Vår nasjon har de siste dagene gått gjennom et kollektivt traume. Da skuddene på Utøya begynte å falle litt etter kl 17 fredag 22. juli var det starten på et halvannen time livslangt mareritt for de som befant seg på øya. Vi kan ikke forestille oss hva de gikk gjennom. Den intense frykten. Synet av kjæreste, venner, familie som ble skutt i rygg, hode, bryst, armer og ben, enten i tillit til den snille politimannen som ropte dem bort til seg, eller i altoverskyggende redsel mens de flyktet fra ham.
Men marerittet var ikke bare deres. Hendelsene på Utøya har spredt seg til oss alle. Som et virus har bildene og fortellingene fra denne tidligere trygge landmassen ute i Tyrifjorden infisert hjernen vår og påført oss insomnia, mareritt og endeløse strømmer av tårer. For de fleste av oss er dette første gang vi har hatt muligheten til å kjenne bittelitt på hva kaldblodig ondskap innebærer. Første gang vi har hatt muligheten til å føle litt på den altoppslukende frykt, en følelse de flere hundre barna, ungdommene og voksne på Utøya fikk tvunget brått på seg. Første gang vi har hatt muligheten til å kjenne på en sorg så tung og svart at det føles som om store deler av vår egen familie er revet bort.
Mennesker er kreative og fantasifulle vesener. Mange med meg har nok gjentatte ganger projisert seg selv ut til Utøya disse grufulle minuttene. Sett for seg hvordan det ville være å faktisk oppleve det selv. Kjenne litt på det å se den falske politimannen starte henrettingen av uskyldige personer. Kjenne på følelsen av flukt. Ville jeg klatret opp i et tre? Løpt eller stivnet av skrekk? Hvordan føles det å ligge under en seng og høre skuddene nærme seg? Vi har visualisert det å gjemme seg nede ved vannet, i en bergsprekk, eller det å legge på svøm mens man ser venner bli revet bort i en blodrød vannsprut som et siste vink til verden før de forsvinner i dypet.
Jeg har sett det for meg så mange ganger. Hver gang jeg lukker øynene for å sove begynner spillet på Utøya å rulle for mitt indre øye. Jeg blir trist. Jeg blir kvalm. Jeg åpner øynene for å viske bort bildene. Det er så vanvittig vondt, og likevel er det bare en svak skygge av de bildene og tankene de som var der må slite med i langt tid fremover hver gang de blunder. Det vil være vanskelig for dem å finne hvile.
Likevel, livet går videre for oss alle. Og når vi har opplevd noe så vanskelig og vondt er det viktig å prøve å identifisere noen positive aspekter vi kan vokse på og lære av. Det er blitt sagt og skrevet mye om hvordan 22/7 ga positive utslag i en enorm kjærlighetsbevegelse som feide over landet som respons på det hatet gjerningsmannen levde ut. Det er en god ting. Men en annen ting vi nå må gripe tak i er at vi nå alle har fått den fryktelige æren av å smake litt på den frykt og sorg som millioner av mennesker verden over må leve med hver eneste dag. I mange land er henrettelser av venner og familiemedlemmer noe en stor del av befolkningen har opplevd og må leve videre med traumene fra. De har opplevd at deres barn blir voldtatt og drept rett foran øynene deres. De har opplevd at kvinner får sine bryster skåret av, at barn får hendene hugget av, at fedre tortureres til døde, og mødre blør ut foran dem. Mange flere lever i en konstant frykt. Frykt for at om de sier eller skriver noe som er feil vil de bli vekket av væpnet politi som sørger for at de aldri kan si eller skrive noe som helst igjen. Noen få av disse flykter fra dette helvete og kommer hit til Norge.
Neste gang du ser en somalier, afghaner eller kosovoalbaner vil du kanskje stoppe opp i fem sekunder, lukke øynene og føle på frykten fra Utøya, og så innse at dette mennesket også har vært der. Dette mennesket, en flyktning som i dag knyttes først og fremst opp mot overfallsvoldtekter, snikislamisering og en trussel mot vår norske kulturarv, flyktet også fra Utøya. Den kjærlighet vi nå føler ovenfor den overlevende 17 år gamle AUF-jenta, eller den 14 år gamle AUF-gutten, må være den samme vi føler ovenfor disse fremmedkulturelle menneskene som har svømt gjennom Tyrifjorden i baggasjerommet av en bil gjennom Europa for å komme hit til oss.
Rent flyktningepolitisk er Norge den trygge bryggen med ambulanser og hjelpemannskap, mens Utøya er Somalia, Afghanistan, Kongo og Irak. Lukk øynene og se for deg scenene som utspant seg på øya en gang til, og tenk deg at vi alle står på denne bryggen og kan ta i mot de sårede og traumatiserte menneskene som i desperasjon flykter for livet til det trygge fastland. Til Norge. Til oss.
Hvis 22/7 lærte oss noe som helst håper jeg det var å føle på den enorme smerte og sorg mange av våre nye landsmenn også må leve med fra de grufulle opplevelser de selv har gjennomgått i sitt hjemland. Den enorme hyllest til kjærligheten som har omgitt oss siden fredag kveld er verdiløs om den ikke gjør oss til mer empatiske individer med større evne til å leve oss inn i andre menneskers lidelse og med et dertilhørende ønske om å hjelpe dem.
Den 22. juli 2011 gjorde Anders Behring Breivik oss til mennesker med en helt ny erfaring. La oss bruke den erfaringen til å redde flere overlevende fra alle jordens Utøyer.
