Jens Brun Pedersen har skrevet en fin kommentar til avgjørelsen som for kort tid ble fattet omkring det fremtidige forholdet mellom staten og Den Norske Kirke. Han stiller spørsmålet: Kan vi nå lene oss tilbake og ta en velfortjent hvil?
Svaret er nei, og han oppsummerer det veldig bra i følgende avsnitt:
Vi bør ikke gi oss så lenge ett bestemt trossamfunn fortsatt har særskilt forankring i Grunnloven og så lenge biskoper, proster og prester er statstjenestemenn. Vi bør dessuten utsette smellene fra flasker med musserende innhold inntil den dagen gravferdsforvaltningen overlates til samtlige kommuner i landet – og vi ser de nøytrale seremonilokalene som nå loves i kommune-Norge.
Han skriver videre:
Vi kan ikke innta hengekøyene før vi får fjernet denne delen av den nye – og absolutt forbedrede – § 2 i Grunnloven: ”Værdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.” Dette er en tvetydig og tilbakeskuende formulering som burde være unødvendig når neste setning lyder – mer framtidsrettet: ”Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne”.
At en arv skal utgjøre et verdigrunnlag er i seg selv en kuriositet. Særlig når denne arven består av en serie standpunkter og verditolkninger som i høyeste grad har forsinket vår sivilisasjonsutvikling. Formuleringen er åpenbart et fotavtrykk etter Kristelig Folkepartis bevegelser i kompromissarbeidet.
Dette er også et bra poeng:
Religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland har jo allerede startet med en vulgaritet, presentert i både Aftenposten og i det nyåndelige organet Klassekampen, der hun med stor faglig tyngde hevder at humanismen vi står for ikke er noe annet enn "kristendommen minus gudstro". Verdier oppstod selvfølgelig først med Jesus. Athen og Rom levde som kjent i totalt mørke.
Hehe, right on.
