Den kristne avisen Vårt Land skrev nylig en artikkel om situasjonen for kristne i Kina. Her intervjuet de min nabo og tidligere kollega Ole Lilleheim som jobber for organisasjonen Åpne Dører. Lilleheim har smuglet mange bibler inn i Kina og kjenner godt til forholdene for kristne der. I artikkelen sier han blant annet følgende:
Grunnene er at menighetene ikke vil registrere seg, fordi de da må skrive under på at de ikke skal forkynne for barn under 18 år, eller utenfor kirken.
Dette hørtes ut som en svært fornuftig ide i mine ører. Akkurat på dette punktet burde vi gjerne følge kineserne og forby religiøs forkynnelse til barn under 18 år. Vi beskytter barn mot tobakk, alkohol og andre skadelige substanser. Vi har aldersgrenser på filmer og bilder for å verne barn mot "forstyrrende inntrykk", så hvorfor ikke også mot religiøs indoktrinering? La mennesker velge sin religion når de er gamle nok til å foreta en kritisk vurdering, men spar barna for å få inn fantasihistoriene med morsmelken slik at de ødelegges for livet.
Ole Lilleheim fortsetter:
Disse ti topplandene går igjen år etter år. Det paradoksale er at antallet kristne i disse landene vokser hele veien. Det er en vekkelse der, mens antallet kristne i den frie verden går tilbake, sier han.
Jeg klarer ikke å se at dette på noe som helst vis er paradoksalt? Historien har vist at religion alltid blomstrer når det utsettes for undertrykkelse og forbud. Dette sier også en del om religionens funksjon hos mennesker, og viser tydelig hvordan det er en menneskeskapt konstruksjon for å gi håp, samhold og faste rammer i en vanskelig tilværelse. Vi ser det samme i U-landet USA hvor spesielt minoritetene bygger sitt samfunn på en sterk religiøsitet som nesten ikke finnes i det frie og rike Europa.
I kampen mot religion må vi altså tillate full religionsfrihet, samtidig som vi bør vurdere innføring av tiltak for å beskytte barn mot de negative bieffektene.
