I dag fyller jeg 40 år og det feirer jeg med å legge ut dette essayet som stod på trykk i Dagbladet i går, lørdag 2. august 2014. Her er også litt flere lenker enn i deres versjon som lå som en Pluss-sak på nett.
Som tenåring lå jeg i senga hver kveld med øynene hardt knepet igjen. Ikke for å sove, men fordi jeg ønsket å projisere min bevissthet inn til min engelsklærerinnes soverom og se henne naken. Åh, gud som min pubertale kropp ønsket å se henne naken. Jeg hadde lest om slike ut-av-kroppen-opplevelser i tidsskriftet «Det Beste», og jeg var dypt fascinert.
Til glede for min lærerinne kan jeg informere om at jeg aldri klarte å løsrives fra min kropp og fly over hustakene for å smugkikke på henne. Men jeg var oppslukt av tanken. Jeg ville så gjerne. Ikke bare fordi tenåringshormonene røsket i meg, men fordi jeg ville oppleve det mystiske. Det magiske.
En dag oppsøkte jeg det lokale biblioteket og plukket med meg boken «Dying to live» av Susan Blackmore. Jeg trodde den ville gi meg mer innsikt i dette overnaturlige fenomenet. Vise meg mer magi. Det skulle forandre livet mitt. Boken handlet nemlig ikke om de mystiske sidene ved nær døden-opplevelser. Den bygget ikke opp under et overnaturlig verdensbilde. Den handlet derimot om de fysiologiske mekanismer som gjør at dødende mennesker kan se et «lys i enden av en tunnel» og føle at de mister kontakt med sitt egen fysiske legeme. Susan forsøkte å gi meg skikkelige svar der «Det Beste» bare hadde fylt meg med nye spørsmål.
Jeg oppdaget at de naturlige forklaringene var mye mer spennende og tilfredsstillende enn de overnaturlige. Jeg var blitt en skeptiker.
Mange år senere begynte jeg å skrive blogg. Jeg pøste ut mine tanker og kritiske blikk på samfunn, seksualitet, media og politikk, og sakte men sikkert vokste leserskaren. De siste årene har mye av bloggingen handlet om overtro og alternativ behandling. Jeg har skrevet kritisk om homeopati, akupunktur, klarsynte, Snåsamannen, healere, kosttilskudd og ikke minst påstander fra antivaksine-miljøer. Med opp mot en halv million sidevisninger hver måned ble jeg en torn i øyet for den mest fanatiske delen av alternativ-bevegelsen. Jeg var blitt en trussel, og jeg skulle tas.
Den harde kjernen av vaksinemotstandere, homeopater, healere, samt de som tror Jens Stoltenberg er et reptil i forkledning og at myndighetene i all hemmelighet dusjer den norske befolkning med giftige tungmetaller blandet i flybensin for at legemiddelindustrien skal kunne selge mer medisiner (puh!), samlet seg i en gruppe på Facebook som i dag heter «I Lyskilden». Ja, de sender kjærlighetens lys, gode vibrasjoner og helbredende energier til alle de er enige med. Men er du kritisk, får du føle vreden til en av de mørkeste gruppene på nettet.
Taktikken deres var like enkel som den var ekkel. De kunne ikke vinne denne kampen på fakta og saklig argumentasjon. Eneste utvei var å virtuelt sparke og slå meg så hardt de kunne - og helst under beltestedet. Jeg er blitt beskyldt for å være pedofil, korrupt, nekrofil, satanist, kjøpt og betalt av legemiddelindustrien, voldelig, løgnaktig og mentalt ustabil. Når jeg holder foredrag blir arrangørene gjerne møtt med hetsende mailkampanjer. Jeg er visstnok meldt til Barnevernet, Kripos og hackergruppen Anonymous, og er gjentatte ganger blitt truet med både søksmål og politianmeldelser. Det har vært full angrepskrig, og ammunisjonen er løgner og skittkasting.
I 2013 startet jeg et blogg-samarbeid med Nettavisen, endret navn på bloggen min til «Saksynt», og ga ut boken «Placebodefekten - Hvorfor alternativ behandling virker som den virker». Nå hadde jeg et mye større publikum, jeg var blitt en enda større trussel, og i januar 2014 eksploderte det. En bloggpost med tittelen «Gunnar Tjomslid bagatelliserer drap og voldtekt av barn», skrevet av en selverklært klarsynt og svært alternativ Nettavisen-blogger, dukket opp i Nettavisens blogg-strøm. Plutselig ble «alle» oppmerksomme på hetsekampanjen.
Alle som hadde noe å hate meg for, enten det var folk på ytre høyre som mislikte mine tekster til forsvar for det fargerike fellesskap, eller homeopater som mislikte min kritikk av sukkerpillens magiske egenskaper, grep til høygaflene. Det ble ropt at slike som meg måtte «stoppes for enhver pris». Min bostedsadresse ble postet på nett, som et signal om at «vi vet hvor du bor». Det ble skrevet at min 7 år gamle datter burde bli «utsatt for rå og langvarige seksuelle overgrep» for å gi meg en lærepenge. Innimellom dukket det også opp legitim kritikk av ting jeg hadde skrevet for flere år siden, men denne druknet dessverre i all den usaklige støyen.
Debatten raste i sosiale medier et par uker, helt til oppstyret ble punktert ved at Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum gikk ut og beklaget at de hadde videreformidlet de usanne og grove angrepene mot meg. Både journalister, jurister og fagpersoner innen psykologi og seksualitet stilte seg bak meg. En enorm mengde støttespillere i sosiale medier tok meg i forsvar. Jeg vant bloggprisen for «Årets sterke mening». Aksjonen ble avkledd for det den var; en svertekampanje. Og så ble det stille. Enn så lenge.
