Paragraf 135a i Straffeloven, også kalt "Rasismeparagrafen", er en svært omstridt lov. Den lyder som følger:
§ 135a. Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.
Denne loven tas sjelden i bruk, men nylig ble en 17 år gammel gutt dømt for rasistiske ytringer:
Det var lørdag 13. september i fjor at en gjeng fra Romerike kom til en bensinstasjon på Mortensrud i Oslo. Det oppsto tumulter.
Tingretten finner det bevist at 17-åringen henvendte seg til faren og sønnen ved å gjøre nazihilsen og rope "Heil Hitler". Ifølge dommen uttalte han videre "jævla utlendinger".
Tingretten slår i straffeutmålingen fast at rasistiske ytringer framsatt på offentlig sted representerer et meget alvorlig samfunnsproblem, og derfor tilsier allmennpreventive hensyn en streng reaksjon.
Jan Simonsen kommenterer dette i sin blogg, og for en gangs skyld er jeg faktisk delvis enig med ham (om enn ikke med premissene hans).
Jeg synes kort og godt at å straffe noen for det de sier, er å overkjøre ytringsfriheten. Rasisme bør være lov, uansett hvor ufattelig tåpelig og forferdelig det er. Det er en mening noen mennesker har, og da må de også ha lov til å ytre den.
Dommerne i saken forsvarer dommen med "allmennpreventive hensyn" og uttaler:
- Ytringene ble heller ikke framsatt i noen debatt, diskusjon eller en annen sammenheng hvor hensynet til ytringsfriheten i særlig grad gjør seg gjeldende, heter det.
Det er riktig, men selv på gaten må man kunne ytre sitt hat ovenfor andre mennesker om man føler at det er riktig og viktig. Hvis ytringen derimot kommer i form av en direkte trussel, eller får et eller flere mennesker til å føle seg i direkte fare på noe vis, skal man selvsagt reagere, men da har man andre lover som tar for seg disse tilfellene. Man trenger ikke en egen lov for å verne "utlendinger" spesielt. At loven også i 1981 tilføyde et eget punkt for homofile, synes jeg er svært unødvendig og uheldig.
Jeg mener at lover skal være mest mulig generelle. Straks vi begynner å innføre særlover for enkelte grupper, havner vi en "slippery slope"-problematikk hvor stadig nye grupper kan kreve særbehandling. Dette ser vi nå også i forbindelse med ideen om at "hatvold" skal straffes spesielt hardt:
Justiskomiteens medlemmer, med unntak av Frp-representantene, har nå lagt frem et forslag om endring av straffelovens paragraf 77. Endringene er allerede banket gjennom av Odelstinget, og vil bli endelig godkjent av Lagtinget en av de nærmeste dagene.
Endringene i paragraf 77 innebærer at hatmotivert vold mot homofile, lesbiske, transpersoner, jøder, muslimer og folk med annen etnisk opprinnelse skal straffes hardere enn annen vold. Dette kan gjøre det litt lettere for homofile par å leie hverandre på gata, uten å være redd for å bli banket opp av fremmede.
Når Lagtinget har godkjent lovendringen, vil paragraf 77 inngå i den nye straffeloven som mest sannsynlig vil tre i kraft rundt 2010.
- Det gir en ekstra beskyttelse til utsatte grupper. Det kan være legning, etnisitet eller religion. Det at vi gir et ekstra vern er et viktig skritt på veien til et samfunn der folk kan leve i trygghet, sier justiskomiteens leder Anne Marit Bjørnflaten (Ap) til iOslo.no.
Bjørnflaten forteller at dette vedtaket er et resultat av en 30 år lang kamp for menneskers rett til å kunne leve fritt og trygt i Norge.
- Jeg synes dette er utrolig viktig, og jeg kan ikke skjønne at ikke Frp er med på dette, sier hun.
