Her serverer jeg enda en illusjon for å banke inn poenget om hvordan vi ikke sanser verden slik den virkelig er, men derimot at hjernen konstruerer en virkelighet basert på fortolkninger av sanseinntrykk.
Hjernen vår har ikke som mål å vise oss verden slik den objektivt sett er basert på nøytrale sanseinntrykk av lukter, smaker, lys og lyd. Det ville være fullstendig nytteløst. Hjernen har som mål at vi skal overleve. Det er i prinsippet alt vi mennesker er til for. Overleve og reprodusere for å spre genene våre. Dermed har hjernen over millioner av år med evolusjon utviklet ulike filtre og fortolkningsmekanismer som skal fremheve ting som er viktig for oss, for eksempel ansikter, kanter og grenser mellom områder av ulike substanser, spesielle farger, viktige lyder som stemmer og babygråt, interessante lukter og smaker som leder oss mot nyttig mat, og så videre.
Den rent objektive opplevelse av virkeligheten ville være unyttig, til dels farlig, og fryktelig mye kjedeligere. Tenk om ansikter bare var en formasjon på kroppen som ikke ga noen mening for oss? Tenk om søte smaker ikke skilte seg ut fra alle andre smaker, men bare var en… smak? Tenk om skygger og hjørner og kanter ikke ble fortolket av hjernen vår til å symbolisere formasjoner, overganger og strukturer slik at det tredimensjonale rom ga mening? Tenk om lyden av stemmen til kjæresten din ikke fikk det til å bruse i blodet, men bare var en lyd på lik linje med støyen fra trafikken utenfor?
Ta eksemplet med ansikter. Hjernen vår har en egen "modul" som har til oppgave å identifisere ansikter. Vi er ekstremt flinke til dette. Faktisk er vi ofte litt for flinke, og hjernen viser oss ansikter i skyer, steinformasjoner, fjellsider, poteter, gulerøtter, Mars-vulkaner og toast. Ansikter som egentlig ikke er der og som vi neppe hadde sett hadde ikke hjernen vært så innstilt på å koble sammen de vageste indikasjoner på øyne, nese og munn til å representere et ansikt. Denne ansiktsgjenkjenningsmodulen former altså vår opplevelse av virkeligheten. Uten modulen hadde vi bare sett en fjellvegg. Med modulen ser vi et tydelig ansikt i fjellveggen. Vi har konstruert en subjektiv virkelighet som inneholder et element som egentlig ikke er der.
I bildet nedenfor ser du spiraler i fargene grønn, blå og rosa. Ikke sant? Vel, eneste problem er at den grønne fargen og den blå fargen er nøyaktig samme farge. De oppfattes bare som ulike fordi de er plassert i ulike relasjoner til de oransje stripene. Vi ser en farge som to helt ulike farger basert på kontekst. Det er freaky shit.
Gå hit for å finne ut hvorfor hjernen lar seg lure av denne illusjonen.