Å bli utsatt for en slik skitstorm er vondt. Det er spesielt vondt å bli tillagt meninger man ikke har og så angrepet for disse. Alle kan mistolke og misforstå ting jeg har skrevet, det er fullt lovlig. Men når jeg deretter forklarer og rydder opp i misforståelsene, og noen velger å gå for sin egen vrangtolkning på tross av dette, føles det urettferdig. Det vondeste er nemlig ikke å bli utsatt for ærekrenkende karakteristikker. Det vondeste er å oppleve at noen mennesker anser sannheten som underordnet så lenge de kan vinne frem med sin sak. Mennesker som vil tråkke over lik for å kreve sin rett til å tro at 2+2=5 selv om det beviselig er feil. Det sårer meg og det skuffer meg. Jeg har likevel valgt å hverken politianmelde eller saksøke for ærekrenkelser, fordi jeg tror den beste reaksjon er å fortsette å trykke ut de beste tekster jeg kan på det tidvis tårevåte tastaturet.
Jeg er dessverre ikke den eneste kritiker som er blitt angrepet. Bilder av leger som forsvarer vaksiner er blitt manipulert slik at de iføres nazi-uniformer. Vaksinepositive kvinner er blitt kalt «klamydiainfiserte sklier» og «kalkunfitter» og det som verre er. Det gikk så langt at til og med det alternative «Magasinet Visjon» og Holistisk forbund tok avstand fra hetsingen av skeptikere. Et prisverdig og modig fremstøt.
Dette er det terrenget man beveger seg ut i om man tør kritisere alternativbransjen eller vaksinemotstandere. Og vi ser nøyaktig det samme i andre land. Skeptikere verden over møtes med trusler, søksmål, grove bildemanipulasjoner, hetsing, løgner og pedofilibeskyldninger. Det kjøres organiserte kampanjer for å sperre Facebook-kontoer til folk som er pro-vaksine, noe jeg selv også har opplevd flere ganger. Disse fanatikerne vil ikke debattere sak. De vil kneble, knuse og kastrere. Vaksinemotstanderne har alle kjennetegnene til en kult. Det er de mot verden, dogmatiske sannheter er hellige, og ingen metoder er for stygge for å forsvare deres konspiratoriske verdensbilde.
Så hvorfor er de så redde for kritikk? Noen av de mest aggressive aktørene har kommersielle interesser i å la folk tro at deres alternative behandling virker, eller at det finnes «naturlige alternativer» til vaksiner. Det gjør det ikke, men enhver kritisk gjennomgang av slike påstander vil bli sett på som en trussel mot deres levebrød.
En mer utbredt grunn er nok at troen på alternativ behandling er tett knyttet til livssyn. Det er litt new age. Litt øko-fanatisme. Frykt for alt det nye og moderne. Teknologi og «kjemikalier» er skummelt, og det gjennomsyrer deres verdensbilde. Hvis en skeptiker forteller at 3000 publiserte studier om akupunktur over 40 år aldri har klart å vise til noen klinisk relevant effekt, så oppleves ikke det som et saksinnlegg, men som et angrep på deres tro. Man rokker ved fundamentet til alt de står for.
Men jeg er ikke noe offer. Jeg har valgt å stikke hodet frem, og da må jeg tåle motbør. Kritikk er sunt, og jeg prøver alltid å korrigere feil i mine bloggposter når noen finner det. Det legitimerer likevel ikke grov hets og trusler, og ikke alle tåler slike personangrep. Mange har trukket seg ut av debatten. Jeg har ikke tall på alle de meldinger jeg har fått fra folk som støtter meg, men ikke tør si det offentlig av redsel for å få samme skyts rettet mot seg. Det er trist. Det er også farlig, fordi vi trenger enhver røst som tør forsvare vaksiner og evidensbasert helseinformasjon.
Uvitenskapelige kampanjer mot vaksiner har de siste årene ført til epidemier av sykdommer som var utryddet i vår del av verden. Små barn dør av sykdommer vi overhodet ikke hadde trengt å frykte om alle foreldre vaksinerte seg selv og sine barn. Kreftsyke kaster bort sine siste dager og penger i en desperat jakt etter mirakelkurer de er blitt anbefalt fra selgere av slangeolje.
For min del handler derfor bloggingen først og fremst om forbrukerbeskyttelse. Manglende regulering av alternativbransjen gjør at folk står rettsløse når de kjøper tjenester av disse aktørene. Forbrukerombudet har gang på gang avdekket grove overtramp i markedsføringen av alternativ behandling. Derfor fortsetter jeg å skrive, fordi folk skal ha muligheten til å gjøre informerte valg for egen helse. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at deres strategi med å angripe person heller en sak alltid vil feile i det lange løp, og nå som de digitale terroristene igjen er fortrengt til sitt lille ekkokammer av svart lys og hatefull kjærlighet, kan jeg kjempe videre for det jeg tror på: Vitenskapsformidling og kritisk tenkning.
Jeg lyktes aldri i å sveve ut av kroppen og se min lærerinnes nakne bryster, men jeg har sett noe mye vakrere: folkeopplysning virker. Jeg overstrømmes av tilbakemeldinger fra lesere av blogg og bok som takker meg for å ha hjulpet dem til å ta bedre valg for sin egen helse. Foreldre som har valgt å vaksinere sine barn etter å ha lest bloggen min. Det gir styrke til å fortsette.
