Ta det spirituelle alvorlig er budskapet forfatter og journalist Harald Garmannslund serverte oss i Aftenposten 31. juli i år. Jeg hadde tenkt å skrive om det dagen det ble publisert, men fullførte aldri bloggposten. Siden den gang har vi hatt Folkeopplysningen på NRK1, og en debattorkan i kjølvannet av den serien. Diskusjonen har ikke direkte handlet om livet etter døden, men argumentene til forsvar for alt fra healing til å snakke telepatisk med dyr har vært i samme stil som det denne kronikkforfatteren lirer av seg.
Det er mye å ta tak i denne teksten, en tekst som er et oppkok av logiske feilslutninger og tendensiøse påstander. Kort oppsummert baserer den seg på argumentet om at summen av mange anekdoter og dårlige data peker i retning av at det finnes et liv etter døden, ergo er det sannsynligvis sant. Den samme argumentasjonen kan brukes til å hevde at utenomjordiske vesener til stadighet besøker planeten vår og sender oss budskap via kornåkre eller analmutilerte kyr, at jomfru Maria til med ujevne mellomrom blotter seg for uskyldige katolske barn, og at Elvis lever.
Nok om det.
Det jeg fikk lyst å skrive noen ord om tar utgangspunkt i tekstens innledning som lyder slik:
I Norge finnes det i dag hundrevis av klarsynte mennesker, og mange påberoper seg mediale evner. Det vil si at de er i stand til å kommunisere med de avdøde. Men dette blir av mange, spesielt innen akademia og «det offisielle Norge», sett på som en umulighet. For; vi lever i et gjennomgående ateistisk samfunn, hvor døden regnes som det endelige punktum for vår eksistens, der bevisstheten er knyttet til vår biologiske hjerne, uten at det finnes noe som helst vitenskapelig bevis for det!
Indisiene på det motsatte er derimot mange.
Det finnes ingen vitenskapelige bevis for at vår bevissthet er knyttet til vår biologiske hjerne, hevder Garmannslund. Vel, la oss se litt på akkurat den påstanden. De to viktigste måtene å se på sammenhengen mellom hjerne og bevissthet kan kort oppsummeres slik:
1) Vår bevissthet springer ut av hjernens fysiske materie. (Materialisme.) 2) Bevisstheten eksisterer uavhengig av den fysiske hjerne, men virker likevel gjennom den. (Dualisme.)
Selv er jeg materialist, mens Garmannslund synes å være dualist. Kan han ha rett i at "vår bevissthet ikke er et produkt av hjernen, men fungerer gjennom den", slik han siterer forskeren Pim van Lommel?
Og hva mener vi egentlig med bevissthet? Det er vanskelig å definere, og jeg skal ikke bruke mye plass på det her annet enn å antyde at jeg med bevissthet mener det som ligger til grunn for vår opplevelse av en personlig identitet, det å kunne kjenner igjen seg selv som en separat entitet, og det å kunne produsere kreative og selvstendige ideer om verden rundt seg og kommunisere disse til andre.
Store Norske Leksikon definerer bevissthet slik:
Bevissthet, vår evne til å oppleve og registrere hva som påvirker oss og hva som fortløpende hender i samspillet mellom oss og våre omgivelser. Bevissthet preges av en regelmessig, om ikke kontinuerlig opplevelse av en selv, i forhold til betydningsfulle begivenheter og tidligere opplevelser og erfaringer i ens liv.
Det er to ting jeg vil ta for meg i denne bloggposten. Det første er sammenhengen mellom den fysiske hjerne og bevissthet, og det andre er konsekvensene dette har for ideen om evig liv.
Hjernen og bevissthet
I hjernen vår har vi et område som heter Brocas område. Et annet heter Wernickes område. Begge disse delene av hjernen er knyttet til våre språklige evner. Skader på disse områdene gjør at vi mister evnen til å forstå nyanser i språket, eller assosiere ord med synsinntrykk, gjenstander og konsepter. En skade i isselappen i venstre hjernehalvdel kan gi diagnosen autotopagnosia som gjør at man mister evnen til å "føle" hvor ulike kroppsdeler befinner seg. Man kan også oppleve vansker med å peke på og lokalisere deler av ens egen eller andres kropp.
