I kveld blandet jeg meg inn i en debatt på Facebook som startet med følgende utsagn:
La meg først starte med å si at jeg ble sjokkert over at en "normal" person faktisk kunne ha dette synspunktet. Enda mer sjokkerende var det å se at 10 personer "liket" utsagnet med en gang, og flere kommentatorer slengte seg på sin støtte:
Debatten ble het, og etter 50-60 innlegg kokte trådstarteren sine argumenter ned til følgende:
Jeg trakk meg kort tid etter ut av debatten på Facebook, men jeg følte det var noen poeng som gjerne kunne utgreies litt her i bloggen.
(La meg først si at jeg i denne bloggposten vil omtale en morder som en mann. Selvsagt kan dette også være en kvinne, selv om det er ekstremt mye mer sjeldent. Av praktiske årsaker skriver jeg "han" når jeg snakker om en drapsmann.)
Trådstarters argumenter lister han opp som følgende:
1) Straffen skal stå i forhold til forbrytelsen.
Dette er det gammeltestamentlige "øye for øye, tann for tann". Men hvorfor? Er dette bare et catchy slagord som fikk Det Gamle Testamentet til å selge som Ringenes Herre, eller har det faktisk noe for seg? Vel, tanken bak er kanskje at for å hindre selvjustis, altså at folket tar loven i egne hender, må staten ha et straffenivå som gjør at folk føler gjerningsmenn "får det de fortjener".
Nå er dette etter mitt syn en primitiv og barbarisk tenkemåte, selv om det har en kjerne av sannhet. Jeg tror dessverre at vi må ha en viss straff nettopp for å hindre selvjustis. Folk må føle at staten straffer for dem. Denne kontrakt mellom "folket" og "staten" må ligge til grunn, ellers rakner hele systemet.
Samtidig er det vanskelig å se at dette skal kunne gjennomføres konsekvent, fordi resultatet av en slik tolkning vil være et Taliban-lignende regime hvor vi blinder folk som har blindet andre og kaster syre i ansiktet på gjerningsmenn som har gjort det mot noen andre. Å ha et voldelig regime tror jeg ikke noen av oss ønsker.
Og hva med alle grensetilfellene? Argumentet til trådstarter er at det å ta liv er å frata et menneske alt, og da er eneste legitime straff å frata også gjerningsmannen alt, altså å ta hans liv. Men hva da hvis man kjører bil og dreper en fotgjenger? Da har sjåføren også tatt livet av en uskyldig person. Den døde fotgjengeren har mistet alt. Skal ikke da sjåføren også straffes med å fratas sitt liv?
OK, det er kanskje ikke overlagt eller forsettelig drap, så kanskje deres liv skal spares. Å føre en bil er ikke det samme som å snike seg inn på soverommet til sin eks-kjæreste og drepe henne med kniv. Det er overlagt drap. Eller kanskje morderen er så rasende at han har drukket seg til motet og utfører ugjerningen i beruset tilstand. Kan han likevel klandres? Han var jo ikke ved sine fulle fem i gjerningsøyeblikket. Joda, men det å drikke seg full er en selvvalgt handling. Men hva da om bilens sjåfør er beruset når han kjører i hjel en fotgjenger? Skal sjåføren da få dødsstraff? Sjåføren vet risikoen ved å kjøre i fylla. Han vet at det er ulovlig og han risikerer å skade eller drepe seg selv eller andre. Likevel gjør han det. Er det en overlagt handling som bør straffes tilsvarende?
Trådstarter pøser på med å sammenligne smugling og salg av heroin med overlagt drap. Men alkohol dreper da uendelig mange flere personer enn det heroin gjør. Burde da også alle som har smuglet et par flasker rødvin inn i landet også få dødsstraff? Eller må man over et visst kvantum før det kan regnes som en kriminell handling som fortjener dødsstraff?
Nei, dette henger ikke på greip, men det illustrerer "slippery slope"-faren ved slik tankegang. Hvordan definerer man egentlig drap? Hvilke indirekte handlinger som ender opp med noens død kan man karakterisere som drap? Hva med legetabber? Feilmedisinering som dreper pasienter? Hva er et forsettelig og overlagt drap egentlig? Har vi klare nok definisjoner på dette, og klare nok marginer i dommene, til at vi kan ta liv i full visshet om at gjerningsmannen er skyldig i denne handling? Hvordan vet vi med sikkerhet hva forbrytelsen egentlig består i? Alle drap er nemlig ikke mord. Hva om personen forsettelig dreper sin far som banket ham opp og voldtok ham daglig i 10 år? Skal vi da fullføre farens misjon ved å også drepe hans sønn? Virkelig?
2) Gjentagelsesfaren elimineres ved å drepe en morder.
