Dette likte jeg. I en featureartikkel om Odd Børretzen i Dagbladet Magasinet spør journalisten:
- Bør ikke du si som i ukebladartiklene at det er viktig å kjempe, nekte å gi seg. Du har jo overlevd kreft, mann!
Og Børretzen svarer:
-At helbredelse skal være en viljesak, er jeg meget skeptisk til. Jeg hadde ingen vilje. Jeg gikk med på operasjoner, men jeg hadde egentlig overgitt meg fullstendig, jeg. Jeg tenkte faktisk at nå håper jeg at jeg ikke våkner. Men det gjorde jeg.
Jepp. Sjarlataner som prøver å legge ansvaret for at folk blir friske fra alvorlige sykdommer på deres egen innstilling og "vilje" til å leve, såkalt "positiv tenking", påfører mye unødvendig lidelse og skyldfølelse. For hvis man ikke blir frisk da, så er det vel ens egen feil? At man ikke ville det nok? At man ikke tenkte de rette tankene? At man ikke hadde riktig innstilling?
Nei. Hvis du blir frisk fra kreft er det fordi moderne medisin virker og fordi dyktig helsepersonell gjør det de kan for å gjøre deg frisk, ikke fordi du selv bestemmer deg for å bli det. Det er ikke den sykes egen skyld om han eller hun ikke blir frisk, og den ekstra belastningen skal vi spare dem for. Selvsagt kan en positiv innstilling heve livskvaliteten og kanskje også gjøre samspillet med helsepersonellet bedre slik at du får bedre behandling, men det påvirker ikke kreften i seg selv.
Folk som fokuserer mer på personlig innstilling enn nødvendigheten av dokumentert effektiv medisin er farlige mennesker, og det er godt å se Børretzen banke inn realismen så hardt som han gjør her.
Noen ganger er det faktisk all right at syke mennesker sier det som det er, selv om det hverken er poetisk eller vakkert, og selv om det frarøver oss illusjonen av at vi alltid kan styre livet og fremtiden gjennom egen tanke og vilje.
In the morning...
