Min far tipset meg om at det for tiden pågår en debatt i Vårt Land hvor tidligere internatelever ved The Norwegian Community School (NCS) i Kenya kritiserer Norsk Luthersk Misjonssamband for dårlig behandling av barn ved internatet. Jeg har ikke selv lest innleggene, men har lest litt i forumet på vl.no hvor saken diskuteres. Noe av kritikken går på hvor forkastelig det er at misjonerende foreldre kunne la barna være igjen alene på internatet i et halvt eller et år om gang uten å la dem se foreldrene sine. Foreldrenes/NLM sitt forsvar var at det var viktigere å misjonerere enn å ta vare på sine egne barn.
Barnemishandling i religionens navn? Absolutt.
Jeg var selv elev ved NCS i Kenya i 1985-1986. Heldigvis var ikke mine foreldre misjonærer. Min far jobbet den gang som “Resident Representative” for Redd Barna i Kenya. Første året (84-85) bodde vi i Kisumu og her gikk jeg på en lokal skole hvor jeg og mine to brødre var de eneste hvite, med unntak av en amerikansk gutt, David. Jeg gikk da i 4. klasse og måtte daglig se fysisk avstraffelse av “ulydige barn” fremme ved kateteret. Det var noen harde slag med linjalen over barnets håndflate, og jeg husker at selv de tøffe guttene som regel gråt...
Kvaliteten på undervisningen var vel så som så. Det vil si, mange av lærerne var nok flinke, men innholdet i det de lærte bort var av litt varierende kvalitet. En ting jeg fortsatt husker er en lærer som i naturfagstimen fortalte oss at “if the Sun moved only an inch closer to us, the Earth would immediately burn up”. Selv i en alder av 10 år fant jeg denne påstand tvilsom, men i frykt for linjalen sa jeg selvsagt ingenting.
På den Kenyanske skolen var det skoleuniformer, “assembly” hver morgen hvor vi måtte si “Our Father” og synge den kenyanske nasjonalsangen. (Jeg lærte aldri teksten, så det ble mye miming.) Men jeg har stort sett gode minner fra denne skolen. Vi spilte med klinkekuler i friminuttene, sprang om kapp, spilte fotball og hadde det moro. Min fadder, en inder i klassen min som het Dipesh, var veldig snill med meg. Han lærte meg at vi alltid måtte ha med oss ekstra knapper, sytråd og nål i tilfelle vi skulle miste en knapp i uniformen, fordi det ville ikke bli tolerert av lærerne. Han viste meg rundt og tok meg med i lekene med de andre elevene. Lurer på hvor Dipesh er i dag?
Jeg husker også en av de første skoledagene da vi skulle ha undervisning i religion. Jeg hadde alltid sett på meg selv som “kristen”, uten å ha tenkt noe mer over det i den alderen. Her i Norge var man liksom kristen eller ikke-kristen, andre alternativer fantes ikke. Men da vi skulle gå til klasserommet ble vi spurt om hvilken religion vi tilhørte. Vi svarte at vi var kristne, men ble da spurt videre om hva slags kristne vi var: “Lutheran? Protestants? Catholic?” osv. Jeg skjønte lite, men mener å huske at “Lutheran” hørtes logisk ut fordi jeg hadde hørt om Martin Luther, så jeg tror vår første religionstime var sammen med andre lutheranere. Det ble vel også med denne ene religionstimen, fordi vi endte fort opp med å ha en del hjemmeundervisning i bl.a. norsk, kristendom og enkelte andre fag hvor faginnholdet på den kenyanske skolen ble for ulikt det norske. Min engelske mor stod for det meste av denne undervisningen mens pappa var på jobb, og jeg tror det gikk ganske så bra, selv om min nynorsk nok ble noe skadelidende av de to årene i utlandet.
Etter litt under et år flyttet vi til hovedstaden Nairobi, og her begynte vi altså på den norske misjonærskolen. Vi var dagelever og tok buss frem og tilbake hver dag. Jeg har alltid vært ganske sjenert og tilbakeholden, og jeg husker at jeg de første ukene satt for meg selv og leste i hvert friminutt. Det kan ikke ha vært få bøker jeg pløyde gjennom i den perioden. Det var hyppige turer inn på det lille skolebiblioteket for å finne nye bøker å lese. Men etterhvert begynte jeg å få venner, og da likte jeg meg godt på skolen. En av mine klassekamerater var adoptivdatteren til Einar Lunde, Camilla tror jeg hun heter, og jeg husker at det var litt stas hver gang skolebussen stoppet utenfor huset hennes som hadde NRK-logo på inngangsporten. NRK var jo stort i de dager, må vite. Jeg husker også Christian, Torstein, Ane og andre, og lurer på hvor de er i dag? (Hvis noen av dere leser dette må dere gjerne sende meg en melding.)
(Apropos dette: Da jeg studerte i Oslo på midten av nittitallet, altså ca 10 år etter Kenyaoppholdet, satt jeg en sen kveld på siste t-bane hjem fra byen. Jeg skulle av på Steinerud, to stopp etter Majorstuen, og satt helt alene. På Majorstuen kommer det på 3 personer, deriblant en jente som jeg helt vagt syntes det var noe kjent med. De satte seg ved siden av meg, og plutselig hører jeg henne nevne “Norwegian Community School” i sin dialog med de andre to. På tross av min betydelige sjenanse måtte jeg se opp og si “Unnskyld, sa du Norwegian Community School?”. Hun sa ja, og jeg fortalte at jeg hadde gått der i 85-86. I det hun sa at det hadde hun også, så stoppet toget på Steinerud og jeg måtte i stor fortvilelse hoppe av. Det hadde vært så moro å prate mer med henne, men jeg fikk bare utvekslet noen få ord, og så henne aldri igjen. Jeg fascineres den dag i dag over hvor små oddsene var for at hun skulle si ordene “Norwegian Community School” i løpet av de få minuttene vi satt ved siden av hverandre...)
De aller fleste barna på skolen var altså misjonærbarn. Min egen far var utdannet biolog og lærer, og vi har alltid lært om evolusjon og vitenskap fra vi var små, så jeg hadde nok en litt annen bakgrunn enn klassekameratene mine.
En hendelse som kan ha trigget min senere diskusjonstrang med kreasjonister, sitter fortsatt klistret i hjernen min. Jeg og en del andre elever ved skolen satt i et klasserom og pratet. På en eller annen måte kom vi inn på temaet om hvordan vi mennesker hadde oppstått, og de andre var svært klare på at Gud hadde skapt oss. Jeg sa at jeg mente vi var oppstått gjennom evolusjon, men ble da utledd av de andre. “Hahaha, akkurat som om en skilpadde plutselig fødte en kanin... noe så dumt!” Jeg husker at jeg følte meg liten - jeg alene mot alle de andre. Som sjenert elleveåring hadde jeg lite å stille opp med mot kreasjonistbarna, og jeg tapte vel uten tvil den “diskusjonen”.
Kanskje dette sådde spiren til det som har gjort meg til slik en “militant ateist” i dag?
Det er godt at NCS-barna som led under misjonærforeldrenes usympatiske religiøse fanatisme i dag lar høre fra seg. Jeg håper det fører til at en del mennesker tenker seg godt om og vurderer sine prioriteringer på nytt. Jeg håper også inderlig at de rammede barna tar lærdom av sin oppvekst og ikke viderefører overtroisk egoisme i sine egne familier, noe som dessverre er så alt for vanlig.
