Min Twitter-dialogpartner ble eitrende forbannet av min bloggpost hvor jeg gjenga dialogen med henne i min bloggpost om LifeLine og skeptisisme. Det er klart hun vil føle seg "latterliggjort" av at jeg bruker henne som eksempel på en naiv troende med dårlige argumenter, men jeg gjenga kun det hun sa, i full kontekst, og brukte det som et påskudd til å skrive om noe mye mer omfattende som dialogen med henne kun bare var et lite fragment i.
Jeg anser Twitter som en offentlig dialog, og ser få problemer med å gjengi samtaler derfra så lenge dialogpartner gjøres oppmerksom på det (jeg sa fra til henne med en gang bloggposten lå ute på nett) og de har full mulighet til å komme med tilbakemelding via kommentarfunksjonen. Om de vil bryte anonymiteten. Fordi selv om det kanskje ikke burde være nødvendig, gjenga jeg også hennes tvitring anonymt av respekt for at hun ikke skulle føle seg direkte uthengt. Det gjør at kun de som allerede fulgte dialogen vår på Twitter mens den foregikk, eller tok seg bryet til å søke i min Twitter-feed, ville kunne vite hvem vedkommende var. Jeg vil tippe av bare en håndfull av bloggpostens lesere vet hvem jeg diskuterte med, og det er folk som allerede hadde sett diskusjonen utspille seg i real time.
Hvis man ikke kan stå for det man tvitrer, bør man kanskje heller ikke tvitre.
Jeg gjenga hennes tweets ordrett og fullstendig, og likevel var en av hennes kommentarer til meg privat:
Du får meg til å fremstå som en idiot!
Nei, kjære eks-følger. Det klarte du fullstendig på egen hånd.
Hun reagerte også på at jeg omtalte meg selv som ydmyk i en av mine kommentarer til bloggposten. Det er kanskje lett å forstå at hun ikke oppfatter meg som ydmyk, fordi man i dette begrepet ofte legger til grunn at man underkaster seg andres synspunkter, at man fremfører sine argumenter med store forbehold og uten noen som helst bakenforliggende hensikt om å tro at man kan ha rett eller på noen som helst måte ønsker å overbevise meningsmotstanderen.
Det er ikke dette jeg legger i ydmykhet. Jeg vil kalle meg selv bastant ydmyk. Jeg er alltid ydmyk for at jeg kan ta feil, men fremfører mitt budskap som om jeg er overbevist om å ha rett. Til det motsatte er bevist. Og her ligger også kjernen, fordi hvis det motsatte blir bevist, det vil si at noen fremfører gode nok argumenter for at jeg tar feil, vil jeg også endre mening.
Og kanskje like viktig: Jeg lytter alltid. Jeg er alltid interessert i andres mening, og om de kaster kilometervis med lenker og dokumentasjon i min retning, så leser jeg dette og tar det på alvor. Fordi jeg er ydmyk for kunnskap, informasjon og andre måter å tenke på. Det tar tid, det kan være kjedelig, og man kan i blant bli halvgal av å måtte pløye gjennom mye søppel, men jeg gjør det. Fordi jeg er ydmyk for deres synspunkter, selv om jeg er overbevist om at jeg selv har rett. Hvis jeg ikke var det ville mine meninger ha liten verdi.
Det kan jeg dessverre sjelden si om mange jeg debatterer med. De vil ikke vite. De vil ikke sette seg inn i ting som kan rokke ved det de allerede har bestemt seg for. De fremfører sine påstander uten å ha sjekket fakta, uten å ha brukt 10 minutter på Google, og uten å ville bruke tid på å sette seg inn i mine argumenter.
Jeg er bastant ydmyk. Bastant opptatt av å tro på det jeg står for. Ydmyk ovenfor at andre alltid kan ha tenkt tanken et skritt lenger enn meg.
Jeg har skrevet en kort bloggpost om dette temaet før (les det), og nå som da vil jeg legge inn videoen til Taylor Mali som fremfører det nydelige diktet "Speak with conviction" som på en nydelig måte oppsummerer alt jeg her prøver å si.
Enjoy!