Det gjør den også hvis vi dreper voldtektsforbrytere, og det kan argumenteres for at en del seksuelle overgrep eller andre voldshandlinger er så alvorlige at de frarøver en person alt av verdi i livet. Og så har vi fyllekjørerne igjen. En fyllekjører som dreper en person vil kunne gjøre det samme enda en gang. Kanskje best vi tar knekken på vedkommende for å være på den sikre siden? Neste gang kan det hende han kjører inn i en flokk barnehagebarn som krysser gata. Vil vi ta den sjansen?
Det hører nok også til sjeldenhetene at en morder dreper på nytt etter løslatelse ettersom de fleste drap begås under svært spesielle omstendigheter mot en bestemt person (som ikke kan drepes en gang til). Tall fra USA varierer fra 1.2% til 6.6% av mordere som dreper på nytt etter å ha sonet sin dom. Skal vi virkelig straffe alle andre 95% med døden for gjerninger de ikke har begått fordi noen få kanskje kan finne på å gjenta handlingen? Det høres barbarisk ut spør du meg.
Og hvis målet er å eliminere faren for gjentagelse, så finnes det andre metoder. Å tilbringe en stor del av sitt liv i fengsel, kanskje sammen med psykiatrisk oppfølging, vil nok ofte eliminere faren for gjentagelse det også. Et fengselsopphold med utdanning, jobbtrening og kanskje til og med mer moderne metoder som innebærer at gjerningsmenn må møte sine (indirekte) ofre, kan ha stor effekt for å hindre videre kriminalitet når vedkommende slippes fri. Det høres mer humant ut etter min mening, og resultatet er det samme, bare at vi har spart et menneskeliv.
3) Det koster ingenting, det sparer samfunnet for kostnader ved å holde folk i fengsel, og i tillegg kan deres organer høstes og brukes til å redde noen andre.
La oss snu på dette. Et menneske kan sannsynligvis redde mange flere liv som levende enn som død. Hvis målet virkelig skulle være å bruke morderen til noe godt, hvorfor ikke utdanne ham og sende ham til Tanzania for å vaksinere barn som en del av soningen? På den måten kan han redde tusenvis av menneskeliv med sikkerhet, heller enn bare et eller to på usikkert vis.
Og hvis vi tillater å drepe folk for å spare samfunnet for penger som kan brukes til noe mer fornuftig, hvorfor ikke også stoppe behandlingen av kronisk syke mennesker? Det vil gjøre susen. Vi burde kunne tåle å ta livet av, eller stoppe livsforlengende og livsopprettholdende behandling av syke, hvis det kan spare penger som kan redde mer verdifulle liv.
Nå begynner vi å måle menneskeverd mot hverandre. En morders liv er mindre verdt enn en uskyldig. Men hva om morderen tidligere reddet et barn fra å drukne? Er hans liv da likevel mindre verdt enn en person som aldri har drept noen, men heller aldri har reddet noens liv? Og er noen av oss egentlig uskyldige? Kan ikke summen av et "uskyldig menneskes" ukjente gjerninger være verre enn en morders? Kan ikke en mann som har holdt sin kone i et jerngrep av psykisk terror gjennom 40 år være en større djevel enn en mann som har levd et normalt godt liv men som i sjalusi- og alkoholrus dreper sin ekskjærestes nye type? Eller hva med konsernsjefen som velger å bevisst bruke et farlig stoff i produksjonen av et produkt fordi det er billigere, selv om det vil kunne ta livet av flere hundre brukere av produktet over de neste ti år? Hva med konsernsjefen som bevisst velger å spre miljøgifter for å spare penger, selv om det kan ta livet av mange mennesker over tid? Er ikke disse også mordere? Er ikke disse til og med større mordere enn den simple drapsmann?
OK, nå er vi inne på noe mye større som ikke bare omhandler dødsstraff, men straff generelt. Her må vi være pragmatiske og akseptere at vi ikke kan regulere alle former for ugjerninger. Men vi kan derimot innrømme at vi har et så mangelfullt rettsystem at vi for enhver pris må unngå den ultimate straff. Straffenivåene må være begrenset, og bare i spesielle tilfeller med stor fare for gjentagelse kan vi tillate forvaring utover maksimumsstraff. Men dødsstraff kan vi aldri tillate, fordi det innebærer en vekting av menneskeverd som vi mennesker ikke er i stand til å råde over.
4) "det føles riktig for veldig mange mennesker inkludert meg..om du velger å kalle dette ikke å argumentere , sda er du bare ut etter å krangle, og du er da intelektuelt uærlig..."
