godt stykke unna den smårasistiske stereotypien om 12 barn per familie.
For øvrig er irakiske kvinner de som føder nest mest, med 4,3 barn per kvinne, så at Sissener spekulerer i at støtten vil bli vesentlig høyere for en somalisk familie enn for en irakisk vitner om at han ikke har sjekket fakta i særlig grad.
Uten at det er direkte relevant for denne diskusjonen, kan det være verdt å merke seg at fruktbarheten til somaliske kvinner er det samme som den var hos norske kvinner for litt over 100 år siden. Størrelse på en familie handler ikke primært om religion eller kultur, men om levestandard og tilgang til prevensjon og abort.
Dette bekreftes av at kvinner fra Afrika, Asia og Latin-Amerika som kom til Norge som barn, har et fruktbarhetstall på bare 2,2. Pakistanske kvinner født i Norge har samme fruktbarhet som gjennomsnittet i befolkningen.
Dårlig tiltak?
Sissener mener også at denne ordningen har hatt liten effekt:
Selv om reisepenger til asylsøkere har vært benyttet i mange år er effekten av ordningen ikke nok utredet. I en rapport fra 2012 av Oslo Economics for justisdepartementet antydes det at effekten er 15 prosent, samtidig som analysen ber departementet å granske dette nøyere på grunn av usikkerhet.
Men i rapporten kan vi lese:
IRRINI-programmet [Informasjon, Retur og Reintegrering av Irakiske statsborgere til Irak], som gjelder for retur til Irak, synes å ha hatt klar positiv effekt på sannsynligheten for å returnere. I Irak, og særlig nord i Irak der mange irakske asylsøkere i Norge har sin tilhørighet, har utviklingen til dels vært meget positiv i årene etter at programmet ble innført i 2008. Det kan tenkes at de frivillige returprogrammene har virket sammen med bedre forhold i hjemlandet og skapt den økte sannsynligheten for retur.
Sissener nevner heller ikke følgende fra rapporten:
Den økte støtten for barnefamilier ble innført først i 2012, og det er for tidlig å si noe spesifikt om effektene av denne ordningen. I perioden vi har analysert, er det imidlertid også innført andre ordninger som har vært positive for barnefamiliene. For eksempel er det tilkommet behovsprøvd bostøtte, som i særlig grad tilfaller barnefamilier, og således øker barnefamilienes økonomiske incitament til å returnere. Våre analyser viser at sannsynligheten for at en asylsøker med barn i familien skal returnere frivillig har økt signifikant i analyseperioden.
Altså et klart budskap om at tiltaket virker, og ikke minst at det virker bedre med økt tilrettelagt støtte:
I 2011 estimerer modellen at sannsynligheten for at en irakisk person med utreiseplikt har returnert frivillig er mer enn 30 prosentpoeng høyere enn i 2004.
Sannsynligheten for frivillig retur anslås til 40 prosentpoeng i 2012.
Ettersom mye tyder på at effekten har økt ytterligere etter 2012, da mer støtte for barnefamilier ble innført, kan man anta at effekten de siste år har vært enda større.
Jeg er usikker på hvor Sissener finner sine 15 prosent fra, men i konklusjonen kan vi lese:
Sannsynligheten for at en asylsøker med utreiseplikt i mottak velger å returnere frivillig øker i perioden, og er høyest i slutten av perioden. Da er sannsynligheten for en frivillig retur mer enn 15 prosentpoeng høyere enn i 2004.
Det betyr ikke at effekten er 15 prosent, men at den er 15 prosentpoeng høyere enn i 2004, samlet sett for alle asylsøkere. De skriver også:
Kvantitative analyser av sannsynligheten for at irakere og barnefamilier velger frivillig retur gir lignende resultater som den generelle analysen vist i Figur 41. Vi mener således at vi klart har sannsynliggjort at frivillige returordninger når målet om flere frivillige returer, både totalt sett og for noen enkeltgrupper.
Masteroppgaven Sissener lenker til viser også at målsetningene om antall returnerte asylsøkere i større og større grad innfris i takt med bedre tilrettelegging for frivillig retur:
UDI bekrefter også at tiltakene synes å være vellykkede:
Programmet for assistert retur til Irak har ifølge Berntsen vært meget vellykket.
- Totalt har 2493 personer reist med programmet siden det startet opp. Resultatet er at det per utgangen av juni kun var 181 irakere med utreiseplikt igjen i norske asylmottak. De irakerne som bor i asylmottak er nå i all hovedsak personer som enten har fått opphold eller som har en sak under behandling.
Alt peker altså i retning av at tiltaket ser ut til å virke.
Konklusjon
Jeg er glad for at vi gjør det vi kan for å hjelpe disse menneskene til en verdig tilværelse og en tryggere fremtid når de kommer tilbake til sitt hjemland. Jan Petter Sissener er enig i at dette er del av "den gode norske humanismen", men synes likevel "det får være grenser for giverglede".
Det er selvsagt lov å diskutere hvilke virkemidler og hvor mye penger det norske samfunn skal bruke på asylsøkere og ordninger for frivillig hjemreise. Men det er skuffende å se at finansnestoren argumenterer ved bruk av fordommer som at somaliske familier som regel har store barneflokker, og at han overdriver hvilke pengebeløp som realistisk sett gjelder for den enkelte asylsøker.
Grunnen til at programmet nå legges ned fra 1. september, er at det har oppfylt sin hensikt, i følge UDI. Ergo blir det også noe søkt når Sissener ytrer sin misnøye med et tiltak som både er under avvikling, og i tillegg ser ut til å ha virket etter hensikten.
Når Sissener kaller programmet for en "gylden fallskjerm til ulovlige innvandrere" og "et lukrativt pengestøttetilbud", er det etter mitt syn både kunnskapsløst, korttenkt og sterkt overdrevet. Det understøtter den fremmedfiendtlige ideen om at de fleste asylsøkere er lykkejegere, og at vi nordmenn er naive som hjelper dem økonomisk.
Å antyde at asylsøkere som reiser fra hjem og familie uten noenting i lommene, ofte bærende på traumatisk opplevelser, som må sitte i uvisshet på trange og stusselige asylmottak med svært begrensede rettigheter i lang tid, er her for å utnytte oss stakkars nordmenn til egen fordel, er en inhuman holdning vi trenger å legge bak oss.
La oss være gode, norske humanister, være rause når vi ser at det hjelper, og være glade for at disse menneskene kan gå en bedre fremtid i møte fordi vi stilte opp når de trengte det. Mine skattepenger går i det minste til slike tiltak med stor glede.
