Media forer oss stadig med skremselspropaganda omkring hvor farlig internett er for unge. Vi forledes til å tro at hvis en ung gutt eller jente bruker mye tid på å chatte på nettet, så er det en overhengende fare for at han/hun før eller siden vil ende opp som et offer for seksuelt misbruk. Nettet er tross alt fullt av pedofile mannfolk som lyver på alderen og prøver å lokke unge til å treffes slik at de kan voldta dem.
For å beskytte våre sarte små ungdommer, har vi den siste tiden innført både grooming-loven og den røde knappen som barn og unge kan bruke til å varsle politiet direkte hvis de føler seg trakassert på nettet.
Men er dette egentlig en reell problemstilling i utgangspunktet? Er det farlig for barn og unge å chatte med fremmede på nettet?
Nei. Ingenting tyder på det. Undersøkelser utført både i utlandet og i Norge konkluderer med at risikoen for å ende opp som offer for et seksuelt overgrep som resultat av nettbruk er uhyre liten.
NOVA utførte i 2008 en ny studie på oppdrag fra Redd Barna for å avdekke hva slags sexpress de unge opplever på nettet. Jeg har skrevet litt om denne studien tidligere, men skummet i dag gjennom rapporten som er tilgjengelig her, og følte for å komme med noen flere kommentarer.
Rapporten viser at omlag 1 prosent av ungdom 18 år eller yngre har opplevd å ha blitt presset til sex etter å ha kommunisert med en fremmed på internett. Dette tallet er i tråd med tilsvarende undersøkelser i andre land.
Men selv 1% kan høres mye ut, helt til man begynner å nyansere tallet litt. Først og fremst må man se hva sex er. Vi snakker ikke her utelukkende om samleie, men om enhver form for seksuell handling. Det kan være alt fra lett beføling til fullbyrdet samleie. Det vil være naturlig å anta at sistnevnte utgjør en liten mindredel av tilfellene.
Men er det ikke uansett et problem at en del mindreårige presses til sex? Jo, hvis dette var realiteten. Men se hva rapporten sier:
På spørsmål om hvor gamle de var første gangen en slik hendelse inntraff, svarer 58 prosent av jentene at de var 16 eller 17 år. 56 prosent av guttene sier de var 17 eller 18 år. Det er altså en svak tendens til at guttene er eldre enn jentene, men for begge kjønn gjelder det at de aller fleste som hadde opplevd overgrep i forbindelse med offline-møter hadde denne opplevelsen etter at de hadde fylt 16 år og dermed var over den seksuelle lavalderen. Dette handler altså i svært liten grad om seksuell utnytting av mindreårige.
Rapporten viser videre at 70-80% av slike hendelser var med en jevnaldrende eller eldre ungdom. I bare rundt 20% av tilfellene var det en voksen person involvert.
I tråd med SAFT sin rapport viser også denne undersøkelsen at de som treffer fremmede fra nettet i all hovedsak er ungdommer som har problemer hjemme, har sett mor eller far beruset eller som kommer fra en familie med dårlig økonomi. Altså ungdommer som uansett har større sannsynlighet for å havne i ulike typer problemer.
Nå er vi nede i så absurd lave tall at statistikken egentlig ikke kan si noe som helst fornuftig om fenomenet. Vi snakker bare om statistisk støy. En eller to feilavkrysninger på skjemaene vil slå ekstremt ut på statistikken.
La oss oppsummere: Av den ene prosenten som har opplevd noe seksuelt ubehagelig i forbindelse med slike treff er altså de fleste mistilpassede 17-18-åringer, de aller fleste møter noen på samme alder, og i bare en liten andel av tilfellene ender det opp med ufrivillig sex utover klining eller beføling.
Med andre ord: Risikoen hos en vanlig ungdom som bruker nettet for å ende opp som offer for en seksuell overgriper, er så nær null som det er mulig å komme.
NOVA konkluderer selv på samme måte:
Alt i alt viser tallene i denne undersøkelsen at det generelt er liten risiko for å bli utsatt for vold og overgrep i forbindelse med ansikt-til-ansikt møter med nettkontakter. I denne undersøkelsen fant vi at bare litt over én prosent en eller annen gang hadde opplevd seksuelle overgrep i forbindelse med et møte med en person de kjente fra internett. I så fall er nok risikoen for å bli utsatt for slike ting større på ungdommens tradisjonelle møteplasser: på byen, på festivaler, på reiser uten (mye) tilsyn av voksne.
Nettopp. Likevel ser ikke denne realiteten ut til å ha noen betydning for våre lovgivere. Og hvor er de store mediaoppslagene som tar for seg denne NOVA-rapporten, og tilsvarende rapporter fra andre land, som viser at frykter for internettovergripere er grunnløs? Hvor er den journalist som tør undersøke de nye lovene som innføres med et kritisk blikk og stille spørsmål med om vi kan forsvare slik bruk av politiressurser for å verne mot ikke-eksisterende farer? Og hvorfor reagerer ingen på at vi nå tillater omfattende avlytting og inngripen i menneskers privatliv bare ved mistanke om at vedkommende fantaserer om sex med en mindreårig?
Folk vil ikke vite. Vi ønsker å leve i en illusjon om at trusselen mot våre barn er konkretisert i en middelaldrende pedofil gris som sitter gjemt bak sin dataskjerm og prøver å lokke våre småbarn til sex, for på den måten å kunne innføre lover mot dette isolerte fenomenet og dermed føle oss trygge.
Sannheten er at vi ikke var utrygge i utgangspunktet, og hvertfall ikke er blitt det spor tryggere på grunn av de nye lovene som er innført.