Det føles også veldig riktig for mange mennesker å kriminalisere homofili. Menn som knuller andre menn i anus er tross alt en styggedom vi helst ikke vil tenke på, og hva ville skje om vi lot gud og hvermann få være homofile? Da vil plutselig alle barn ønske å være det, og det ville føre til mer sykdommer og umoralsk oppførsel. For ikke å snakke om at det er slik jeg opplært og at det også står i Bibelen som er Guds ord. Dette føler jeg veldig sterkt, og vi må forby homofili fordi jeg subjektivt sett synes det er på linje med min moral.
Nei, å ville innføre lov om statspålagt drap "fordi det føles riktig" er dessverre ikke godt nok. Da kan man nøyaktig like gjerne legalisere mord, fordi en person som dreper sin kone fordi det føltes riktig i så tilfelle er på nøyaktig samme moralske grunn som den som vil innføre dødsstraff fordi "det føles riktig". Same difference.
Trådstarter fortsatte videre:
Jeg sa nemlig tidligere i debatten at for å kunne argumentere for dødsstraff måtte følgende to punkter først oppfylles:
- Ingen uskyldige vil noensinne bli dømt til døden.
- Dødstraff virker avskrekkende.
Svaret hans på det første punktet er altså at "collateral damage" er noe vi må leve med. Vi må altså kunne akseptere at noen uskyldige blir drept for å sikre at de skyldige også blir det. Men dette leder oss til et uunngåelig paradoks:
Hvis bare én uskyldig person dømmes til døden og dommen fyllbyrdes, så har "bødlene" tatt et uskyldig liv. Ergo må de lide samme skjebne som den de drepte, de må også straffes med døden for å ha myrdet noen. Og bødlene i dette tilfellet er oss alle. Vi er staten. Det er vi alle som tar livet av en dødsdømt kriminell. Ergo er vi alle skyldige i drap i det øyeblikk en uskyldig dømmes til døden, og følgelig må vi alle dø.
For å unngå et slikt paradoks må vi ha et ufeilbarlig rettsystem. Det har vi ikke. Det kommer vi aldri til å få.
Utilitarisme
En slik konsekvensetikk som trådstarter her argumenterer for, er vanskelig å gjennomføre konsekvent. La oss dra frem det klassiske tankeeksperimentet:
Du står ved et jernbanespor som deler seg, og du har tilgang til en spake som kan påvirke hvilken retning et tog vil ta. Toget kan ikke stanses, og hvis du ikke rører spaken vil toget som kommer kjørende gå til venstre og drepe fem mennesker som står på sporet. Hvis du derimot drar i spaken vil toget gå til høyre og drepe en mann som står alene i sporet. Hva gjør du?
Studier viser at et stort flertall velger å dra i spaken. Det er tross alt bedre å redde fem mennesker enn bare én om man har valget? Ville ikke du gjort det samme?
Vel, la oss vri litt på scenarioet da:
Situasjonen med toget og skinnene er det samme som før, men denne gangen står du på en bro over jernbanen. Toget kan bare følge et spor, og fem personer vil bli drept om det får kjøre videre. Du vet at eneste måte å stanse toget på er ved å kaste noe tungt ned på sporet. Det eneste tunge objektet tilgjengelig er en tykk mann som står ved siden av deg. Vil du dytte mannen ned på sporet for å redde de fem?
Artig nok svarer et enda mer overveldende flertall at de i dette tilfellet ikke ville ha foretatt seg noe. Å dytte den feite mannen ned på jernbanesporet for å redde fem personer føles galt. Det ville være mord.
Plutselig er ikke den utilitarianske moralfilosofien så tiltrekkende lenger.
Men hva er egentlig forskjellen? I begge situasjoner gjør man en aktiv handling som medfører at en uskyldig, som ellers ville ha fått leve om du ikke foretok deg noe, dør for å spare fem menneskeliv. I første scenario drar man aktivt i en spake som dreper en person, og i den andre dytter man en person foran et tog så han dør. I den ene settingen føles det som om man redder fem liv, mens i den andre føles det som om man tar et liv.
Tenk litt på det. Er det nå like enkelt å si at vi må tåle litt "collateral damage"? Hva er forskjellen på å akseptere at noen uskyldige dør, og det å aktivt drepe en uskyldig? I det øyeblikk man aksepterer argumentasjonen til trådstarteren, om at "collateral damage" er akseptabelt, er man i praksis en morder selv.
Avskrekkende effekt?
Når det gjelder punktet om at dødstraff virker avskrekkende, så feiler også det. For det første viser undersøkelser at det neppe har en slik effekt. For det andre feiler dette på et rent logisk grunnlag. Drap utføres nemlig av hovedsakelig tre årsaker:
- Profitt
- Affekt
- Tvangshandling/overbevisning
Profitt-motivet er overlagt og som regel godt gjennomtenkt og planlagt. Et drap vil i et slikt tilfelle ikke utføres med mindre gjerningsmannen er sikker på å ikke bli tatt. Er man sikker på å ikke bli tatt har straffen ikke noe å si.
