Tenk deg et cruiseskip med 1000 passasjerer. Nær skipet er et annet skip med redningsbåter nok til minst 500 personer. Der har de fest og det er god stemning.
På cruiseskipet går det også en morder løs. Han skyter og dreper kaldblodig en familie inne i en lugar.
Cruiseskipet begynner plutselig å synke, noe kapteinen og mannskapet på det andre skipet ser. De har mulighet til å sende ut sine egne redningsbåter, men ettersom stemningen blant passasjerene er høy, og de vil tape penger på å stanse festen og skape misfornøyde gjester, velger de å ikke gjøre noe.
Fordi naboskipet ikke bistår, drukner til slutt 200 personer fra cruiseskipet, passasjerer som ville overlevd om naboskipet hadde prioritert å hjelpe. Festen ville blitt ødelagt, og noen passasjerer ville til og med fått våte festklær og fått et mer utrivelig cruise, men 200 liv ville blitt reddet.
Hvem er egentlig den største morder? Han som skjøt familien, eller bemanningen på naboskipet som velger å bare se på at cruiseskipet synker og passasjerer drukner?
Et spørsmål om ansvar
Her kan man argumentere seg blå om intensjoner og direkte vs indirekte årsak til død, men jeg synes det bare blir litt triste forsøk på å fraskrive oss ansvaret.
Jeg har tidligere drøftet dette i min bloggpost om dødsstraff, hvor jeg også refererte til "the trolley problem". Er det etisk sett bedre å la noen dø gjennom en indirekte handling, enn gjennom en direkte handling?
Vi straffer mord på en enkelt person vesentlig hardere enn mer indirekte handlinger som kan livet av mange flere, f.eks. en bedriftsleder som med vilje og vitende velger å slippe ut miljøgifter som hun vet vil føre til mange dødsfall de neste 20 år. Den måten å tildele skyld, ansvar og straff på er et dilemma, synes jeg. Jeg har ingen svar på hvordan det skal løses, men vi er tjent med å reflektere over det.
* Les også: Our terrorism double standard: After Paris, let’s stop blaming Muslims and take a hard look at ourselves
Kanskje svaret rett og slett er at ansvaret er det samme,men skylden ulik, og at vi derfor likevel ikke kan ikke straffe det på samme vis? Og det er vel også premisset for det poeng jeg forsøkte å få frem med min statusmelding/tweet. Det handler ikke så mye om å tildele skyld, men om å plassere ansvar.
Ved å peke på ansvar, ved å innrømme ansvar, kan vi gjøre bedre valg for fremtiden.
Effektiv altruisme
Et bilde som også ofte blir brukt er av den lille jenta som er i ferd med å drukne i vannet jeg går min søndagstur forbi. Det er lett å vasse ut og redde hennes liv, men jeg kjøpte jo nye tursko i går, og de ville bli ødelagt om jeg gikk ut i vannet. Så jeg lar henne drukne.
Er jeg da bedre enn en morder? Tja, jeg kan sikkert gjøre et eller annet argument som redder mitt eget skinn. Men til syvende og sist er ikke forskjellen stor.
Moralfilosofen Peter Singer, aktiv støttespiller av bevegelsen effektiv altruisme, snakker om det i følgende foredrag. Sett av noen minutter til å se den, du også. Det trenger vi alle.
Jeg også er passasjer på festskipet. Hver dag velger jeg å ikke gjøre mer for å redde liv som jeg så enkelt kan redde. Hver dag velger jeg å kjøpe en kaffe latte heller enn å gi pengene til kjøp av myggnetting til en familie et sted i Afrika. Og hvert 30. sekund dør et barn av malaria. Imens jeg drikker min latte, dør minst 20 barn.
Slik er vi skrudd sammen. Og hvis terror får oss som samfunn til å ville hjelpe færre, er vi til syvende og sist alle større mordere enn terroristene selv.
Og det er vel slik det fungerer. Det er jo et av terrorismens målsetninger. Passivisere, skape frykt, skape konflikt, og dermed forårsake mer indirekte skade enn terrorhandlingene i seg selv. Det er en grunn til at terrorister heller vil sprenge et fly enn en båt. Det er enkel menneskelig psykologi.
* Les også: Oss og dem
Det er også menneskelig å ikke ville innse dette. Det er menneskelig å bli sint når noen peker ut det åpenbare som vi så aktivt forsøker å fortrenge. Men det er likevel et faktum.
Det er lov å være kritisk
Vi skal drøfte hvordan vi best kan hjelpe flyktninger, og det er både lov og konstruktivt å mene at det finnes bedre metoder enn å la "for mange" komme til Norge. Noen mener oppriktig at de hjelpes "bedre der de er". Det er en legitim innstilling, så lenge det ikke bare brukes som dekkargumentasjon kun for å holde flyktninger borte fra Norge.
Noen mener også at ved å stenge Europas grenser vil vi skremme folk fra å flykte over Middelhavet, og på den måten faktisk redde flere liv. Erfaring fra for eksempel Australia viser dessverre at det ikke fungerer. Det gjør flyktningene bare mer utsatt for overgrep og risikofulle fluktmetoder, og problemet flyttes bare til andre land som ofte har dårligere muligheter til å hjelpe.
Konklusjon
Hvis frykten for terror gjør at vi velger å la flere båtflyktninger drukne, velger å stenge ute de som flykter for å komme i trygg havn, velger å stenge Europas grenser fordi vi heller ofrer mange andre enn å risikere å miste noen få av våre egne, så er vi alle større mordere enn hva terroristene selv er.
Denne bloggposten kommer delvis som en respons på en del kritikk av statusmeldingen/tweeten gjengitt øverst. Denne er blitt oppfattet som om jeg sier at "alle som ikke har samme syn på innvandring som meg er mordere!". Det er ikke det den sier, hverken i ord eller i overført betydning.
Den er derimot et kall til alle om å reflektere over konsekvensene av våre valg. Den er skrevet i håp om å gi et perspektiv som er helt sentralt for å i det hele tatt kunne diskutere innvandringsspørsmålet på en etisk forsvarlig måte. Den eneste pekefinger jeg retter, er mot meg selv og oss alle.
De som vil "stenge grensene" er ansvarlige for andres død, og det i større antall enn hva terroristene er. Derfor er de større mordere. Og jeg lar meg provosere av det. Men utallige valg jeg tar i min egen hverdag koster også liv. Og det i mye større antall enn hva stengte grenser gjør. Det provoserer meg også, og det gjør også meg til en enda større morder.
Jeg er villig til å reflektere over dette. Jeg er villig til å ta personlig ansvar. Er du?
