En deilig manneparfyme blandet med tobakk. Det er hva jeg husker best. Eller, ikke deilig. Behagelig. Deilig blir kanskje litt homo. En behagelig manneparfyme. Blandet med tobakk.
Og til slutt en klem.
- Hvor skal du da?, spurte jeg. Kontrollspørsmål.
- Stavanger, svarte han. - Jeg bor på Hundvåg.
Han snakket lavmælt. Litt gebrokkent. Men Hundvåg var et godt svar. Troverdig. Det er ikke bare noe en tilfeldig tigger i Oslo lirer av seg spontant. Ett poeng.
- Hvor mye koster billetten?
- Nihundreogførtifem kroner.
Han så meg inn i øynene. Underleppen vibrerte svakt. I hodet mitt var det storm.
Den blå Adidas-jakken var typisk afrikaner å gå med. Olabukser. Jeg tror han må ha vært fra Somalia. Kanskje Eritrea. Svart, krusete hår med en tendens til afro. Ikke mye. Bare 3-4 centimeter. Afro light. Slim. Høyt nikotininnhold.
- Hvor mye har du nå da?
Han strakte frem hånden og åpnet den. I håndflaten lå en rekke mynter. Noen femmere og kronestykker. Det kan ikke ha vært mer enn kanskje førti kroner. Han manglet minst ni hundre kroner. Tusen, om han skulle få seg en matbit på den lange reisen også.
- Og når går toget, sa du?
- Ti førtifem, svarte han.
Det var bare tre og en halv time til.
- Nattoget?
- Ja, nattoget.
- Og du har bare det du har i hånda di?
Nå lirte jeg bare av meg selvfølgeligheter, men jeg prøvde å dra ut tiden. Hjernen min ble dratt i to. Jeg vil så gjerne hjelpe, men jeg hater å bli lurt. Og jeg er naiv. Akkurat som pappa. Sier alltid ja, fordi jeg ikke klarer tanken på å se noen være redde eller ulykkelige. Samtidig vil jeg være rasjonell. Varm i hjertet, men ikke for bløt.
Ikke vær for bløt nå, Gunnar. Det var vinden som pratet med orkans styrke.
Ett kontrollspørsmål til, da. Bare ett. Han hadde fortalt meg at han kom hit på morgenen for å dra i et jobbintervju. Jeg kikket på minibanken inne på 7-Eleven like ved, og så tilbake på Adidas.
- Hvilken jobb er det du kom hit til Oslo for?
Han svarte meg selvsikkert. Nesten ivrig. Litt stolt. Og svaret var spesifikt. To poeng.
- Og hvilket firma var det?
Nå følte jeg meg slem. Men tenk om han lurte meg? For all del, om han skulle bruke pengene til heroin eller sende dem til sin familie i Eritrea var jo egentlig ett fett. Han trengte uansett pengene mer enn meg. Men jeg liker ikke å bli lurt. Ingen liker å bli lurt.
Skulle han lure meg fikk han i det minste være ærlig.
Jeg aner ikke hvilket firmanavn han svarte, men det hørtes fornuftig ut. Tre poeng.
Vindkastene inni hodet gjorde hjernen til grøt. Skal, skal ikke. Han virket så oppriktig. Det virket så riktig. Likevel stod jeg her og forsøkte å skjerme meg selv mot å hjelpe.
Bløthjertet, sa jeg? Det føltes mer som om jeg stod der med to kilo granitt i brystkassen.
Smuldrende granitt, i så fall. For innerst inne visste jeg at han hadde meg allerede i det øyeblikket jeg hadde stoppet ved ham, rett utenfor Cafe Fiasco ved Oslo Plaza. Han hadde strakt ut en hånd mot meg i det jeg ruslet hjem fra jobb. Jeg løftet hodetelefonene av ene øret og pauset podcasten.
Allerede da hadde jeg kjent lukten. Parfymetobakk. Jeg kunne ikke si nei.
Jeg hadde ikke sjans.
Men han trengte mye penger. Kunne man gi så mye penger til en vilt fremmed på gata?
- Jeg er takknemlig for alt jeg kan få, sa han. Beskjedent, men i toneleiet av desperasjon. - Jeg kan spørre andre om resten.
Han hadde ikke sjans.
- Tror du at du klarer å få samlet inn resten av pengene til billetten før toget går?, spurte jeg.
Han kikket fort ned før han igjen møtte blikket mitt.
- Nei.
- Hva gjør du hvis du ikke får samlet inn nok penger?
Han visste ikke. Trakk på skuldrene. Så til siden.
Underleppa igjen.
Jeg stirret på 7-Eleven.
Og han luktet jo godt. Behagelig.