Drap som gjøres i affekt vil aldri straffenivå påvirke, fordi det ikke er en rasjonell og gjennomtenkt handling.
Den siste kategorien er mordere som dreper vel vitende om hva de gjør, men som har en høyere drivkraft eller motivasjon bak det. De dreper i guds navn. De dreper fordi en indre stemme forteller dem til å gjøre det. De dreper fordi de tror det er til et høyere gode. Eller kanskje de er mentalt forstyrret på annet vis. Slike mordere kan man heller ikke skremme med straffenivåer.
Ergo vil høyest mulig straffenivå eller dødsstraff ha liten effekt på drapstall. Derimot kan det virke motsatt. Hvis man eksempelvis har drept en person og to personer er vitner, så kan man like gjerne drepe dem også, fordi hvis straffen for drap av en person er døden, så kan man ikke straffes noe mer for å drepe flere. Det samme vil også gjelde om man skulle innføre dødsstraff for eksempelvis grov voldtekt eller smugling av heroin. Hvis straffen er døden for en grov voldshandling, kan man like gjerne drepe offeret for å minske sjansen for at det sladrer, når straffen uansett er døden. Eller smugler man heroin kan man like gjerne drepe politiet, tollere eller andre som kommer i veien for smuglingen, fordi straffen ved å bli tatt uansett er like ille. Kun med en begrenset straff som ikke er livsvarig eller dødsstraff, unngår man dette.
Men hva om det var din datter som ble drept?
En annen debattant skrev følgende klassiske argument:
Det er minst to problemer med dette. For det første må vi skille mellom individets følelser og samfunnets reaksjon. Hvis noen drepte en jeg hadde kjær ville jeg også kanskje kunne føle lysten til å drepe vedkommende. Under de rette omstendigheter ville jeg kanskje også kunne gjøre det. De følelsene som oppstår hos en forelder når deres barn blir drept, er det umulig for oss andre å forstå, men det er lett å forstå deres ønske om hevn.
Likevel kan dette snus på hodet. En morder er nemlig heller ikke et isolert individ. Kanskje morderen er far til et par små barn selv. Og han er noens sønn. Det finnes mennesker som er glade i denne personen, på tross av de ugjerninger han har gjort. Barn kan sjelden forstå farens ugjerning heller, de vet bare de har en far som de elsker. Er det ikke da like ille å ta fra dem denne faren for godt? Skal vi gjøre mot disse uskyldige individene det samme som vi selv straffer mannen for å ha gjort mot andre?
Jeg synes også det finnes mange andre årsaker til å være motstander av dødsstraff. Det kanskje viktigste er begrunnet med empati også for de verste blant oss. Jeg tror det finnes få virkelig onde mennesker i verden. Alle har vi en fortid som skaper oss. En person som har levd et liv i vold og misbruk, uten å oppleve kjærlighet og trygghet, vil ha mye større sjans for å bli en morder enn en person som har hatt den luksus å vokse opp i et kjærlig hjem med mye ressurser. Skal vi virkelig straffe med døden en person som allerede har lidd i hele sitt liv? Kan vi virkelig si at denne personen har nøyaktig de samme forutsetninger som andre for å skille rett fra galt? Og hva om personen er født med en hjernefeil som fratar ham evnen til å føle empati slik vi andre gjør? Kan vi straffe en slik person med døden for en handling han kanskje ikke har mulighet til å forstå den fulle rekkevidde av? Blir ikke det som å straffe en døv for å ikke lytte til hva man sier?
Jeg sier ikke at man skal unngå straff. Som jeg sa innledningsvis må man ha et visst straffenivå for å unngå selvjustis. Men burde vi ikke fokusere mer på forsoning og behandling, enn hevn og atter mer lidelse?
Debatten om dødsstraff er tilsynelatende vanskelig, men i praksis burde den være ganske enkel. For meg koker det mest av alt ned til tre punkter:
- Vi har ikke et ufeilbarlig rettsystem, og da kan vi ikke gjennomføre en straff vi aldri kan reversere den dagen nye bevis kommer frem i lyset.
- Har vi dødsstraff vil vi også drepe uskyldige mennesker. Tall fra USA viser at det beviselig er drept flere uskyldige personer hvert eneste år de siste tiårene. I det øyeblikk vi tillater et system som dreper uskyldige, er vi alle skyldige i drap selv.
- Empati. Forsoning. Tilgivelse. Behandling. I et sivilisert samfunn er dette de idealer vi må strebe mot. Ikke mer lidelse, mer sorg og mer drap.
Hva mener du? Kommentarfeltet er ditt.
