Jeg har nettopp sett ferdig 2. episode av Channel 4 serien "The Genius of Charles Darwin" med Richard Dawkins i førersetet. (Se serien på Google Video her.) I både første og andre episode er vi mye i Kenya, menneskehetens vugge. Dawkins ble selv født i Kenya, omtrent hvor jeg gikk på skole da jeg bodde der i perioden 1984-86. Mye av TV-serien er spilt inn i dette fantastiske øst-afrikanske landet, og kveldens episode tok meg tilbake til min barndom, og minnet meg på hvor heldig jeg var som fikk evolusjonsteorien inn med blodet.
Min far, Steinar Tjomlid, er biolog, og da vi bodde i Kenya var han alltid ivrig på å ta oss med for å se alt det som dette landet har å by på, ikke minst innenfor læren om menneskets opprinnelse. Lange kjøreturer i stekende varme, uendelige spaserturer på vulkaner, i naturreservater, langs innsjøer og i øde steinformasjoner, var mine kenyanske år i et nøtteskall. Jeg skjønte ofte lite av det da, men i ettertid ser jeg hvor rike opplevelser dette var.
Pappa har for øvrig skrevet to bøker om Afrika-oppholdene sine. Den siste, Minaki, kom ut i høst og kan bestilles her. Kapittelet som beskriver min særdeles spesielle fødsel på et lite sykehus i bushen i Tanzania, med verdens mest arrogante lege med en noe spesiell oppfatning av hygiene, en fødestue med en eneste lyspære som knuser når fødselen er godt i gang, og pappas overbevisning om at jeg kom til å få varige men av måten jeg ble sugd ut på, er verdt prisen alene ;-)
I denne andre episoden av Dawkins' TV-serie fikk vi bl.a. møte Richard Leakey. Det er rart å tenke på at jeg har møtt denne mannen. En mann som har betydd så mye for vår viten om menneskets opprinnelse, ikke minst gjennom hans far Louis og resten av familien. Jeg var vel rundt 11 år gammel da pappa tok meg og mine brødre med på et foredrag av Richard Leakey da vi bodde i Nairobi. Det ville vel være utenkelig for mange å ta med sine sønner på 9, 11 og 14 på et slikt potensielt tørt vitenskapelig foredrag, men for pappa var dette verdens mest naturlige ting. Og jeg tror vi alle satt som fjetret. Richard fortalte og viste bilder av skjeletter han hadde vært med å grave ut, og dette var bare et år etter at han fant det nesten komplette skjelettet av Turkana Boy, en gutt som levde for 1.6 millioner år siden (bildet). Høydepunktet var da han på slutten av foredraget la frem en del hodeskaller av våre forfedre på scenekanten slik at vi kunne komme frem og se og holde på dem. Her så man tydelig den gradvise overgangen fra en mer apelignende art, til den store skallen vi moderne mennesker har.
Som elleveåring fikk jeg ta og føle på restene av mine egne forfedre. Man kan ikke gå fra en slik opplevelse uten en viss forståelse og ydmykhet ovenfor Darwins oppdagelse.
(Klikk for full størrelse.)
Da vi bodde i Nairobi ble det også flere besøk til det naturhistoriske museet, et museum Richard Leakey har mye av æren for å ha rustet opp til den flotte standard det hadde. I en rik og omfattende utstilling av skjeletter og hodeskaller fra våre forfedre var også en kopi av skjelettet til Lucy, som levde hele 3.2 millioner år siden. Det var kanskje det som gjorde mest inntrykk på oss. Å se de få restene av en av de første oppreiste apene. Fantastisk.
I klippet som viser møtet mellom Leakey og Dawkins ser vi dem lokalisert i Olorgesailie, også et sted jeg har svake minner fra. Jeg husker vi stoppet innom der på en av våre mange safarier. Det var veldig tørt og øde. Jeg husker et åpent bygg med noen plansjer som viste informasjon om utgravingen, og en oppreist gangbro som man kunne gå utover området på for å kikke ned på utgravingen, som jeg mener på det tidspunkt ikke var aktiv. Det er rart når man plutselig ser et slikt sted på TV og oppdager at der har man jammen meg vært.
På våre hyppige besøk til Lake Turkana gikk vi stadig rundt på stranda og lette etter fossiler. Å finne fossiler ved Lake Turkana er forøvrig som å lete etter nåla i hodet til Pinhead fra filmen Hellraiser. De er overalt. Du kan nesten bare bøye deg ned og plukke opp en sten, så vil du finne fossile rester av ulike organismer. Et av stedene vi var heter Nariokotome og er stedet hvor Turkana Boy ble funnet. Vi var der like etter utgravingen var ferdig, og pappa fant et fossilert ben på utgravingsstedet som han har tatt med seg hjem. Vi har alltid lurt på om det kan være en del av Turkana Boy, men har aldri sjekket... (Det er mer moro å leve i uvitenheten enn å få bekreftet at det er en fossilert del av en hjort.)
Så menneskets utvikling har alltid vært en del av mitt liv. Når man opplever det som en helt naturlig del av hverdagen i sin oppvekst, med håndfaste bevis strødd rundt seg, blir det svært lett å akseptere den menneskelige evolusjon som et uomtvistelig faktum. Men det er samtidig lett å glemme at folk flest aldri har sett snurten av et fossil, enda mindre menneskelige fossiler. Da kan jeg forstå at ideen blir desto fjernere for dem. Det som for andre alltid har vært tørr teori, har for meg vært noe jeg har fått lukte, smake, ta og føle på.
Jeg anser meg som heldig som fikk oppleve alt dette som barn, og uten de opplevelsene hadde vel kanskje ikke denne skeptiske bloggen eksistert i dag.
En liten sideeffekt av alle hodeskaller jeg var omgitt med i min barndom, er vel at jeg har et svært avslappet forhold til skjeletter. Min engelske bestefar var lege, og i de dager han praktiserte hadde man ikke plastskjelett. Han hadde derfor skjelettet av et ekte menneske på sitt kontor. I dag ligger restene av dette skjelettet i en kasse på loftet til mine foreldre. Jeg har alltid hatt lyst til å ha hodeskallen på en hylle i stua, men mamma vil ikke la meg. Hun føler vel det er litt uanstendig på et eller annet vis. Jeg synes bare det er ufattelig tøft, og ønsker at min datter skal vokse opp med en menneskelig hodeskalle som en naturlig del av hennes oppvekst.
Mens jeg skrev denne bloggposten måtte jeg løpe opp på loftet hos mine foreldre og grave frem skjelettrestene for å knipse noen bilder av det. Det er ufattelig rart å tenke på at dette en gang har vært et levende menneske med en unik oppvekst, forelskelser, sorg, sykdom, gleder og alt annet som du og jeg også er et produkt av. En gang har det vært en hjerne inni denne skallen, full av tanker og ideer. Og nå holder jeg den i hånden som reneste Hamlet. Det gir perspektiver og føles utrolig flott, synes jeg.
At pappa også hadde menneskefoster på sprit i sin naturfagsal i Tanzania, skal vi vel ikke snakke for høyt om, men alt dette forklarer vel hvorfor jeg har blitt den jeg har blitt. På godt og vondt.
