Samfunnsviter og forfatter Miriam Ekelund skriver i dag i Nettavisen at å donere AstraZeneca-vaksiner til fattige land er "rasisme forkledd som godhet". Det er det ikke.
I debattinnlegget skriver hun:
Når Norge slår seg på brystet over egen godhet, mens de sender nesten en halv million vaksiner som vi ikke selv vil ha til fattige land, er det noe som er alvorlig galt med tankegangen vår.
Jeg forstår tankegangen hennes. Og jeg er helt enig i at fordelingen av vaksiner i verden er groteskt urettferdig. Men argumentasjonen hun velger å bruke i sitt debattinnlegg er likevel skivebom.
(Og før vi går videre bør det vel også nevnes at Norge også har lånt AstraZeneca-vaksiner til land som Sverige og Island etter at vi pauset/stoppet den. Var det også "rasistisk"? Donasjonen av vaksiner skjer for øvrig gjennom Covax-samarbeidet som sørger for at europeiske land donerer vaksiner til lavinntektsland med lite tilgang på vaksiner. Så Norge har ikke selv valgt disse tre landene. Og vi har tidligere også gitt nesten 200 000 doser AstraZeneca-vaksine til Kosovo.)
Norge donerer "annenrangs-vaksine" til fattige land
Bakgrunnen for utspillet er at utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (Krf) nylig informerte om at Norge gir 452 000 doser med AstraZeneca-vasiner til Nicaragua, Uganda og Haiti. Det synes Ekelund er umoralsk ettersom vaksinen ble stanset i Norge da analyser viste at:
Siden det er få som dør av Covid-19 i Norge så vil risikoen for å dø ved å la seg vaksinere med AstraZeneca-vaksinen være større enn risikoen for å dø av sykdommen, særlig for yngre personer.
Jeg har sett flere fremme et slikt argument, men her bommer de alvorlig på risikoanalysen som vil variere med sted og tid.
Legemidler og risikoanalyse
Legemidler, behandlingsmetoder og vaksiner må alltid analyseres i et nytte/risiko-perspektiv. En behandling eller et legemiddel kan være uansvarlig å bruke i et scenario, men forsvarlig i et annet. Ingen legemidler er enten trygge eller utrygge. Det kommer helt an på situasjonen legemiddelet brukes i.
Cellegift mot kreft er et legemiddel som kan ha svært alvorlige bivirkninger og som dermed ikke er trygt, i ordets rette forstand. Men hvis man har kreft som vil kunne føre til død i løpet av relativt kort tid, kan likevel cellegift være et godt alternativ. Risikoen ved å bruke cellegift er langt fra null, men likevel mye lavere enn risikoen ved å ikke bruke det for en kreftsyk pasient.
Da AstraZeneca-vaksinen ble stanset i Norge var det fordi de mest utsatte personene langt på vei var vaksinert allerede, smittetrykket var relativt lavt i internasjonal sammenheng, og fordi vi hadde leveranser av alternative vaksiner som vi kunne vente på.
FHI gjorde analyser hvor de vurderte risikoen for ulike aldersgrupper. Her så de på risikoen for å få covid-19 og bli alvorlig syk over et gitt antall uker og måneder, og sammenlignet det med risikoen for å bli alvorlig syk av vaksinen hvis man måtte vente og være uvaksinert like lenge. Konklusjonen ble at risikoen var mindre ved å vente på en annen vaksine, enn for å få en alvorlig bivirkning fra AstraZeneca-vaksinen.
Men dette risikobildet vil være helt annerledes i andre land. Og det kunne (og kan fortsatt) også endre seg i Norge slik at AstraZeneca teoretisk bli tatt inn i varmen igjen også her hvis variablene i risikoanalysen endrer seg.
Ekelund sin risikoanalyse og argument ser slik ut:
792 av Norges 5,4 millioner innbyggere har dødd av koronaviruset (0,015 % av befolkningen). Ifølge Verdens helseorganisasjon har 752 personer dødd av korona i Uganda[4]. Ifølge FN-organisasjonen UNFPA[5], bor det 47,1 millioner innbyggere i Uganda. Det betyr at 0,0016 % av befolkningen har dødd av koronaviruset.
En ugander har altså over ni ganger lavere sjanse for å dø av korona enn en nordmann. Hvorfor i all verden gjelder ikke Bukholms konklusjon om at AstraZeneca-vaksinen utgjør større risiko enn å få korona også for ugandere?
Problemet her er at Ekelund har gjort en særdeles overfladisk analyse hvor hun ser på de offisielle dødstallene i Uganda og konkludert med at risikoen fra covid-19 er lavere der enn i Norge. Men det regnestykket holder ikke vann av flere årsaker.
Situasjonen i Uganda
For det første er smittetrykket fra det nye koronaviruset ulikt på ulike steder til ulike tider. Mens vi her i Norge har hatt en betydelig nedgang og utflating de siste ukene, er smittetrykket i Uganda på vei oppover.
I starten av juni begynte smitten å øke betydelig:
Uganda recorded the highest number of Covid-19 cases in a single day on Thursday since the pandemic began.
The health ministry revealed that 1,438 out of 8,476 people tested positive from the virus, signaling a 17% positivity rate.
[...]
A CNN report indicates that Covid cases were up 137% this week forcing the state to impose a partial curfew.
Ekelund skriver at bare 752 personer har dødd av covid-19 i Uganda, men basert på hennes egen kilde er tallet i skrivende stund 1193.
Debattinnlegget hennes ble publisert i dag, og ettersom hun må ha skrevet dette i løpet av de siste dagene viser denne endringen i seg selv at tallene stiger fort i det afrikanske landet.
