Jeg kan ikke danse. Det er et ufravikelig faktum. Jeg. Kan. Ikke. Danse.
Jeg vil så gjerne danse, men får det ikke til. Hjernen min stritter i mot og sier "NEI!". Og når man ikke kan danse, er man sosialt handicappet. Hvor mye enklere hadde ikke livet vært om jeg bare kunne dra de hersens bena ut i den rytmisk pulserende grøten av mennesker og sluppet meg løs? Latt rytmen forplante seg oppover leggene mine. Sveive i gang knærne, hoftene og overkroppen i en kroppslig hyllest til Kong Groove.
Men nei. Det går bare ikke. Kroppen vil så gjerne. Hjernen sier nei.
Hjernen min er som en kakkerlakk. En sta faen. Hadde russerne pepret Norge med kjernefysiske stridshoder hadde nok det eneste overlevende vært kakkerlakker, halvsyntetiske Jan Thomas, og hjernen min. Den er umulig å få has på. Jeg kan prøve å dope den ned med øl og sprit, men selv om kvalmen herjer kroppen min og hjernen ikke lenger klarer å sette sammen de visuelle inntrykk fra begge øynene mine til et helhetlig bilde, så gir den meg ikke lov å danse. Selv når jeg har drukket bort all form for sjenanse slik at jeg kan fortelle den største idiot at jeg egentlig elsker ham som en venn, så finner jeg det uoverkommelig pinlig å bevege meg rytmisk til musikk.
Så da står jeg der alene. Inntil veggen. Hoftene skutt frem i håp om å minne litt om James Dean. Og for å vise at jeg ikke er helt lost, passer jeg på å trampe rytmen med en fot mens jeg markerer alle vesentlige rytmiske momenter med hendene mine. Jeg utfører en stille dans på meg selv. Men det blir liksom ikke det samme. Mine venner har det gøy og flørter med damene på gulvet. Jeg oser TAPER ut av hver pore.
Jeg tror en liten del av hjernen min er dedikert til å beskytte verden mot å se meg ta en Travolta. Den er immun mot alkohol og aldersmessig betinget selvtillit. Kanskje den er beviset på at det må finnes en gud. En gud som vil sine barn vel. En gud som i det han skapte meg plutselig så et glimt av min fremtid på dansegulvet, og bestemte seg i siste liten for å rekonfigurere mitt DNA slik at hjernen utviklet en kubikkcentimeter med danse-vegring. Akkurat nok til å redde verden. Akkurat nok til å ødelegge meg.
Det er mulig det. Men jeg vil så gjerne danse. Jeg vil så gjerne klare å slippe meg løs og ha det like gøy som alle de andre. Er det noe annet galt med meg? Kanskje kroppen min faktisk ikke er i stand til å utføre de rette bevegelser til musikken? Jeg tror ikke det. Jeg kan spille slagverk og har groovet sammen med andre på både piano, gitar og bass. Jeg kan komponere musikk, lage dance på Macen og er like glad i en solid groove som Michael Jackson elsker å dingle småbarn utenfor hotellbalkonger. Så jeg mangler ikke rytme. Jeg mangler ikke musikalitet. Jeg tror til og med ikke at jeg mangler motorikken. Det er bare hodet som sier stopp. Den forbanna skallen.
Så jeg kan ikke danse. Selv om jeg vil. Og jeg vil. Vil. Danse.
