Jeg har alltid sett på meg selv som en nerd. Helt fra familien vår kjøpte vår første datamaskin, en Commodore 64, tilbake i 1983 eller noe sånt, har jeg elsket datamaskiner. Allerede i 4. klasse satt jeg og tastet inn Basic-kode på vår C=64. Det var en enkel flysimulator på over 1000 linjer kode som jeg skrev møysommelig inn, tegn for tegn, fra en brukerveiledning som fulgte med datamaskinen. Jeg følte meg som en hardcore hacker.
Likevel nådde det ikke helt opp mot følgende enkle, men særdeles morsomme, kodesnutt:
10 PRINT "Robert er en idiot!"
20 GOTO 10
Når skjermen ble fylt av tekst eksploderte jeg i gledesrus. Min bror Robert syntes nok ikke det var fullt så tøft.
I niende klasse fikk jeg min første "ordentlige" PC. En norskprodusert sådan. Merket var Brick, et selskap som for øvrig gikk konkurs kort tid senere. Maskinen hadde en 286-prosessor, 1MB RAM (hvorav de øverste 384kB var uhyre vriene å få MS-DOS til å bruke), og 40MB harddisk. Skjermkortet supporterte (ja, vi nerder sier ikke "støttet") hele 256 farger i en oppløsning på 640 piksler bortover og 480 piksler nedover. Sammen med PCen kjøpte vi også en 24-nålers matriseskriver. "Wow, 24 nåler? Det er jo nesten like bra som en laserskriver!", sa min nerdevenn Roy. Han tok skammelig feil.
Jeg var umiddelbart hekta. Jeg husker at PCen ble bestilt på vårparten i 1990, men det tok noen uker før vi fikk den. Den sommeren hadde jeg sommerjobb som turistinformatør. På Tonstad medfører det uhyre mye krevende arbeid av typen rydde-i-postkort, vaske-allerede-rent-gulv, bestille-ferje-fra-Lysebotn-til-en-tysker-som-har-forvillet-seg-innom, lese-sommerbrosjyren-til-Kvinesdal-for-førtisjette-gang og stirre-i-veggen. Resten av tiden brukte jeg til å pløye gjennom brukermanualen til MS-DOS, som jeg hadde lånt fra pappa sitt kontor. Det var COPY, DIR, AUTOEXEC.BAT og CONFIG.SYS. Jeg skjønte ikke hva en "fil" var for noe, men pugget alle DOS-kommandoene likevel. C: var harddisken. A: var diskettstajonen. FORMAT C: var en ugunstig kommando, men akk så fristende.
Da vi endelig fikk PCen var det julaften og bursdag på samme tid. Maskinen ble startet opp, og etter en stund kom det opp en svart skjerm med følgende heidundrende gledesbudskap:
C:\>
Hva nå?
Så satt jeg her da med denne drømmemaskinen, uten å ane hva jeg skulle gjøre med den. Jeg tok frem DOS-manualen igjen og begynte å leke meg med noen kommandoeksempler. Før jeg visste ordet av det hadde jeg kopiert en fil. Damn. I got the power!
Men det er grenser for hvor lenge en 15-åring kan finne det interessant å leke seg med DOS-kommandoer, så med litt hjelp fra ulike hold hadde jeg plutselig diverse spennende programmer installert. I den grad et DOS-program kan sies å være spennende. Men for en nerd var tekstversjonen av Norton Disk-Doctor rene himmelen. Det var utrolig hvor mye man kunne få inn på 40MB diskplass den gangen. Diskettene akumulerte seg fort, og en oppgradering fra MS DOS 3.30 til 4.0 var uhyre stas (selv om oppgraderingen må regnes for å være like fornuftig som å gå fra XP til Vista i dag). Det var også stas da jeg første gang installerte Windows. Det var versjon 2.30 og grafikken var av typen "fargelagte tekstblokker". Først da Windows 3.0 kom, begynte ting å ligne sånn noenlunde på det vi kjenner i dag.