En del av hjernen kalt gyrus fysiformis en ansvarlig for at vi kan gjenkjenne ansikter, og et friskt menneske kan lett identifisere over ti tusen ansikter. Men får i vi en skade i denne del av hjernen kan lidelsen prosopagnosi oppstå, og man mister evnen til å gjenkjenne ansikter, selv til nære familiemedlemmer. En noenlunde beslektet lidelse er Capgras syndrom hvor man tror at folk man kjenner er erstattet av kopier. Man kan se sin mor, men være overbevist om at hun er en fremmed som bare utgir seg for å være ens mor. Denne lidelsen kan oppstå om man får en skade i forbindelsen mellom tinninglappen og det limbiske system som gjør at sanseinntrykk og følelser ikke lenger kan kobles sammen. Når den emosjonelle reaksjon på å se sin mor er borte oppleves personen som en fremmed selv om vedkommende ser identisk ut som moren.
Eksemplene på hvordan ulike deler av hjernen styrer ulike funksjoner i kroppen er mange. Får man en skade i frontallappen, altså fremre del av hjernen, kan det føre til problemer med språk, vanskeligheter med å løse problemer, endringer i personlighet, endringer i sosial oppførsel, endringer i humør, vanskeligheter med å fokusere på problemer, manglende fleksibilitet i tenkingen, manglende spontanitet i omgang med andre mennesker, vanskeligheter med å planlegge en sekvens av kompliserte bevegelser, vanskeligheter med å bevege kroppen, og mye annet. Får man en skade på isselappen som ligger på toppen og bakdelen av hodet, kan man blant annet få problemer med hånd/øye-koordinasjon, manglende følelse av å eie ulike kroppsdeler, problemer med matematikk, problemer med å skille venstre og høyre fra hverandre, vanskeligheter med å tegne objekter, problemer med å lese, vanskeligheter med å si hva et objekt heter, og problemer med å konsentrere seg om mer enn et objekt om gangen. Skader man bakhodelappen av hjernen kan man få problemer med å lese og skrive, man mister evnen til å se at et objekt beveger seg, vanskeligheter med å gjenkjenne tegnede objekter, vanskeligheter med å gjenkjenne ord, man får hallusinasjoner, vanskeligheter med å gjenkjenne farger, og en hel rekke andre problemer.
Med andre ord, vi har etterhvert ganske god oversikt over hva ulike deler av hjernen gjør, og hva organiske skader på ulike deler av hjernen kan ha av konsekvenser for funksjonsevne, personlighet og mentale evner. For hver lille del av hjernen som ødelegges, enten gjennom støtskader, blodpropp, blødning, elektromagnetiske eller kjemiske forstyrrelser, så påvirkes eller forsvinner en del av vår funksjonsevne. Ikke bare motoriske funksjoner, men også helt sentrale egenskaper ved oss som gjør oss til bevisste individer.
Personlighet kan også endres dramatisk, som i eksemplet med mannen som ble "pedofil" på grunn av en svulst i hjernen. Den 40 år gamle mannen begynte til sin kones fortvilelse å bli besatt av sex og gjorde seksuelle tilnærmelser mot små barn, noe som avvek fra hans personlighet og oppførsel tidligere i livet. Han ble etterhvert dømt til å gjennomgå behandling mot sexavhengighet, men der var han så seksuelt pågående mot kvinnene at han måtte ta fengselstraff istedenfor. Like før har havnet i fengsel klaget han på svimmelhet og hodepine, og en hjernescanning avslørte en stor svulst i hjernen. Da svulsten ble fjernet gikk hans interesse for barneporno og seksuelle interesse for små barn over. Den fascinerende historien kunne ha sluttet der, men etter en stund begynte hodepinen og hans overdrevne interesse for sex og jakt etter barneporno å komme tilbake igjen. Denne gangen visste man hva man skulle se etter, og en ny hjernescanning avslørte at svulsten riktignok var begynt å vokse tilbake igjen. Da den atter en gang ble fjernet forsvant også disse interessene på nytt.
