Røyker du? Jeg gjør ikke. Det vil si, jeg har røyket. For mange år siden røyket jeg sigaretter og rullings jevnlig. Men i dag er det utenkelig. Tobakk altså. E-sigg derimot, det liker jeg. Men jeg røyker ikke sigaretter lengre.
Enten du røyker eller ikke røyker, så ber jeg deg likevel tenke på følgende: Du går inn i et fly. Kanskje en SAS-flyvning fra Oslo til Bergen. Du setter deg til rette, fester setebeltet, og ser ut av vinduet. Du kjenner akselerasjonen trykke deg mot seteryggen, og like etter er du i luften. Gardermoen blir mindre og mindre under deg.
Så gjør du noe veldig, veldig rart. Straks flyet har nådd marsjhøyde stikker du hånden ned i lommen, fisker opp en tyvepakning Marlboro, dunker ut en sigg og fyrer den opp. Du tar et drag, ser ut av det lille vinduet på det hvite teppet under deg, og pakker deg inn i din egen lille sky av tobakksrøyk.
Kunne du gjort det? Nei, selvsagt ikke. Det er utenkelig i dag. Helt fullstendig moralsk forkastelig. Men vi skal ikke mer enn rundt 30 år tilbake, før det var helt vanlig. Folk røykte på fly. Det virker helt absurd i dag. Galskap. Ja, faktisk umoralsk. Men det var sånn det var.
Busser også. Jeg husker den groteske, inngrodde lukten av sur tobakk i bussene til Sirdal og Gyland Bilruter, de gangene jeg måtte dra med buss til Flekkefjord eller Egersund. Den satt i setene lenge etter at røykeforbudet ble innført. Men det var jo bare sånn det var. Folk røyket overalt.
Overalt, ja. Jeg husker en gang jeg var liten og satt på venterommet til legen. Det var bare lille meg og en voksen mann. Han røykte. På venterommet. Jeg husker at jeg kikket på ham i fascinasjon, og spurte etter en stund hvordan man slukket røyken. Han så meg inn i øynene og fortalte meg med verdens største oppriktighet at sigarettene hadde en knapp på baksiden som man trykket på for å slukke dem. En sigarettløgn jeg trodde på i mange, mange år.
Sigaretter har ingen slukkeknapp, dessverre - det hadde vært drittøft, men på venterommet til legen kunne man røyke. Sammen med syke pasienter med lungebetennelse og astma. Dette var på åttitallet, da jeg gikk i barneskolen, men ikke så mange år før det kunne man like gjerne kommet inn til legen som også hadde et askebeger på pulten sin og en pipe i hånden.
Hvordan kunne han? Hvordan kunne en lege sitte og røyke? Ikke bare er det ufattelig at en lege kan gjøre noe så helsefarlig, men tenk å utsette sine pasienter for tobakksrøyk? Men det var jo bare sånn det var.
Da jeg gikk i barneskolen på åttitallet dro familien min støtt og stadig på bilferier nedover i Europa om sommeren. Det var alltid like stas. Femmannstelt, soveposer, klær, proviant og annet stæsj ble pakket bakerst i stasjonsvognen. Og viktigst av alt var det å plassere alt slik at det ble en liten seng der bak, omtrent i høyde med ryggstøttene på setene i baksetet.
Mine to brødre og jeg byttet på å ligge der og lese Donald eller lytte til musikk i Walkman, mens pappa kjørte nedover Danmark, Tyskland og Frankrike i høye hastigheter. Det var herlig komfortabelt å kunne strekke seg ut der bak.
Galskap. For et opplegg. En bråbrems eller kollisjon og den heldige sengeligger ville vært uheldig nok til å bli skutt som et prosjektil gjennom frontruten. Ja, det ville kanskje vi andre også ettersom det å bruke bilbelte i baksetet i den tiden var en sjeldenhet. Jeg tror ikke engang baksetene hadde bilbelte. Men det var jo bare sånn det var.
Det var annerledes før. Vi gjorde ting som i dag virker helt utenkelig. Og endringer kan skje fort. Det er ikke mer enn tolv år siden røykeforbudet på utesteder ble innført i Norge. For femten år siden, altså etter at jeg var blitt godt voksen, etter moderne hendelser som 9/11 og starten på Irak-krigen, var det nesten en selvfølge at folk kunne røyke på utsteder. Det skulle bare mangle. Og da røykeloven ble foreslått, ble det et ufattelig oppstyr. Det var sjokkerende at vi skulle innføre en slik lov. Helt horribelt! Totalitært!