Min nerdevenn Roy studerte på NTH (som det het dengang), og da han kom hjem til Tonstad noen ganger i året, hadde han med disketter fulle av spill, programmer og nakne damer. Man kan si mye om de omfattende mengder porno av alle slag man kan finne på nettet i dag, men lite slår følelsen av å se en toppløs Cindy Crawford dukke opp på skjermen i 256 farger, en pixelrad om gangen. Man var nesten ferdig å ronke før brystvortene ble synlige.
Jeg hadde også et par venner som var like datafrelste som meg. Problemet var bare at de hadde valgt Commodore Amiga. Mens de levde i en verden av nydelig grafikk, kuul lyd og heftige spill, prøvde jeg å tyne flest mulig byte ut av DOS ved å tweake autoexec.bat og config.sys så svetten stod ut av pannebrasken min. En av disse Amiga-taperne hadde anskaffet seg et modem. Jeg er usikker på om det første var på 2400 baud, eller om vi rett og slett startet på den forrykende hastighet av 9600 baud, men stas var det uansett. Internett fantes ikke dengang, så vi brukte istedenfor BBSer. Vi ringte via modemet opp et telefonnummer et annet sted i landet, og etter litt hyling og skriking i modemet, koblet den til BBSen, og tekstmenyer fylte skjermen. På BBSene kunne man delta i diskusjoner og laste ned filer. Et GIF-bilde av en naken Traci Lords kunne ta en halvtime å laste ned. Og dengang kostet det noen kroner i minuttet å ringe over fylkesgrensene, så det ble dyre bilder. Men det var verdt hver krone. Spesielt siden foreldrene mine betalte telefonregningen.
Etterhvert ble PCen oppgradert. 386sx. 4MB RAM. 120MB harddisk. Så kjørte jeg programmet Stacker for å komprimere disken til omtrent dobbel lagringsplass. Jeg husker ennå hvordan jeg og mine nerdevenner fantaserte oss halstive om en harddisk på 1 gigabyte som vi hadde lest om. Senere ble det en 486sx, fargeblekkskriver og ny skjerm som taklet hele 1024x768 pikslers oppløsning i millioner av farger. Jeg lekte meg med lydkort, først et 8-bits Creative SoundBlaster (det låter ikke vakkert), og senere gikk jeg for flaggskipene Turtle Beach Maui og Monterey. Sammen med en Roland C300 lydmodul og et lite MIDI-keyboard, ble det skapt mye musikk i de sene nattetimer.
Det var spillprodusenten Sierra som var kongen den gang. Uttallige timer ble borte mens jeg levde i verdenene til Kings Quest, Space Quest, Police Quest og ikke minst guden selv, Leisure Suit Larry. Ingenting kunne binde en overkåt tenåring til datamaskinen som drømmen etter å få sett Larry ha sex med en naken hore i 16 farger. (Og hvis man glemte å ta på kondom begynte pikken å gløde før Larry deretter kreperte. Seksualundervisning på sitt beste.) Spillingen gikk meg så til hodet at jeg kan huske en gang jeg kom ned i stuen og ble helt oppjaget av å se en fyrstikkeske, før jeg kom på at det var som Larry jeg var på jakt etter en slik, ikke meg selv i den virkelige verden...
Etter noen flere runder med programemring iBasic hvor jeg bl.a. laget en simpel versjon av Hangman, ble jeg etterhvert mer avansert. I mine gymnasdager lærte jeg meg også å programmere både C++ og Pascal. Mitt store prosjekt var et musestyrt tegneprogram som jeg laget i Pascal helt fra scratch uten bruk av noe ferdig kode eller bibliotek. Alt fra det grafiske brukergrensesnittet til selve tegnefunksjonaliteten og musestyringen ble programmert fra bunnen av. Det var en utrolig følelse å skape noe slikt!
Mitt høydepunkt, eller tidenes lavmål som mine klassekamerater sikkert ville klassifisert det, var da jeg programmerte en ballkastingssimulator. Dette hadde sitt utspring i fysikkpensum hvor vi lærte å regne med gravitasjon. Basert på disse newtonske formlene laget jeg et program hvor man kunne taste inn verdiene for utgangshastighet, utgangsvinkel og gravitasjonskonstanten (valgfri slik at man kunne simulere også andre planeter, må vite), så ville den visualisere ballens bevegelse grafisk som en kurve på akser for høyde og lengde. Min fysikklærer var henrykt da jeg demonstrerte dette programmet i en time. Mine klassekamerater var mindre så.