Vaksinasjonsstatus spiller også en viktig rolle i analysen. I Norge har over halvparten av befolkningen fått minst én vaksinedose. Nesten en av tre er fullvaksinert, og det inkluderer så godt som alle i risikogruppene.
Hvordan er ståa i Uganda? Vel:
I et land med rundt ti ganger flere innbyggere enn her, har de så langt gitt under en fjerdedel så mange doser. Og mens nesten en av tre nordmenn er fullvaksinerte, er bare rundt en per ti tusen ugandere det. Det betyr at de er langt unna å ha vaksinert selv de mest utsatte risikogruppene i befolkningen.
Effektive tiltak som rammer hardt
Uganda har likevel klart seg ganske bra i pandemien, mye på grunn av svært strenge tiltak med både stopp i all inn- og utreise til/fra landet i perioder, og nasjonal lockdown, munnbindpåbud og portforbud allerede tidlig i 2020. Men mens slike tiltak er krevende nok i et land som Norge, er det katastrofalt i et land hvor man ikke har noe sosiale sikkerhetsnett som kan hjelpe bedrifter og arbeidstakere økonomisk i en krisesituasjon.
I Uganda har man sett kvinner som dør i barsel fordi reiseretriksjoner hindret dem fra å komme til sykehuset. Folk har blitt banket opp av sikkerhetsstyrker fordi de har brutt portforbud. Mennesker sulter og dør fordi de mister jobben og ikke har råd til mat. Og halvparten av ugandere har ikke råd til å ha noe sparepenger til en slik vanskelig situasjon. De lever fra hånd til munn og har ingen reserver å ta av når inntektene plutselig blir borte.
Nå som smitten stiger igjen, og nye restriksjoner har trådt i kraft, rammes befolkningen hardt atter en gang. På toppen av det hele sliter landet med å kunne behandle covid-pasienter når antall syke stiger fort:
Museveni also noted that the number of severely and critically ill COVID-19 patients has more than doubled, straining the health system, particularly the available oxygen supply. While an average non-COVID-19 patient requires one to two cylinders per day, a severely ill COVID-19 patient needs four to six cylinders per day.
"With the estimated COVID-19 patient increase in the coming weeks, the daily oxygen consumption will rise to 25,000 cylinders per day in one month, unless we change the course. This is nearly a ninefold increase in the overall national oxygen requirement," said Museveni.
Norge har ikke vært i nærheten av å ha hatt like store samfunnsmessige utfordringer knyttet til sine restriksjoner for å holde smitten nede.
Mørketall og lite testing
I tillegg må man alltid være kritisk til de offisielle smitte- og dødstall i land med et mindre robust helsevesen enn vi har i Norge og andre vestlige land. Selv om Uganda i pandemiens start var dyktige i å utføre ganske mye testing, er det sannsynlig at det er store mørketall her. De tester langt på nær så mye som i for eksempel Norge, noe som gjør Ekelunds sammenligning svært problematisk.
Mens man generelt sett registrerer 98% av alle dødsfall i Europa, registreres bare rundt 10% av dødsfall i Afrika hvert år. Ergo er det sannsynlig at dødstallene også fra covid-19 er vesentlig høyere enn det Ekelund baserer sitt regnestykke på.
Kombinasjonen av at dødstallene i Uganda sannsynligvis er mye høyere enn det de offisielle tallene viser, og at smitte- og dødstall stiger kraftig i Uganda nå, gjør at hele premisset for Ekelund sitt argument kollapser fullstendig.
Basert på under-registrering av dødstall alene, ligger Uganda kanskje på samme dødsrate som oss allerede nå. Men gitt at nesten ingen i Uganda er vaksinert, og smitten stiger, så er det uunngåelig at dødstallene der (relativt til befolkningstallet) vil overgå Norge med stor margin.
Hva med Nicaragua og Haiti?
Fascinerende nok hopper også Ekelund elegant over de to andre landene som får vaksiner fra oss, Nicaragua og Haiti. Nicaragua har også særdeles lave offisielle smitte- og dødstall. Men hvis man ikke tester og registrerer vil statistikkene naturlig nok se pene ut.
Mens det offisielle covid-dødstallet i landet bare er på 191 personer, noe som betyr at bare 0,0029% av befolkningen har dødd av covid-19, har uavhengige analyser gitt dødstall som mer sannsynlig lå på rundt 10 000 allerede tilbake i starten av mai. Med slike tall øker andel døde til 0,15% av befolkningen, ti ganger høyere enn Norge.
Og bare rundt 2-3% av befolkningen har mottatt en vaksinedose. Det dekker altså heller ikke en gang de mest utsatte gruppene.
I Haiti viser offisielle tall at 0,004% av befolkningen er døde av covid-19, men også her har det nå vært en dramatisk økning i smitte, og dødstallene er sannsynligvis mye høyere.
Og hvor mange er vaksinert? Vel, de har ikke råd til å kjøpe vaksiner, og har ennå ikke mottatt noen vaksiner selv om smittetallene har firedoblet seg de siste ukene!
Konklusjon
La oss gå tilbake til FHI sin analyse for å stanse AstraZeneca-vaksinen i Norge, og se om den også holder for de tre landene vi nå donerer vaksiner til. Hverken Uganda, Nicaragua eller Haiti har hatt mulighet til å vaksinere utsatte grupper, de har ikke store leveranser av andre vaksiner på vei inn i landet, og de har mest sannsynlig - eller vi i hvert fall få - vesentlig høyere dødelighet og smittetrykk enn Norge.
Sammenligningen og den statistiske analysen Ekelund serverer oss er dermed både kunnskapsløs og absurd.
Med en tittel som samfunnsviter burde man forvente at Ekelund evnet å utøve noe mer kildekritikk før hun serverer en så pass tullete analyse.
