Jeg har nettopp lest gjennom Anders Behring Breiviks forklaringer fra dagens utspørring i rettssalen. Referatene i nettavisene har utelatt alle de grusomme detaljer fra de enkelte drapene, noe som kanskje er riktig ovenfor de som er direkte berørt, men har man en noenlunde velutviklet fantasi og empati er det nok lite der som kunne sjokkere i særlig grad.
Slik opplever hvertfall jeg det, fordi jeg føler jeg allerede har vært på Utøya. Det er hvertfall slik hodet mitt fungerer. I dagene etter 22. juli var jeg på Utøya om og om igjen, inni hodet mitt, i en slags virtual reality. Jeg forestilte meg gang på gang hvordan det måtte ha vært å være en av de livredde menneskene som gjemte seg og flyktet fra Breivik, og levde meg inn i situasjonen så godt jeg kunne, eller så godt jeg ikke kunne la være. Det gjør jeg automatisk når jeg hører om en tragedie, enten det er en bilulykke eller jeg tenker på hendelser som 9/11. Når jeg lukker øynene går jeg rett inn i scenen, og opplever det som skjedde i en slags førstepersonsperspektiv.
Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det. Kanskje det skyldes en morbid nysgjerrighet? Kanskje det er en forsvarsmekanisme? En desperat trang etter å forstå? Kanskje det handler om empati og behovet for å sette seg inn i hvordan andre har opplevd eller opplever en situasjon? Jeg vet ikke hvorfor, men jeg gjør det, og det kan være veldig ubehagelig. Kanskje det er noe av de samme mekanismene såkalte "synske" har, bare at de ikke klarer å være kritiske til seg selv og dermed faktisk tror at det de ser er virkelighet, en form for "remote viewing". Det er selvsagt bare fantasi, og det kan aldri måle seg med virkelighetens redselsfulle opplevelser, men det oppleves likevel både sterkt og vondt.
Dermed undrer jeg meg litt over de som reagerer så voldsomt på dagens referater. Som nesten ikke klarer å lese det. Som blir helt ødelagte av å høre gjengivelsene av Breiviks grusomme drapstokt. Kommer dette virkelig som noe nytt på dem? Har ikke også de gått gjennom alt dette i hodet sitt så mange ganger allerede at dette oppleves som gammelt nytt? Som noe man på mange måter er litt ferdige med allerede? Selv om referatene er sensurerte har jeg vanskelig for å tro at den usensurerte versjonen er verre enn det jeg allerede har tenkt og visualisert mange ganger. Er jeg fucked up på noe vis siden hodet mitt fungerer slik? Har alle det slik, eller er det mange som aldri har gått inn i Utøya og "opplevd det" slik jeg har gjort? Har det noe med evne til fantasi, kreativitet, empati, eller andre faktorer å gjøre? Jeg vet ikke, og jeg hører gjerne fra andre i kommentarfeltet om dere har det på samme måte som meg.
Det leder meg over på en tekst jeg skrev 27. juli, etter å ha gjennomgått disse tankene og visualiseringene om og om igjen hver gang jeg lukket øynene i dagene etter terroraksjonene. En tekst jeg først la ut i bloggen, men som jeg deretter sendte inn til Dagbladet i håp om å få på trykk. Dengang var det Marte Michelet som svarte meg, og hun ønsket å sette teksten på trykk om jeg forkortet den litt. På det tidspunktet visste jeg ikke hvor direkte berørt hun selv var av hendelsene 22. juli, og sett i det lys blir det ekstra sterkt at hun likte teksten min, og valgte å trykke den i Dagbladet 8. august 2011.
Originalteksten med tittelen "Bryggen Norge" kan du lese her, og den er både mer "grafisk" og noe lenger enn den litt amputerte og "sensurerte" versjonen som kom på trykk, men jeg legger også ut Dagbladet-versjonen for de som vil lese den igjen. Jeg håper denne teksten atter en gang kan bidra til at de vonde bilder og tanker den pågående rettsaken skaper i hodene våre også kan omformes til noe fruktbart og nyttig. Det hjalp hvertfall meg å få skrevet bildene litt ut av meg, og jeg håper det også kan hjelpe noen andre i disse dager.
(Klikk på bildet for stor versjon.)