Eller hva med mannen som ble angrepet utenfor en karaokebar og sparket gjentatte ganger i hodet slik at han pådro seg en hjerneskade, og som nå fascinerer verden med sine nyervervede kunstneriske evner? Jason Padgett oppdaget etter voldsepisoden at han kunne lage svært komplekse matematiske kunstverk som ingen før ham har gjort. Forklaringen synes å være at hjerneskaden har fått andre deler av hjernen til å "overkompensere", og dermed har vekket til live evner som han ellers aldri ville vært bevisst eller kunnet uttrykke. Det finnes mange eksempler på slike "savanter" som har fått helt unike evner etter at hjernen deres ble skadet på ulike måter.
Phineas P. Gage fikk en permanent plass i psykologibøkene etter at han opplevde å få en jernstang gjennom hodet i en ulykke da han jobbet med å legge jernbane i USA på midten av 1800-tallet. Gage overlevde ulykken, men endret personlighet i etterkant. Fra å være en hardtarbeidende og likandes kar, ble han visstnok ganske uspiselig i etterkant av ulykken. Hvor nøyaktig beskrivelsen av hans endring i personlighet er strides det om den dag i dag, men det finnes mange andre eksempler på at mennesker endrer personlighet etter at hjernen utsettes for mindre eller større skader.
Skader i hjernen kan gjøre oss døve, blinde, lamme, voldelige, vi kan miste evne til å se bevegelse, løse regnestykker, se farger, vi kan få alvorlige psykiske forstyrrelser, endre personlighet og ikke lenger gjenkjenne de vi elsker. Vi kan miste evne til å forstå ord eller å gjenkjenne ansikter og objekter. Vi kan se uten å vite at vi ser, bli ignorante ovenfor en halvdel av kroppen, og endre vårt grad av spiritualitet. Tyder ikke så markante endringer i menneskers evner og personlighet at det vi kaller bevissthet må springe ut av den fysiske hjerne på et eller annet vis? Hvis ikke både seksuelle interesser, kunstneriske talenter, intellektuelle begavelser, språkforståelse, oppførsel og sanseevner til sammen vever det komplekse og unike broderiet vi kaller vår identitet, personlighet og "jeg", hva er egentlig bevissthet da? Og hvis det kan vises at alt dette springer ut fra vår fysiske hjerne, sitter ikke da også bevisstheten vår i hjernen?
Med andre ord er det ganske åpenbart at det vi mennesker anser som "jeg", min personlighet, den jeg er, min egen identitet, alt som gjør meg til meg, ikke er noe mystisk og sjelelig, men derimot en ren funksjon av den organiske hjerne. Alt hva vi føler er oss selv, meg, min personlighet, min bevissthet, kan altså knyttes direkte til vår organiske hjerne. Det er ingenting som tyder på at vår bevissthet oppstår noe annet sted enn nettopp i hjernen selv.
Liv etter døden
Hva betyr så det for spørsmålet om et liv etter døden? Jo, tenk litt på dette: For hver liten del av hjernen som ødelegges, mister vi litt funksjonsevne. Ødelegger man stadig flere deler av hjernen, vil man som menneske bli mer og mer funksjonsfattig og ødelagt, og til slutt ende opp som "grønnsak", uten evne til å kommunisere med verden eller fungere på egen hånd. Fortsetter ødeleggelsen av hjernen dør man til slutt. Det er en gradvis prosess hvor flere ødelagte hjerneceller tilsvarer reduserte mentale og motoriske evner.
