De som så Trine Grung på NRK sitt humorprogram Trygdekontoret la kanskje merke til at da hun skulle omtale norske skeptikere sa hun først "kynisk.no" før hun korrigerte til "skepsis.no".
Vi skeptikere har et imageproblem. Det er lett å se på folk som alltid ønsker å være kritiske til påstander og til folks mirakelhistorier som kyniske. Og med kynisk tenker man seg gjerne en som er bitter eller sint. En som har gitt litt opp, en som har mistet troen på mennesker, en som er så kritisk til sine omgivelser at ingenting lenger kan generere ekte entusiasme i hans eller hennes sinn.
Kanskje alle kynikere er skeptikere, men min erfaring er at svært få skeptikere er kynikere.
Via bloggen Hugs and Science, som jeg anbefaler at du legger inn i RSS-leseren din omgående, fant jeg denne enkle illustrasjonen som viser forskjellen på "kynisk" og "skeptisk":
Ja, vi skeptikere tviler, og vi er kritiske, men vi er også fulle av håp. Fordi vi vet vi lever i en verden full av bortgjemte skatter som bare venter på at vi mennesker skal grave dem frem. Kartet har vi alle, men for å finne skattene må vi bruke et kompass som heter vitenskapelig metode. Og hver gang vi åpner en ny skattekiste fylles verden med kunnskap som gir nye fremskritt, nye muligheter, og nye kart. Det gir oss håp, fordi vi vet det er så mye mer å lære om vi bare klarer å navigere utenfor alle feller vår egen hjerne legger i veien for oss. Feller som bare en kombinasjon av tvil og håp kan lede oss utenom og rundt.
Vi gleder oss hver dag over å lære noe nytt, ikke gjennom synsing og enkle løsninger, men gjennom det harde arbeidet det er å finne gode svar ved bruk av vår komplekse hjerne og kritisk tenking. Svar som ofte ikke er de vi ønsket oss, eller trodde vi skulle finne, men som likevel er vakre fordi de er en ny liten brikke i det store puslespillet menneskeheten kontinuerlig forsøker å sette sammen.
Hadde jeg vært kyniker hadde jeg ikke skrevet denne bloggen. Hadde jeg ikke følt en genuin glede ved å bruke mange timer på å plukke fra hverandre HelseHildes ukorrekte og ofte farlige helse- og ernæringsråd, hadde jeg ikke brukt tid på dette. Denne gleden føler jeg fordi jeg vet at et slikt arbeid vil jeg lære mye nytt av. Jeg vil bli litt klokere. Noen av mine fordommer vil bli utfordret. Noen av mine interne hypoteser vil bli smadret. Og alt dette vil jeg kunne dele med andre slik at de også kan bli litt klokere sammen med meg. Det gir meg glede. Det gir meg håp.
Som skeptiker innser jeg hvor lite jeg vet. Som skeptiker forstår jeg at mine sanseinntrykk og opplevelser bare representerer min virkelighet. Ikke nødvendigvis Virkeligheten. Den med stor V. Jeg ser mønster som ikke er der, og sannheter som er sanne bare fordi det føles godt for meg. Som skeptiker vet jeg derfor at jeg alltid må teste mine hypoteser mot den kunnskap andre har samlet før meg. Jeg må tørre å legge mine komfortable ideer på skjærebrettet og la vitenskapens skarpe kniv renskjære dem. Det kan være smertefullt, men etterpå sitter man igjen med smakfulle fileter av viten, mens slagget kan gjemmes i et skap.
Så jeg er ingen kyniker. Jeg gleder meg over kunnskap, gleder meg over å lære, og gleder meg over å lære bort til andre. Jeg har tro på mennesket, tro på at vi alle kan bli litt bedre gjennom å alltid være mer kritiske til våre egne ideer enn til vår nestes.
Jeg er skeptiker fordi jeg feirer det tenkende menneskets ønske og evne til å klatre litt høyere ved å grave litt dypere.
