Musikk betyr mye for meg. Jeg har alltid jobbet med musikk, og når jeg lytter til musikk aktiveres så utrolig mange deler av hjernen samtidig. God musikk injiserer heroin rett i hypofysen slik at kroppen kribler i ekstase. Tårer. Gåsehud. En hals som struper seg i emosjonell ereksjon. Samtidig jobber den analytiske delen konstant med å lete etter mønster, høre hvordan hi-haten spilles, finne finurlige akkordganger og bryte ned arrangementet til de enkelte melodi- og rytmelinjer. Å høre en særegen taktart kamuflert bak en fengende melodi, gir meg livsglede.
Jeg har hatt mange store musikalske øyeblikk i mitt liv. Fantastiske konserter med kjente og mindre kjente artister. Festivalkvelder med helter på scenen og sommerluft i lungene. Ensomme øyeblikk sittende på gulvet mellom to høyttalere mens musikken har løftet meg oppunder taket. Egne fremførelser hvor alt har klaffet og jeg har eid scenen. Ekstatiske gjennomhøringer av egeninnspilt musikk som jeg føler jeg har lykkes med.
Likevel står to hendelser igjen som spesielle for meg. To hendelser hvor musikken overtok alt og jeg ikke levde i noe annet univers enn i toner noen deilige timer.
Lenge leve livet!
Den ene hendelsen var noen dager etter 17. mai i 1984. Utenfor skolen hvor feiringen av nasjonaldagen dengang ble holdt, stod fortsatt talerstolen. Og det var ingen hvilken som helst talerstol. Det var en ganske robust liten scene i tre, med solid gelender rundt. En kraftig talerstol var bygget opp midt på. Den utstrålte autoritet. Omtrent et slikt podie som Hitler ville ha brukt om han fikk lyst til å tale til oss sirdøler. Intet mindre.
Jeg nærmet meg 11 år, og min bestevenn var året yngre. Dollie de Luxe var våre helter. Det var sen ettermiddag på et tomt skoleområde, og vi steg opp på talerstolen og så utover lekeplassen. Vi kunne høre jubelen og kjente blitslysene blende våre indre øyne. Asfalten foran oss var et hav av mennesker, og detvar nå eller aldri. Jeg åpnet hånden min og kjente hans gutteneve fylle min. Vi klemte til og tok et steg opp på podiet, løftet de sammenklaspede hendende mellom oss, fylte de små lungene våre med luft og var Dollie:
Lenge leve livet, vi vet aldri hvor vi ender
Lenge leve håpet, vi står sammen, samme hva som hender
Lenge leve troen på at fiender kan bli venner
Lenge leve troen på et liv
Vi sang så det ljomet i de hvite betongveggene på skolebygget. Vi sang så hårene reiste seg i nakken og fuglene trakk til nabobygdene. Våre sammenklaspede hender svingte seg mellom oss som bare Benedicte og Ingrid kunne, og vi ønsket mer enn noe at vi hadde hvite dresser og røde tøystrimler i håret og som pannebånd.
Vi sang og vi sang. I timesvis. Samme sang. Lenge leve livet! Og akkurat slik føltes det. Lenge, lenge leve livet. Måtte dette øyeblikket vare!
Akkurat da tror jeg at jeg elsket min bestevenn litt mer enn det jeg skjønte.
I know him so well
Tre år senere. Jeg var ikke homo likevel. Min store ungdomsforelskelse var Elin, en jente i klassen min som også bodde bare et par hus bortenfor meg. Hun var det fineste jeg kunne tenke meg, og alt jeg ville ha.
Hennes soverom vendte ut mot veien i byggefeltet vårt, og det var ikke så rent sjelden at vi var en vertikalt komprimert versjon av Romeo og Julie der vi stod, hun hengende ut av vinduet sitt halvannen meter over bakken, og jeg sittende på min Apache-sykkel like under.
Vi hadde alltid vært bestevenner, helt fra vi var bittesmå. Jeg hadde lurt henne med ut på isen på elva nedenfor huset vårt, og blitt filleristet av hennes mor som sikkert trodde hun var på nippet til å miste sin eneste datter. Jeg hadde tisset i klesskapet hennes og bæsjet i bilen deres. Jeg var uimotståelig.
En dag ødela vi hele sminken til mora hennes i det vi malte våre ansikter i alle sminkeskrinets farger og smurte oss inn med alle kremer vi kunne finne. Jeg hadde skåret i fillebiter bilsetene i mine foreldres bil mens hun så på, fordi det var slik en tilfredsstillende lyd da kniven spjæret det stramme kunststoffet. Jeg hadde hamret på bilpanseret med en hammer mens hun så på, fordi det laget slik en fin lyd. Allerede da var altså lyd åpenbart viktig for meg. Men enda viktigere var det at hun var der, og at hun syntes jeg var tøff.
Så da hormonene begynte å sprenge i tenårene, var det bare henne jeg ville ha. Hun var både smart og musikalsk. Spilte piano som meg, og var min evige faglige konkurrent på skolen.
Så kom denne spesielle dagen da jeg atter en gang satt som en indiansk beiler utenfor vinduet hennes. Vinduet hvilte på nakken hennes mens hun hang utover karmen. I musikkundervisningen på skolen hadde vi lyttet til sanger fra musikaler, og Chess var en stor favoritt. En sang som hadde festet seg spesielt Elaine Paiges vidunderlige sang om tapt kjærlighet. De tostemte harmoniene og call-and-response vekselsangen var så utrolig forførende.
Og jeg ville forføre. Så jeg sang. Og hun sang. Det fantes ingen grenser. Jeg så henne inn i øynene. De vakre øynene. Og ønsket at jeg var en sjakkbrikke. En svart en. Litt skummel og mystisk som hun ville ha lyst på.
Nabolaget eksisterte ikke. Byggefeltet var en stor scene, og husene våre kulisser.
Nothing is so good it lasts eternally
Perfect situations must go wrong
But this has never yet prevented me
Wanting far too much for far too long.
Looking back I could have played it differently
Won a few more moments who can tell
But it took time to understand the man
Now at least I know I know him well
Kom igjen, Elin. Give it to me!
Wasn't it good?
Åja! Jeg svarte av hele mitt hjerte:
Oh so good
Hun fortsatte:
Wasn't he fine?
Please, la det være meg du snakker om. Jeg skjønte ikke hva teksten handlet om, men jeg ville være fin for henne.
Oh so fine
Hører du hva jeg sier?
Og så delte våre stemmer seg i en tostemt harmoni som ga meg frysninger hver eneste av de rundt 70 gangene vi stemte i:
Isn't it madness He can't be mine?
Vil du ha meg?
But in the end he needs A little bit more than me -- More security
Jeg holdt tonen - yyyyyyyy, mens hun fylte inn:
He needs his fantasy And freedom
Vi var ett.
Gjør du egentlig det, Elin?
Og så gikk livet videre...
To musikalske øyeblikk. Begge like patetiske. Begge like barnslige og puslete. Men de sitter i meg ennå. To bevis på hvor sterkt musikk kan virke. To øyeblikk i mitt liv hvor musikken tok over hele meg og jeg bare var musikk. Var den jeg ville være, akkurat der og da, uten tanke på noen andre eller verden rundt meg.
Dette er over 20 år siden nå. Jeg håper at livet mitt fortsatt rommer noen flere slike øyeblikk.
