Nettavisen arrangerer i februar en konferanse om «Islam og ytringsfrihet». Her skal samfunnsdebattanter, politikere og bloggere delta, og vi finner navn som Tino Sanandaji, Bård Vegar Solhjell, Unni Wikan, Jon Hustad, Sylo Taraku og flere. Konferansen skal ledes av Kjetil Rolness.
En slik konferanse fremstilles som viktig, men i praksis medfører den bare til at det fiktive premisset som det Rolness kaller «vårt viktigste stridstema» bare forsterkes. Det er uheldig, og det er farlig.
Premisset synes nemlig å være at islam har et stort problem med ytringsfrihet. Islam er derfor en fare for vårt sekulære samfunn som er bygget på pillarer om den uinnskrenkede rett til å ytre seg, noe nordmenn flest er enige i. Norske nordmenn fra Norge, eller vestlig befolkning for øvrig, enten det er europeere eller amerikanere, ønsker stort sett full ytringsfrihet. Vi er ikke begrenset av den religiøse tvang slik som disse muslimene er, og det må vi våge å diskutere. Vi er ikke så hårsåre, og tåler at vår tro og våre meninger utfordres i den offentlige debatt.
Eller?
Skylapper og Det falske nullpunkt
Ja, det er lite tvil om at religion kan legge bånd på ytringer. Religion kan også bidra til ekstreme reaksjoner når religiøse føler seg alvorlig krenket av andres ytringer. Det har vi sett tragiske eksempler på gjennom brutale terrorangrep de siste årene.
Men er en debatt om ytringsfrihet likevel egentlig et spørsmål om religion? Er det virkelig islam og muslimer som er det sentrale problemet her? Det er et interessant spørsmål, og i debatten om islam og ytringsfrihet har jeg til gode å se noen drøfte ikke-muslimers forhold til ytringsfrihet. For skal vi først snakke om ytringsfrihet i konteksten av en spesifikk og snever gruppe nordmenn, bør vi også se på den andre siden; hva nordmenn flest egentlig mener.
I min bok «Håndbok i krisemaksimering» (2016) skriver jeg om dette i et kapittel jeg kaller «Skylapper». Det er nemlig ikke slik at debatten om ytringsfrihet nesten alltid burde handle om islam alene. Når vi glemmer å ta et steg tilbake og se hva folk flest mener, ender vi opp med å fokusere så snevert at vi ikke er i stand til å adressere det egentlige problemet.
La meg ta et par eksempler på hvordan debatten gjerne «frames». På nyåret 2015 skrev Nina Hjerpset-Østlie i Human Rights Service en kronikk i Aftenposten hvor hun siterte leder for Islamsk råd, Methab Afsar, som etter Charlie Hebdo-massakren, som kostet 12 menneskeliv og skadet mange flere, uttalte følgende om ytringsfrihet:
– Det er en universell verdi. Men med ytringsfrihet følger også ytringsansvar. Muslimer går ikke rundt og snakker nedlatende og krenkende om Jesus, Moses eller andre, og det skal vi aldri gjøre. Men vi krever da også at folk viser respekt for muslimenes profet, ved ikke å tegne ham som et dyr.
Hun viste også til at styrelederen i Det muslimske samfunnet i Trondheim etterlyste strengere regler for hva media kan publisere, og nevner flere eksempler på at europeiske land har innført begrensninger på ytringsfriheten - visstnok etter press fra muslimer.
Tilsvarende fikk forstander ved det Det islamske forbundet, Basim Ghozlan, mye kritikk da han i et portrettintervju i Dagens Næringsliv 5. august 2016 kom med følgende utfordring til det norske folk:
"Gi meg et eksempel der den vestlige kulturen sier stikk motsatt av islam. Gi meg en!"
I en statusoppdatering på Facebook utdyper Ghozlan dette ved å skrive at uttalelsen kom som et svar på spørsmålet om han kunne leve som en god muslim i Norge, og han skriver i sin redegjørelse at "jeg sjelden finner det vanskelig å være lovlydig borger og samtidig være en god praktiserende troende muslim".
Ghozlan møtte samfunnsdebattant og forfatter Espen Goffeng til debatt i NRK Dagsnytt Atten tre dager senere, og her ga Goffeng to eksempler på verdier som han mente islam var i strid med norsk kultur på. Det første var nettopp ytringsfrihet, da spesielt med fokus på om det skulle være lov å kritisere og latterliggjøre religion.
Goffengs underliggende premiss var altså at i norsk kultur er dette en selvfølge. At norske ikke-muslimer i all hovedsak er enige om at en slik vid ytringsfrihet er et gode, mens muslimer ser ut til å være mindre aksepterende for at slik religionskritikk skal aksepteres.
Det skulle man kanskje tro, og jeg er selv fullstendig for en ytringsfrihet hvor også religionskritikk må være lov. Goffeng sin kritikk er betimelig, fordi kritikk av folks livssyn og tro må ikke bare være akseptert, men også absolutt nødvendig i et opplyst samfunn. Overtro av denne sort må utfordres, kritiseres og, om det gjøres på riktig måte, også kunne harseleres med. Likevel er ikke dette en holdning som det norske folk er unisont enige i, og å trekke et verdiskille mellom muslimer og «oss andre», slik det så alt for ofte gjøres i samfunnsdebatten, blir derfor kunstig.
