Dette kommer ikke til å vare, vet du. Den privilegerte tilværelsen nordmenn lever i, kommer ikke til å vare evig.
Vi ser verden med 2016-øyne, hvor folk i Syria og Somalia og Afghanistan har det jævlig, mens vi har det bra. Og de trenger å flykte fra faenskapen. Komme seg i trygghet. Skape seg et nytt liv uten å måtte leve i fattigdom og frykt.
Norge er den trygge havn. Vi har penger. Vi har trygghet. I 2016. Og det ønsker vi å ta vare på. Deler vi for mye, blir det for lite igjen til oss. Drysser vi for mange smuler på flyktningene, får vi ingen stor kakebit selv. Så vi vokter grensene. Slipper inn bare de som absolutt må. Hjelper dem heller der de er.
Livredde for å miste oss selv. Enda mer redde for å miste vår rikdom. Det er tross alt vi som har skapt den. Vi har naturens rett til å ha det godt, så flinke som vi har vært.
Vi fortjener å ha det best. Joda, litt skal vi nok kunne hjelpe, men det stopper der hvor det går utover vår egen velstand og trygghet. Et sted må grensen gå, og den går ganske tydelig ved selvoppofrelsen. Å hjelpe skal ikke koste oss noe. I det øyeblikk vi merker det på kroppen, må vi sette ned foten.
Det skulle bare mangle.
Vi kan ikke svikte våre etterkommere, har jeg hørt noen si. Tenk på barna våre. Barnebarna! Hvis vi tar inn for mange flyktninger vil ikke de kunne nyte av den rikdom og trygghet som vi selv har hatt. Det er et svik overfor våre etterkommere. Vi må ta ansvar i dag!
Gammel visdom sier at man skal gjøre mot andre det man ønsker at andre skal gjøre mot oss selv. Den gyldne regel.
Eller enda bedre, den omvendt gyldne regel: Ikke gjør mot andre, det du ikke ønsker at andre skal gjøre mot deg.
Plutselig skriver vi 2036. Eller 2066. Kanskje 2096. En serie absurde politiske hendelser har fått Russland til å gå bananas. Norge er i krig. Og vi har ikke en sjanse. Eller kanskje den raskt eskalerende globale temperaturøkningen har bremset golfstrømmen. Det er plutselig femten grader kaldere enn normalt. Alt landbruk legges dødt, fiskerinæringen havarerer fullstendig og petroleumsfondet tappes raskt.
Eller kanskje Oslo får en meteor i hodet.
Ingen kjenner fremtiden, men vi kan være helt sikre på at den mer eller mindre tilfeldige velstand og trygghet vi nordmenn har nydt godt av i et mikroskopisk lite vindu av verdenshistorien ikke representerer noen sannsynlig virkelighet i all fremtid. Å utforme en politikk hvor vi kun tar hensyn til vår situasjon her og nå, er uendelig korttenkt.
Det kommer ikke alltid til å være slik som nå.
En dag må våre barnebarn flykte. En dag må deres barnebarn søke asyl, kanskje i et sydligere land, etter å ha flyktet gjennom Europa i desperasjon. En dag er rollene snudd på hodet. Det er ingen fantasi, det er en uunngåelig virkelighet.
En dag.
Og da. Da skulle vi ønske at vi hadde gjort det vi trygler, håper og ber om at de nå vil gjøre mot oss. Ønske oss velkommen. Gi oss en trygg havn.
Da skulle vi ønske at vi ikke hadde sviktet våre etterkommere ved å vokte vår rikdom så hardt, ved å bygge murer, ved å først og fremst tenke på oss selv, den gang da. Den gang alt var så godt og trygt. Den gang, tilbake i 2016, da Norge var den trygge havn med alt for høye murer.
Så korttenkte vi var den gang. Oljen varte ikke for evig. Klimaet endret seg. Nasjoner gikk i oppløsning og kriger ble startet. Og den gyldne regel virker ikke retroaktivt. Det nytter ikke å si at "om vi bare hadde visst, så hadde vi handlet annerledes". Fordi vi vet.
Vi vet.
Det er uhyre naivt å late som om man ikke vet at verden er i forandring. At det snevre lille vindu av historien vi eksisterer i nå på ingen som helst måte setter noen standard for hvordan det vil være om 50 eller 150 år. Bare tenk hvordan Norge hadde det for 100 år siden. Vi flyktet. Vi mottok nødhjelp. En dag er vi der igjen.
Vi vet. Egentlig. Men vi vil ikke se. Vi kan ikke fatte at vi en gang kan være dem. At de en dag er oss.
Så la oss ikke svikte våre barn, våre barnebarn og deres barn og barnebarn. La oss ta ansvar for de som kanskje ennå ikke er født ved å ta ansvar nå. La oss føre en politikk som tar hensyn til den gylne regel. En politikk som alltid tar utgangspunkt i at vi faktisk er dem. Om ikke nå, så en dag.
Hvordan ville vi ønske at Norge handlet om rollene var byttet om?
Vi må tenke på oss selv. Men oss selv kan være hvem som helst, i enhver situasjon, i enhver rolle, en eller annen dag. Derfor må vi forme politikken med det som utgangspunkt. Som om vi kan være dem. I morgen, eller om hundre år. Da har vi en sjanse på lengre sikt. Da har våre etterkommere en sjanse. Noe annet er korttenkt. Naivt. Feigt.
For det kommer ikke til å vare, vet du.
Ingenting varer evig.