Og i dag? Vel, i dag ville jeg følt meg som verdens største dritt om jeg fyrte opp en sigg inne på en kafe. I dag ville jeg følt meg direkte umoralsk. Sånt gjør man bare ikke. Det sier seg selv. Det sitter i ryggmargen. Det bare er sånn.
Men jeg spiser kylling. Og jeg spiser biff. Pølse og bacon. Det skulle bare mangle. Det er jo helt normalt. Og de aller fleste som leser dette gjør nok det samme. Hvorfor skulle vi ikke det?
Det er mange grunner til at vi nok ikke skulle det. Se bort fra klimakrise og helserisiko; det er dyrevelferd som er det største problemet. Dyr lider av at vi spiser kjøtt. Deler av matindustrien er utvilsomt organisert massetortur av dyr. Og jeg vet det. Vi vet det. Men vi gjør det likevel. Vi spiser kjøtt. Vel vitende om at det etisk sett er så langt nede i det mørkeste hull at det er nesten ufattelig at vi kan tillate oss det.
Egentlig kan vi ikke det. Vi burde ikke det. Men vi gjør det likevel.
Og så vet jeg, med stor grad av sikkerhet, at om femten år, i hvert fall om tjuefem, så vil jeg se tilbake på meg selv som en barbar. Som et umoralsk menneske. Hvordan kunne jeg? Hvordan kunne jeg være med på å støtte en industri som torturerer millioner på millioner av dyr hver eneste dag? Hvordan kunne jeg fortære deres muskler og fett, som et primitivt rovdyr?
Jeg vet det allerede i dag, men det sitter ikke i ryggmargen. Det er ikke del av min innebygde moral. Samfunnet har ikke endret seg nok. Den kollektive moral er bare så vidt i bevegelse. Men om et par tiår, når vitenskapen har avdekket mer om hvordan dyr opplever smerte, om hvordan de har en bevissthet om det de opplever, og ikke minst - når ny teknologi og økonomi har gjort ekte, etisk produsert kjøtt til en snever luksusvare, mens den store majoritet av forbrukskjøtt er dyrket frem som "laboratoriekjøtt" - så vil jeg føle det. Da er det blitt normen. Da har samfunnet omfavnet den nye tankegangen og prentet det inn i ryggmargen vår akkurat som røykeloven.
Det er mye vi gjorde i 1986 som med 2016-øyne og 2016-ryggmarg virker fullstendig umoralsk og barbarisk. Det er mye vi gjør i 2016 som kommer til å fremstå som fullstendig umoralsk og barbarisk sett med 2036-øyne og følt med 2036-ryggmarg.
I 1850 ville jeg kanskje ment at det var uhørt om en kvinne skulle ha en ledende stilling i menigheten min. Ja, mange av oss ser filmer som skildrer den tiden og tenker at de var idioter. Tankeløse. Vi selv ville selvsagt visst bedre og handlet annerledes.
Men vi ville ikke det. De aller fleste av oss ville fulgt strømmen. Gjort det som var normalt. Ja, ikke en gang ha tenkt tanken om at det var noe galt i det. Men i 2016 mener jeg selvsagt at kvinner og menn skal ha alle de samme muligheter og samme verdi.
I 1930 ville jeg kanskje ment at abort var umoralsk, men i 2016 mener jeg det er umoralsk å ikke tillate det. I 1960 ville jeg kanskje ment at homofili var umoralsk, men i 2016 mener jeg det er ethvert menneskes rett til å elske den de vil.
For ikke snakke om at få nordmenn vil spise stekte gresshopper, men vi spiser gledelig reker. Havets gresshopper. Å spise biller og larver er ekkelt. Det er unaturlig. Grotesk. Fordi vi er ikke vant til det. Men å spise reker og kamskjell og snegler er en delikatesse. Fordi vi er vant til det. Det er sånn det er.
Og likevel er store deler av verden helt uenige med oss. For dem er reker motbydelig. Ekle, salte småkryp. Men termitter tygger de i seg i kilovis. Og en dag, om ikke så lenge, vil vi også være der. Da vil insekter utgjøre en stor del av proteinet vi får i oss. Det er så unaturlig nå, men så naturlig i fremtiden. Eller et annet sted på kloden.
Tid og geografi er ikke uvesentlig. Om jeg var en mann av Etoro-folket på Papa Ny Guinea, ville det være en selvfølge for meg å tilby min erigerte penis til unge gutter, skilt fra sine mødre i ung alder, for at de skulle suge på den og ta til seg min livgivende sæd. Det skulle bare mangle. Noe annet ville være helt umoralsk.