Og her kommer det merkelige som Harald Garmannslund og svært mange andre mennesker på jorden skal ha oss til å tro: I det man dør gjenoppstår mirakuløst all funksjonsevne i en hjerne som nå er helt livløs! En hjerne som er i ferd med å brytes ned til en råtten gugge som gradvis løses opp til sine ulike kjemiske bestandsdeler for til slutt å tas opp i naturen fungerer plutselig helt perfekt igjen. Når hjernen altså er fullstendig oppløst og atomene er blitt en del av naturens kretsløp, så fungerer den i følge Garmannslund ekstremt mye bedre enn da bare noen få promille av hjernecellene var satt helt eller delvis ut av spill.
Dette henger ikke på greip. Hvorfor er det slik at de ødelagte deler av hjernen begynner å virke først når hele hjernen er ødelagt? Så lenge man lever vil ødelagt hjernevev gjøre mennesket mindre funksjonelt og påvirke personligheten. Hvis de deler av hjernen som gjør at hjertet slår, at man puster, og klarer å opprettholde de grunnleggende funksjoner slik at man ikke dør, selv om man er fullstendig grønnsak og har mistet alle kognitive evner, så er bevisstheten fortsatt knyttet til hjernen. Men i det litt mer av hjernen ødelegges slik at vi dør, så blir plutselig alle disse kognitive evnenene fullstendig funksjonelle igjen, og den gode gamle personligheten med alle mentale evner gjenoppstår.
Når jeg sier at de kognitive evnene gjenoppstår, så skjer selvsagt på "den andre siden", altså i dødsriket, Himmelen, i en annen dimensjon, eller hva man nå ønsker å tro om det hinsidige. Men hvis dette skulle gi noen mening så burde hver enkelt komponent av hjernen fortsatt fungere på et tilsvarende ikke-fysisk plan etterhvert som de ble ødelagt, ikke bare først når hele hjernen var ødelagt. En person som får et hardt slag i bakhodet så han blir blind burde da fortsatt kunne se på et ikke-fysisk plan, og dermed egentlig likevel kunne se, fordi denne bevisstheten må være tilgjengelig for vedkommende slik den var da hjernen fortsatt var uskadet. Hvertfall om man skal tro på ideen om at disse bevisste evnene egentlig har sitt utspring i et ikke-fysisk plan hele tiden og kun trenger hjernen som en "antenne" for å manifistere seg i den fysiske verden. Eller om ikke denne delen av hjernen lenger fungerer i vår fysiske verden, så burde en person blindet av hjerneskade i det minste plutselig begynne å se ting i det "hinsidige", fordi hvis synet fungerer i den dimensjonen når hele hjernen er ødelagt så bør det og fungere der når bare synsdelen er ødelagt.
Er det slik at i det hinsidige finnes en kopi av oss selv som er livløs så lenge vi er friske, men som stadig får flere kognitive evner etterhvert som vår egen hjerne brytes ned? Et slags alter-ego i dødsriket som går fra å være grønnsak, til sterkt psykisk utviklingshemmet, til bare litt mentalt redusert, til å så bli fullstendig intellektuelt oppegående i det vår jordiske hjerne dør helt? Og kan klarsynte i så tilfelle kommunisere med denne "tilbakestående" varianten av oss selv mens vi ennå lever og hjernen vår stort sett er uskadet? Kan det være årsaken til at klarsynte får så ufattelig vage meldinger og syn, fordi de får informasjonen fra en sterkt tilbakestående versjon av oss selv? En versjon som ikke husker hva moren vår het, bare at navnet begynte med K, M eller kanskje S? En grønnsakbevissthet som ikke helt husker hva faren vår døde av, men som tror at det kan ha vært noe med brystet eller kanskje magen, hvis det ikke var en brann eller kanskje drukning?
Spøk til side. Eller er det egentlig en spøk? Det er i det hele tatt en veldig merkelig ide at en kompleks organisme som reduseres gradvis etterhvert som organismen ødelegges plutselig gjenopptar all funksjonsdyktighet i det nok av organismen er ødelagt til at den dør. Men det er altså premisset vi må godta om vi skal akseptere at bevisstheten eksisterer uavhengig av hjernen, og lever videre når den fysiske hjernen er gått i oppløsning, men likevel ikke gjør seg til kjenne når bare deler av hjernen er skadet.
Forstå det den som kan.
