I mine tenåringsdager skrev jeg mye dikt. Diktene la jeg ut på min hjemmeside som jeg opprettet allerede i 1995. Det hendte jeg fikk tilbakemeldinger på dem fra folk som surfet på det dengang ganske begrensede World Wide Web, og det var alltid hyggelig.
Kuriositet: På et tidspunkt lå jeg faktisk som nr 1 på SOL sin oversikt over mest populære norske nettsider, plassert over kjente norske nettaviser og andre store norske websider. Etterhvert ble jeg passert av Spray og andre dengang populære tjenester, men jeg lå lenge på Topp 50. Forstå det den som kan. I blant lønnner det seg vel rett og slett bare å være tidlig ute.
Anyway, tiden gikk og i år 2000 sikret jeg meg domenet dikt.no hvor jeg året etterpå lanserte en nettside hvor alle som ønsket kunne legge ut sine tekster og få tilbakemeldinger på disse fra andre lesere og skribenter. Dikt.no ble fort en stor suksess med høye besøkstall, og jeg ble med ujevne mellomrom intervjuet av aviser, ungdomsmagasiner og ulike nettsteder om dikt.no. Felles for intervjuene var at de alle antok at jeg, som opphavsmann for et så stort diktnettsted, måtte være veldig opptatt av poesi. At jeg måtte ha sterke meninger om tekstene lagt ut der, ha god kjennskap til litteraturens verden, og mye fornuftig å si om dagens situasjon for vordende skribenter.
Det hadde jeg ikke.
Jeg har egentlig aldri interessert meg noe særlig for poesi, annet enn min egen. Jeg liker å skrive, men synes bare unntaksvis at jeg får noe igjen for å lese andres tekster. Det meste er crap, og det som er bra skjønner jeg meg sjelden på. En gang i blant dukker det opp noen som vil jeg skal lese noe de har skrevet hvor jeg tenker at dette faktisk var bra. Det hender. Men jeg er ikke fryktelig interessert. Noen synes det er paradoksalt, og i intervjusettingene ble det alltid et stor handicap. Jeg var mest interessert i mine egne skriverier og den tekniske webløsningen bak dikt.no, ikke lyrikkens Norge anno 2003. Eller nårsomhelst.
Det er litt det samme med blogging. Jeg liker å skrive blogg, men jeg er mindre interessert i å lese hva andre blogger om. Jeg tror ikke jeg leser noen av de kjente og store bloggerne i Norge. Jeg har prøvd, men synes bare det er kjedelig. De fleste blogger er uinteressante, og selv om de skulle være interessante er jeg sjelden interessert.
Men det finnes noen hederlige unntak. Det finnes noen små, rare blogger som jeg synes er herlige og som jeg koser meg med å lese. Blogger med dønn ærlige tekster om egne mangler, feil og om livets absurditeter. Blogger om rare tanker og betraktninger rundt livet og universet. Blogger som bare er rare.
Her kommer tre eksempler på slike blogger.
Sandra Banan
Tøffere enn toget og søtere enn sjokolade
Denne bloggen har jeg fulgt ganske lenge nå. Jeg husker ikke hvordan jeg oppdaget den. Kanskje det var gjennom en kommentar hun la igjen i bloggen min en gang? Jeg husker ikke. Men jeg er glad jeg oppdaget denne bloggen.
Sandra er en herlig jente. Det er vanskelig å si noe annet. Jeg er litt usikker på om hun vet det selv, men hun er virkelig herlig. Skriveriene hennes er alltid 100% ærlige. Rett fra bukspyttkjertelen. Eller deromkring.
Sandra er åpenbart veldig smart, men tilpasser seg omgivelsene. Synker ned på andres nivå, så og si. Dessverre, fordi hun kan bedre. Samtidig gir hun kanskje faen. Ikke vet jeg. Uansett er det deilig å lese hennes tanker omkring livet sitt.
Dette er slik en blogg skal være i sin reneste form. En dagbok på nett. Personlige tanker. Ufiltrert. Usensurert. Et bilde av et fullstendig menneske med feil, oppturer og nedturer. Skrevet av en jente som virkelig kan skrive. Fylt av tanker som gir mening, tanker som er mer enn ordene de vokser ut av.
Jeg liker deg Sandra. Fortsett å være den du er, og glem aldri at du er spesiell og fantastisk.
Disclaimer: Sandra har tidligere hyllet min blogg. Men det er ikke derfor jeg liker henne så godt, selv om det hjelper.
Ting jeg er interessert i
HANDLER OM TING JEG ER INTERESSERT I. PSYKOLOGI, VITENSKAPSTEORI, ROLLESPILL, SCIENCE FICTION, ANNEN LITTERATUR, TING JEG SKRIVER SELV, OG ANTAGELIG MER ENN DET.
Martin Bull Gudmundsen er kanskje mest kjent for sin fantastiske tilstedeværelse i TV-serien "Heia Tufte!" i 2005. Der ble vi kjent med en grublende fotballspiller. Og gjennom bloggen får vi heldigvis mindre fotball og mer grubling.
Martin har rare tanker. Han er uhyre smart, hvertfall ut fra min definisjon av smart (en definisjon jeg anser som smart men som kanskje ikke er det), men kombinerer sitt intellekt med et til tider barnlig syn på verden rundt seg. Det er bare herlig å lese, og gir ofte leseren et nytt syn på saker man kanskje ikke visste at man en gang hadde, eller burde ha, et syn på.
En av mine favoritter er Leksjon på Kjelsåstrikken.
Jeg liker Martin og hans blogg, selv om vi kanskje ikke er enige om alt, bl.a. Dawkins, og jeg er heldig nok til at han faktisk også kikker innom min blogg i ny og ne.
kollektivt s v e k k a
Sammen er vi svekka
Denne bloggen oppdaget jeg helt nylig, men den traff meg midt i pungen. En bekjent, jeg tror jeg må ha lov til å kalle henne det, er en av bloggerne i dette svekka kollektivet. Og jeg synes det er hysterisk morsomt i all sin enkelhet.
Korte, banale referat fra hverdagen, ispedd rare bilder, videoer og en og annen selvprodusert tegneseriestripe. En stripe jeg synes er helt nydelig tegnet, og med deilig absurde poeng.
Bloggen er på mange måter det motsatte av Sandra Banan sin blogg. Der hvor Sandra er utleverende, ærlig og direkte, er de svekka jentene overfladiske, distanserte og bare tilsynelatende utleverende. Likevel er det herlig lesning. Begge ytterligheter kan være god underholdning.
Min bekjente, Frk W, skriver helt ufattelig bra. Rettpåsak-skriving. Korte setninger. Naivisme hele veien. Jeg tror det vil bli noe stort av henne en dag.