Vel, det kan faktisk jeg. Frp sine moteforestillinger er jeg faktisk enig i. De sier:
På samme måte som disse faktorene ikke skal tillegges vekt hos gjerningsmannen bør de ikke tillegges vekt hos offeret. Disse medlemmer er meget skeptisk til at man i lovs form i stadig større grad tillegger slike faktorer betydning. Dette vil kunne innebære en forskjellsbehandling av gjerningsmann og offer på bakgrunn av faktorer de fleste demokratiske rettsstater finner irrelevant.
Jeg liker ikke at grupper særbehandles i lovverket. Hvis en person bankes opp fordi han er homofil, fordi han har en teit hårsveis, fordi han er somalier eller som et resultat av helt umotivert vold, så skal gjerningsmennene straffes likt. Å straffe deres motivasjon for angrepet mener jeg er tankepoliti og irrelevant. Det er handlingen som skal straffes, ikke hensikten *.
Homofile og mørkhudede er kanskje spesielt utsatte grupper, men det er ikke riktig å beskytte dem gjennom straffeloven. Vi løser ikke samfunnsproblemer med å straffe og skremme, vi løser dem ved å jobbe med å fjerne de underliggende årsakene til fremmedfrykt, homofobi og voldelig oppførsel.
Disse lovene er grunnleggende urettferdige også fordi de bare virker i én retning. Hvis en nynazist banker opp en somalier, vil han (når den nye straffeloven trer i kraft) kunne straffes ekstra hardt fordi volden var rasistisk motivert. Hvis en somalier banker opp en nynazist fordi han ser på dem som en trussel, vil han ikke kunne straffes like hardt. Men er den ene formen for vold noe bedre enn den andre? Hvorfor skal gjerningsmennene straffes ulikt?
Rasismeparagrafen verner også religiøse grupper. Men jeg vil ha min rett til å fortelle en scientolog at han er en livsfarlig idiot. Jeg vil ha min rett til å si til en radikal muslim at hans religion er irrasjonell, farlig og en trussel mot moderne vestlige verdier. Jeg vil ha min rett til å blogge om at homofile er noen kvalme avvikere, om jeg skulle mene det. Jeg vil også ha retten til å gå med en t-skjorte som latterliggjør kristne, noe jeg også gjør i blant. Men hvis jeg fremlegger direkte trusler som kan sette et individ eller gruppe i en tydelig og umiddelbar fare, bør jeg kunne straffes for dette.
Dette prinsippet kalles "Clear and Present Danger" og praktiseres i amerikansk straffelov for å vurdere om en ytring skal tillates eller ikke:
The question in every case is whether the words used are used in such circumstances and are of such a nature as to create a clear and present danger that they will bring about the substantive evils that Congress has a right to prevent. It is a question of proximity and degree.
Loven om hatvold og rasismeparagrafen bryter med prinsippet om at loven skal være lik for alle. Når enkelte grupper gis et spesielt vern har vi tråkket på dette viktige prinsippet. Den type forbrytelser eller handlinger som søkes vernet gjennom disse lovene, er utvilsomt av negativ art og vi er alle tjent med å prøve å fjerne disse fra samfunnet. Ikke gjennom forbud og ved å undertrykke farlige strømninger i samfunnet, men ved å endre holdninger. Å bruke straffeloven mener jeg definitivt er feil vei å gå. Det fører til forskjellsbehandling og stigmatiserer allerede utsatte grupper.
Samfunnet kan straffe meg for mine handlinger, men mine tanker og ytringer får de ikke kvele.
* Dette er noe overforenklet. bryter man seg inn i et hus med den hensikt å drepe eieren som sover i rommet innenfor, bør nok dette straffes annerledes enn om man bryter seg inn for å stjele penger. Men da snakker vi ikke lenger om "hensikt" i form av en mening eller ideologi, og man kan si at førstnevnte tilfelle setter noens liv i "clear and present danger" og må straffes strengere av den grunn.
