Vår lokale kristenkonservative helt, Astrid Tjørhom, ble glad for innlegget til Geir Arne som jeg omtalte i min forrige artikkel. For å sette mitt svar til henne i riktig perspektiv må jeg først trekke frem litt historikk.
For noen år siden gikk Astrid hardt ut mot den lesbiske journalisten Beate Nossum i Fædrelandsvennen og skrev bl.a:
Så kvifor ikkje sjå på denne legninga som det ho i verkelegheita er: eit avvik frå det naturlige, eit avvik det ikkje var Guds mening at noe menneske skulle ligge under for.
Og Astrid visste også råd (mine uthevinger):
Mange menneske har ulike psykiske problem som dei i større eller mindre grad slit med. Slike problem kan skrive seg frå traumatiske opplevingar i tidleg barndom. At avvik i seksuell legning kan ha sitt utspring i det same, held eg ikkje usannsynlig. Psykiske problem kan vere vanskeleg å bli kvitt, men ein kan få god hjelp av å samtale med psykiatrisk helsepersonell, gjerne kombinert med medisinering. Noen kan bli heilt fri sine problem, andre vil heile livet vere avhengig av medisinar, men kan likevel fungere godt.
På årsmøtet til Vest-Agder KrF i 2002 (?) tok Sirdal KrF også initiativet til å diskutere hvorvidt homofile medlemmer skulle ekskluderes fra partiet. For disse utspillene havnet Astrid bl.a. på Tullingtoppen og fikk homofobprisen av Landsforeningen for Lesbiske og Homofile Sør.
Tidligere i år skrev hun et innlegg i nettavisen Norge IDAG: Bibelen - Guds rettesnor til mennesker i vår tid. Et lite utdrag:
Homofil/lesbisk “frigjøring” blir fra mange hold kjørt fram som det eneste rette. Fra å være forbudt i vårt land for 35 år siden er det nå kommet dit hen at det skal så over all måte godtas. F.eks. hevdes det nå at lesbiske par bør få anledning til sæddonasjon her i Norge, slik at de slipper å reise til Danmark for å få utført dette. De har jo like stor rett som andre til å bli mødre, blir det sagt. Det blir også hevdet at vi må vise nestekjærlighet mot disse, og dermed la dem få det de ønsker. Men er dette å vise nestekjærlighet? NEI!! Å være homofil/lesbisk er ingen synd, men å leve ut sin homofile/lesbiske legning er og blir synd mot Skaperen. Når forholdene blir lagt stadig bedre til rette for at homofile/lesbiske skal ha “fulle rettigheter” og full frihet i sin seksualitet, vitner det tvert imot om mangel på nestekjærlighet mot disse. De får ikke den hjelpen de burde få. Det vi som samfunn burde gi dem, var hjelp til om mulig å bli fra sin seksuelle legning. Det vil jeg kalle homofil frigjøring! Lykkes ikke dette, bør hjelpen settes inn på å gi dem hjelp til å takle det faktum at deres seksuelle “feilkobling” betyr at de må leve sine liv uten seksuelt samkvem med et annet menneske.
Og hun konkluderer på følgende groteske måte:
Jeg ber til min Far i Himmelen om at homofile/lesbiske som leser dette, vil kunne ta til seg at jeg ikke skriver for å såre, men for om mulig å hjelpe. Kan du ikke bli fri fra din legning, så tenk over om du ikke likevel kan leve et godt liv uten seksuell nærhet til et annet menneske.
Må Gud velsigne deg og hjelpe deg.
Basert på dette forstår man nok at Astrid Tjørhom må tåle litt kritikk, for å si det mildt. I hennes innlegg på Sirdølen avslutter hun på følgende måte:
Jeg våger til og med å håpe på at Gunnar og andre kan få respekt for vår Gud og Hans Sønn, Jesus Kristus.
Her er mitt tilsvar til henne:
Jeg kan ikke respektere noe som jeg ikke tror eksisterer. Men jeg kan respektere høyst eksisterende menneskers rett til å ytre seg om meninger jeg ikke respekterer.
Jeg deler i stor grad ditt syn på Bibelens fordømmelse av homofilt samliv. Men jeg deler ikke Bibelens syn på fordømmelsen av homofilt samliv. Jeg håper du ser forskjellen.
Det hadde gledet meg om dere kunne ta inn over dere den smerte og skade dere volder mennesker med homofil legning. Hva hjelper det å fortelle dem at “Gud elsker deg på tross av det du er”, når du samtidig implisitt sier at “det du er, er ikke godt”?
Du syntes selv det var vondt og tøft å bli utsatt for kritikk for noe du helt frivillig valgte å ytre deg om offentlig. Da må du også ta innover deg hvor vondt det må føles for mennesker som sitter alene i et mørkt rom med sin seksuelle legning og aldri har sagt et vondt ord, men som likevel mobbes, umyndiggjøres og fortelles at de er grunnleggende syndige. Det er ikke uten grunn at selvmordsraten blant homofile er betydelig høyere enn hos andre.
Du har rett til å mene hva du vil, og jeg støtter deg fullt ut i at du også ytrer disse meninger, flere skulle vært like modige som deg. Men du må samtidig ta innover deg at du er en del av et stort samfunnsproblem som ødelegger og koster liv hver eneste dag. Det har jeg ingen respekt for.
