En tanke poppet inn i hodet mitt forleden dag. Det er vel en slags variant av følgende sitat:
Why should I fear death? If I am, death is not. If death is, I am not. Why should I fear that which cannot exist when I do? Epicurus
...kombinert med en vitenskapelig modell kalt “Many worlds interpetation”. Kjernen i modellen er at det eksisterer et uendelig antall parallelle universer, og hver gang en hendelse kan gi to eller flere utkommer vil universet dele seg slik at alle mulige utkommer skjer i hvert sitt univers. Resultatet er at alt som kan skje (innenfor de fysiske rammer) skjer i et eller annet parallellt univers. Hvis verden eksisterer uendelig, vil også alt som kan skje, skje uendelig mange ganger.
Tanken som slo meg er at jeg i lys av denne modellen er udødelig. Det vil si, jeg kan og vil dø, men når jeg dør har jeg ikke lenger noen eksistens og det universet jeg eksisterer i må derfor til enhver tid være et univers hvor jeg fortsatt lever. Dette er selvsagt bare en variant av Epicurus sitt sitat, men med en “vitenskapelig” vri...
Tenk deg at du kjører langs en vei. I ethvert øyeblikk kan noe skje som gjør at du dør. En sten kan rase ned fra fjellsiden og knuse bilden din. Du kan punktere og miste kontrollen over bilen. Du kan sovne bak rattet. Du kan gå et illebefinnende. En meteor kan treffe deg. Jorden kan åpne seg under deg og sluke bilen. Det er et hav av muligheter, mer eller mindre sannsynlige. Men i alle scenarioene hvor du dør, så vil du ikke lenger kunne ha noen opplevelse av din egen eksistens, og dermed er disse irrelevante for livet ditt her og nå. Det livet du lever er det universet hvor du til enhver tid ikke opplever tragediene. Kort sagt: Du overlever fordi du allerede lever.
Det vil finnes et tilnærmet uendelig antall univers hvor alle mennesker du noensinne har møtt eller vil møte vil oppleve din død. Og du vil oppleve andres død som en del av ditt liv. Men du vil aldri selv oppleve din egen død, før du en gang dør av den ultimate alderdom, altså den biologisk og fysisk sett lengste mulige levealder du kan oppnå. Da er det slutt. Da er det ikke lenger noen parallelle univers hvor du eksisterer.
Om dette er en sunn eller usunn tanke, skal jeg ikke dvele med. Ideen om å være udødelig kan ha både positive og negative konsekvenser. Det viktige er vel å huske på at udødelighet ikke er det samme som usårbarhet, man kan tross alt leve med alvorlig sykdom eller hardt kvestet...
Jeg regner med at tanken sikkert er tenkt og utbrodert av andre før, men det er uansett alltid moro å filosofere litt over de eksistensielle spørsmål...