Skulle jeg la de unge guttene forvitre og dø? Nekte dem retten til å begynne å produsere sin egen sæd slik at de kunne få barn selv en dag? Selvsagt ikke. Jeg er da ingen barbar heller. Så sex med guttene ville være en selvfølge, en moralsk nødvendighet, for meg som for alle menn av Etoro-folket.
Det ville sittet i ryggmargen min. Sex med barn ville for Etero-Gunnar være en livgivende naturlov, like naturlig som å spise mat for å overleve. På samme måte som det ville vært det for gamle greker-Gunnar eller romer-Gunnar, som også praktiserte pederasti til den store olympiske gullmedalje.
Men i dag ser jeg på det med forundring. Det er sjokkerende. Fremmed. Feil. Barbarisk. Fordi jeg lever i Norge og i 2016. Jeg er en annen Gunnar. Og etter alle målestokker, i hvert fall i den grad vi kan forstå verden, en bedre og mer moralsk Gunnar.
Så følelse av moral endrer seg. Den er ikke absolutt. Det som føles riktig i dag, føles ikke nødvendigvis riktig i morgen. Det som føles riktig her, føles ikke nødvendigvis riktig der. Ting jeg ville støttet moralsk i en krigssituasjon er ikke ting jeg nødvendigvis ville støttet moralsk i en fredssituasjon. Evnen til å ta et steg tilbake, eller to steg frem, og se seg selv utenfra, forstå at det vi føler er riktig i dag, her og nå, ikke nødvendigvis er det i fremtiden, er en verdifull evne. Et helt nødvendig redskap å bruke, skal man kunne drøfte etikk og moral, skyld og straff.
Vi er ofte blinde. I det minste sneversynte. Vi ser det bare fra vårt ståsted her og nå. Vi er hellig overbevist om at når vi er villige til å ta liv for å forsvare vårt land og våre verdier, er det nobelt, mens når andre er villige til å ta liv for å forsvare sine verdier, er det kaldt og blodtørstig. Kanskje våre verdier virkelig er bedre enn deres, men også våre verdier vil endre seg, og kanskje vi ikke ville kjempet så hardt for 2016-verdiene i 2116. Slik vi i dag neppe ville kjempet for alle våre 1816-verdier, selv om de selvsagt var best i våre øyne også den gang.
Å bryte ut av disse rammene krever at vi bryter ut av oss selv. Det krever mot. Det krever energi. Det krever en evne til refleksjon langt utover det å følge våre instinkter og vaner.
Det krever ofte at vi kjemper mot det naturlige. Eller i hvert fall det vi biller oss inn er naturlig. Fordi det er selvsagt bare en illusjon. Vår illusjon. Vår egen lille boble som føles trygg og... naturlig.
Så å fyre opp en sigarett på et utested i dag ville for meg være ekstremt vanskelig. Det ville føles så fundamentalt feil. Jeg måtte kjempet mot mine instinkter og legge til side all følelse av moral for å gjøre det. Men for femten år siden ville det ikke kostet meg et hårstrå. Jeg ville ikke tenkt over det en gang. Det var jo bare slik det var.
I dag ville jeg aldri satt meg inn i baksetet på en bil uten å umiddelbart feste sikkerhetsbeltet. Herregud, jeg har da intet dødsønske. Og ser jeg folk sitte uten setebeltet på, ser jeg ned på dem. Idioter. Uansvarlige fuckings idioter.
Å få meg til å spise en stekt larve i dag, ville kreve mye av meg. Det ville være å handle mot mine instinkter. Men mine barnebarn vil kanskje ikke heve et øyenbryn av å spise det samme som lørdagsgodt. Krydret med salt, paprika og en dæsj chili.
Og verst av alt; i dag bidrar jeg gledelig til den systematiserte tortur av millioner av bevisste dyr. Millioner av individer som føler frykt og smerte. Millioner av hjerner som kjenner på forvirring, på lidelse, på ensomhet, på isolasjon, på tvang, på sult, på redsel og kanskje også på sorg. Likevel koster det meg ingenting annet enn penger å bestille den kyllingsalaten på kafe, eller å grille en pølse på sommerfesten.
Men 2036-Gunnar vil nesten garantert ha store problemer med å kjøpe den pølsen. Med å stikke den kyllingbiten inn i munnen. Fordi tidene vil ha endret seg. Samfunnet vil ha endret seg. Kunnskapen vil ha endret seg. Jeg vil ha endret meg.
