Det er så mange nydelige jenter i Oslo.
Jeg har nå vært en uke i Oslo. Kursing i Windows Vista. På vei til en Microsoft-sertifisering som jeg trenger i jobben min. Så da bor jeg her. På hotell. Alene. Det tar på. Heldigvis har jeg god trening i å trives i mitt eget selskap. Midt på nittitallet presterte jeg å bo i Oslo i et år uten å bli kjent med eller en gang føre en samtale med en eneste fremmed person.
Første halvåret bodde jeg på Bjerke studentheim. Syvende etasje. Der delte jeg kjøkken med 8-10 andre rom, og jeg delte inngangsparti og bad med ett annet rom. I et halvt år klarte jeg å unngå å møte min nabo. Det krever nøye planlegging og årvåkenhet, men belønningen er at man slipper å forholde seg til andre mennesker. Samtidig er det unektelig litt upraktisk. Lage middag etter midnatt når ingen andre bruker kjøkkenet. Spise frokost midt på dagen når alle andre er på Blindern. Lytte før man går ut døra for å være sikker på at ikke noen andre er i gangen. Planlegge skrittlengden slik at man akkurat ikke når den heisen som den andre personenn nettopp gikk inn i. Bedre å ha heisen for seg selv. Slippe 30 sekunder i helvete. Sånn levde jeg. Behagelig. Stressende. Ubehagelig. Avslappende.
Det neste halve året bodde jeg i en hybel på Diakonhjemmet. Samme prosedyre der. I blant gjorde jeg noen leie feilberegninger og endte dermed opp med å måtte si hei til noen medbeboere, men som regel klarte jeg å holde meg usynlig. Sove på dagen. Sitte på terminalstua på Blindern hele natta. Dette var året WWW ble sluppet løs på verden, og hele min nerdete kropp skrek i ekstase. Jeg hadde ikke behov for andre mennesker.
Annet enn en jente.
Det er så mange nydelige jenter i Oslo. Så sykt mange nydelige jenter. Så sykt nydelige. Jentene. Her i Oslo.
Og de lever i et parallellt univers. Jeg beveger meg rundt i gatene. På utesteder. På skolen. Jeg er sikker på at hjertet mitt slår. Jeg kjenner pulsen. Jeg kan blø. Mest mentalt, men jeg blør. Ergo må jeg leve. Likevel er jeg død for dem. Jeg eksisterer ikke. Hvertfall ikke i det rommet de befinner seg i. Men jeg lukter dem. Kjenner varmen fra dem. Ser, ser, ser dem. Overalt. Hele tiden. Ser jeg dem. Selv når jeg lukker øynene er de der. Mørke. Lyse. Høye. Lave. Myke. Søte. Deilige.
Og jeg forelsker meg. Gang på gang. Ti, kanskje tyve ganger om dagen. Korte forelskelser. Kanskje bare et minutt eller ni. Min dag i Oslo består av mikroserieforelskelser. På T-banen. På hotellet. I butikken. På gata. Overalt er det en jente jeg vil ha. Som i et kort øyeblikk er min. Vi lever ut et liv sammen på tiden det tar med banen fra Majorstua til Jernbanetorget. Så forsvinner hun. Ut av t-banevogna og ut av livet mitt. Når jeg går av på mitt stoppested er hun glemt. Historie. Hun som var alt for meg. Men så ser jeg hun som går foran meg. Så perfekt. En liten ledestjerne som drar meg med. Mikroserieforelskelser.
Men jeg aner ikke hvordan man gjør seg synlig. Jeg klarer ikke trenge gjennom den usynlige hinnen som skiller meg fra den verden de eksisterer i. Om bare en av dem kunne ta en kniv og skjære meg ut fra denne boblen. Se meg. Ta på meg. Lytte. Føle.
Føle.
Jeg er her.
Snart er jeg ferdig med en ukes kurs i WIndows Vista. Jeg skulle visst heller hatt et kurs i å leve.