Hva med oss andre?
Mens mange nordmenn stiller seg uforstående til at mange muslimer påstås å reagere svært negativt på karikaturer av Profeten eller kritikk av religionen for øvrig, er vi kanskje ikke så mye mer tolerante selv. En undersøkelse utført av TNS Gallup på oppdrag for Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) i 2004 viste at hele åtte av ti nordmenn ønsket å innskrenke ytringsfriheten. Bare 20 prosent svarte at de syntes det var greit for grupperinger av nazister, rasister og fundamentalistiske muslimer å holde offentlige møter. En av fire ønsket også for øvrig å forby kommunister å samles på samme vis.
Da TNS Gallup gjennomførte en tilsvarende undersøkelse i 2013, fant de at bare én av tre ønsket å tillate «religiøse ekstremister eller personer med fordommer mot ulike etniske grupper bør få holde offentlige møter/demonstrasjoner». Bare én av fem nordmenn ønsket å tillate at folk som vil avsette regjeringen med makt skulle få lov til å gi uttrykk for dette, og kanskje mest skremmende svarte én av fire at «personer med ytterliggående meninger ikke bør få utgi bøker for å uttrykke sitt syn».
Et overveldende flertall vil altså begrense folks ytringer hvis de kan oppfattes som «krenkende», rasistiske eller oppfattes som politisk revolusjonært. Merk at dette ikke gjaldt trusler eller verbale angrep mot enkeltpersoner, men ekstreme politiske eller religiøse ytringer offentlig frontet av en gruppe som del av et møte eller demonstrasjon.
Det kan da være nyttig å minne på at andel av den norske befolkning som er muslimer ligger et sted mellom to og fire prosent. Når 80 prosent av de spurte ønsker å begrense folks rett til å krenke gjennom ytringer, er ikke dette først og fremst et «muslimproblem». Det er et samfunnsproblem.
I USA viste en undersøkelse utført av PEW Research Center i 2015 at hele fire av ti unge i alderen 18 til 34 år mente myndighetene burde kunne forby ytringer som kan oppleves som krenkende av minoriteter. Av alle amerikanere, uansett alder, mente 28 prosent det samme.
Men det blir enda verre hvis vi ser til Europa. Undersøkelsen viste at hele 49 prosent av innbyggere i EU-land ønsker å forby ytringer som kan oppleves som krenkende av minoriteter. Ytringsfriheten står altså sterkere hos det amerikanske folk enn hos europeere, og det er foruroligende at halvparten av EU-borgere ønsker å innskrenke ytringsfriheten på denne måten.
Dette står altså i strid med problematiseringen fra Human Rights Service og andre aktører om at det primært er muslimer som har et problem med ytringsfriheten. Ja, kanskje er prosentandelen muslimer som vil innskrenke ytringerfriheten høyere enn hos ikke-muslimer, men i EU-land var det i 2010 bare 3,8 prosent muslimer, så det er åpenbart at å gjøre dette primært til en debatt om islam bare er atter et eksempel på at vi skaper kunstige skillelinjer som legger grunnlaget for polarisering og splid.
Konklusjon
I dagens verden ser vi dessverre at ytringsfriheten utfordres fra flere hold. Myndighetene vil straffe tanker og fantasier. Massiv overvåking gjør folk redde for å uttale seg fritt. Religiøst raseri skremmer folk og medier fra å si og publisere det de kanskje ønsker og burde. En viss påtroppende president truer media med sanksjoner om de skriver ting han ikke er komfortabel med. Det er viktig med en debatt om ytringsfrihet, men hvis vi velger å fokusere på to-tre prosent av befolkningen heller enn folk flest, vil vi bomme massivt i jakten på gode og effektive tiltak.
Det undrer meg derfor at Nettavisen velger å atter en gang gjøre muslimer til den truende part i kampen for ytringsfrihet. De velger å arrangere en konferanse for å drøfte og utfordre en mentalitet som 80 % av befolkningen innehar, men hvor fokuset er på de to-tre prosent utpekte skyldige. Problemgruppen. Og ja, religiøse fundamentaliser og ekstremister er et problem for samfunnet når de reagerer voldelig på ytringer, men da burde debatten handle om det, ikke om ytringsfrihet og samfunnsdebatt knyttet opp mot islam spesielt.
Når de viktigste navnene som deltar har en overvekt av profilerte islamkritikere, ser vi hvor dette bærer hen. Et slikt snevert religionsfokus leder oss på ville veier. Ikke bare hindrer det oss fra å skape et bedre samfunn fordi fokuset er malplasset, men det bidrar også aktivt til å stigmatisere og skape kunstige skiller som ødelegger samfunnet.
Atter en gang ser vi dessverre hvordan innvandrerbefolkningen pekes ut som skyldige for at vi andre skal kunne definere oss selv ut av problemgruppen. Det er beleilig og deilig å være skyldfri, men en konferanse hvor temaet atter en gang er «dem mot oss» vil ikke løse noen problemer knyttet til ytringsfrihet.