Enda mer tragisk var det kanskje da jeg laget et program som simulerte "kunstig intelligens". Programmet var svært enkelt, men kunne holde meg opptatt i evigheter. Det eneste programmet gjorde var å svare med en setning hver gang jeg skrev en setning til den. Den lagret alle mine setninger, og kunne dermed svare med disse etterhvert som den lærte seg nye fraser. Programmet "lærte" altså, og ble mer og mer "intelligent", eller uintelligent om du vil, jo mer vi pratet. Innimellom, hvs jeg hadde riktig flaks, svarte den tilfeldigvis noe som faktisk passet til mitt spørsmål. I programmet hadde datamaskinen et pikenavn, og hvis jeg spurte datamaskinen "Har du det bra?", og den tilfeldigvis svarte "Jeg er kåt!", ble jeg litt opphisset og glad på en gang. Det var det nærmeste jeg kom sjekking.
Plutselig var jeg 19 år, og oppdaget at jeg aldri hadde deltatt på en fest, klint med en jente eller drukket meg full. Istedenfor hadde jeg sittet kvelder, helger og netter og programmert, spilt og laget uendelig mange timer med musikk, bare avbrutt av jevnlig glaning på nakne damer på dataskjermen. Bildene fikk stadig flere farger og høyere oppløsning, men uansett hvor realistiske de ble kunne de aldri erstatte følelsen av å ta på en ekte jente. Sannsynligheten for å få kysse en jente fra klassen føltes omtrent like stor som å ha trekantsex med Linda Evangelista og Naomi Campbell, så i mitt hode følte jeg ikke at jeg hadde gått glipp av noe realistisk. Det gikk ennå et år før jeg fikk mitt første kyss.
Slik var min oppvekst. Data. Musikk. Porno. Helt usosial var jeg likevel ikke. Jeg ledet sangkor, deltok i teater og musikaler og hadde mange gode venner som jeg hang med på fritiden, de gangene jeg tok meg fri fra datamaskinen. Men noen sosial wonderboy var jeg ikke, og har aldri vært siden, selv om jeg etter å ha rundet 30 endelig sånn gradvis begynte å føle at jeg var i stand til å forholde meg til andre mennesker. Det er fortsatt en lang vei å gå.
Så jeg har alltid ansett meg som nerd. En skikkelig datanerd. Men i den senere tid har jeg oppdaget at jeg tar feil. Joda, datanerd er jeg nok, men jeg merker at jeg ikke er som alle andre nerder. De fleste nerder jeg møter i dag er også dypt inne i Tolkien og Gaiman og kler seg som om de har forvillet seg inn i Fretex-salget på avskrevne kostymer fra Nationalteaterets middelalderkolleksjon. Det er fantasy og rollespill det går i, ikke PHP og CentOS. Jeg hater Ringenes Herre, har aldri lest noe av Gaiman og kler meg passe streit. Jeg har aldri deltatt i rollespill, og kunne heller ikke tenke meg det, med mindre det involverte en kinky dominatrix. Likevel merker jeg at vi har noe til felles. Vi er ikke helt som alle andre.
Denne bloggen har i stor grad bidratt til å avsløre dette for meg, fordi nesten hver gang noen kommenterer mine ofte kontroversielle bloggposter og faktisk er enig med meg, så viser det seg å være Emo-chicks eller fantasy-tilhengere. Moderne nerder altså. Selv om vi på mange måter er uhyre ulike, har vi evnen til å se ting fra en litt annen vinkel enn den jevne nordmann. Kanskje er denne vinkelen feil, kanskje er den rett, men vi står tydeligvis plassert på samme sted som betraktere.
Så jeg er vel en nerd, om enn en mislykket nerd, etter dagens populærdefinisjon av ordet. Og selv om jeg har gått glipp av uhyre mye i min oppvekst, så har jeg også vunnet utrolig mye. Jeg savner mye, men angrer ingenting.
(Bildet er et illustrasjonsfoto funnnet via Google bildesøk. Selv jeg var ikke så døll. Tror jeg.)