Det som ikke vil ha endret seg, er skaden 2016-Gunnar gjør for den handling 2036-Gunnar aldri ville finne å å gjøre. Det betyr at når jeg spiser kjøtt i dag så føler ikke dyr mindre smerte enn om jeg spiser kjøtt om tyve år. Selvsagt ikke. Handlingen er den samme, selv om jeg vil føle det umoralsk da, men ikke nå. Dyrene opplever det likt. For dem er det akkurat samme tortur uavhengig av datoen på kalenderen.
Umoralen er, om den kan måles objektivt på noe vis, like stor i dag som i fremtiden. Jeg bare føler den ikke så sterkt i dag. Ennå.
Og selvsagt var det like farlig i 1985 å plassere en liten gutt bak på en seng av soveposer, kofferter og familietelt i bagasjerommet på vår Mazda stasjonsvogn som det er i dag. Men det føltes ikke sånn. Handlingen hadde ingen moralske sperrer. Det var bare sånn det var.
For ikke å snakke om at den kvinnediskriminerende dritten jeg sikkert ville vært i 1850 var like umoralsk da, som jeg ville vært med det samme kvinnefiendtlige synet i dag. Men 1850-Gunnar ville ikke skjønt det. Ikke fordi 1850-Gunnar var dummere. Ikke fordi 1850-Gunnar hadde mindre følelser eller empati. Ikke fordi 1850-Gunnar hadde lavere moral. Men fordi 1850-Gunnar var et produkt av sin tid. Av sin kunnskap. Av sin oppdragelse. Av sin ryggmarg.
Konsekvensene av umoralske handlinger blir ikke bedre eller verre avhengig av gjerningspersonens bevissthet om dem. Å ha en afrikansk slave for to hundre år siden var ikke mindre umoralsk den gang enn det ville vært i dag, og likevel kunne det føles riktig og naturlig for datidens Gunnar, selv om dagens Gunnar ser på det med den dypeste avsky.
Å forstå dette betyr ikke at man legitimerer umoralske handlinger. Det betyr ikke at man bagatelliserer skadene av dem. Det betyr ikke at det den gang var greit. Det betyr ikke at det umoralske vi gjør i dag, men ennå ikke forstår hvor umoralsk er, er greit. Det betyr bare at vi beveger oss. Vi evner å reflektere. Vi evner å bli bedre. Litt etter litt. Og å fordømme fortidens moral, er å være fullstendig bevisstløse om oss selv i dag. Så dumme kan vi ikke tillate oss å være.
Likevel velger mange akkurat det. Å være så dumme. Å ikke bruke sin evne til refleksjon til å se litt større på det. Se oss selv utenfra, eller på et annet sted eller til en annen tid.
Så kanskje det er på tide å reflektere litt mer, hver og en av oss. Kanskje vi burde hylle, ikke fordømme, den Fuggeli eller Sörman som våger å reflektere høyt og tydelig. Med alt hat de møter fra de som velger den mindre gjennomtenkte tilnærmingen. De som ikke skjønner at terskler er ulike, at valg er ulike, at energien som kreves for å handle i strid med det personlig vanlige er ulikt.
Kanskje vi skal prøve å forstå dem, uten å gå i fellen hvor vi påstår at de relativiserer umoralske handlinger. Uten at vi påstår de bagatelliserer overgrep. Uten at vi tillegger dem en følelsesløshet overfor ofrenes lidelser.
Fordi til syvende og sist er det våre Fugellier og Sörmenn som har tenkt et steg lenger. De forstår. Det er kritikerne som er blinde. Det er kritikerne som hindrer utvikling. Det er kritikerne som kveler viktig debatt i sin lyst etter å fremstå som moralsk overlegne. Det er kritikerne som ødelegger for den forståelsen vi så sårt trenger for å bekjempe disse problemene på best mulig måte. Slik at vi som folk kan bli litt klokere.
Det er kritikerne som ikke har forstått at for å bli litt bedre, må vi forstå oss selv. Og for å forstå oss selv, må vi forstå de andre. Og for å forstå de andre, må vi forstå hvem vi selv har vært og hvem vi en dag kommer til å bli.
I 2004 var Dagfinn Høybråten en tyrann. I 2016 er han en helt. En selvfølgelig helt. Så selvfølgelig at vi knapt husker hvordan verden var før røykeloven. Og valget om å fyre opp en sigg på restaurant i dag, er selvsagt et valg som krever en helt annen grad av motivasjon enn det gjorde for femten år siden. Det trenger vi å tenke litt på.
