Oslo Lufthavn Gardermoen. Gate 26. Søndag, 10. februar 2013 kl 16:56.
Jeg sitter fremoverbøyd og ser på min iPhone 5. Oppslukt av en Twitterdialog. Eller kanskje det var noe på Facebook. Eller hadde jeg fått en melding fra en potensiell date på Sukker?
Jeg husker ikke. Men jeg satt fremoverbøyd. I synsfeltet var kun en fire tommers skjerm. Det var egentlig mer der, men hjernen konsentrerte seg om skjermen. Det var også litt gulv, husker jeg. Og noen føtter fra folkene som satt på stolene vendt mot meg. En bag, en koffert.
Rett foran meg manglet det føtter. Flyet til Kristiansand var ferdig boardet og det var mange tomme seter ved gaten nå. Jeg satt der for å vente til flyet var i luften. Flyet med min datter. Min seks år gamle datter som var på sin fjerde flytur alene.
Mens jeg fingret en tweet, eller en statusmelding, eller en potensielt fremtidig date, vandret to føtter inn i synsfeltet mitt. Jeg kikket ikke opp. Mobilen var min verden der og da. Slik den så ofte er.
Et lite minutt gikk, og plutselig ramlet noe inn i sidesynet mitt. Noe lilla. På gulvet. Det trillet litt bortover og slo seg til ro på en arrogant og litt småprovoserende måte. Jeg lot blikket dras fort til side for å fokusere på forstyrrelsen, og så at det var en smokk. En lilla smokk.
En lilla smokk? Så rart.
Vedkommende som mistet den plukker den vel straks opp, tenkte jeg. Det gikk et par sekunder. Ingen bevegelse. Ingen hånd som strakte seg frem for å gripe den lilla provokasjonen. Jeg kikket på smokken igjen. Inni hodet mitt hadde hjernen begynt å analysere situasjonen. Hvorfor plukket ikke noen opp smokken? Burde jeg ta den opp? Men er ikke det teit når den ligger nærmere motstående stol enn min? Hvis jeg begynner å strekke meg etter den nå vil det garantert kræsje med eieren som selv skal plukke den opp. Beste å vente to sekunder til.
Men ingen plukket opp smokken. Jeg får gjøre det.
Tenkte jeg, og begynte å lene meg frem. Plutselig så jeg en bevegelse på min venstre side. Mannen to seter bortenfor meg lente seg også frem. Hm. Jeg kikket opp og så for første gang hvem som satt ovenfor meg. En kvinne med en baby festet på magen i babysele. En fastspent bylt som gjorde henne fullstendig handicappet med tanke på å bøye seg ned mot gulvet. Hun var babycappet.
Aha. Så derfor plukket hun den ikke opp selv.
Jeg møtte blikket hennes. Hun strakte ut en hånd som et tegn på at hun gjerne ville jeg skulle plukke den opp. Jeg så på smokken igjen, og lente meg frem, så at mannen ved min side var enda lenger fremme enn meg, satte meg mot stolen igjen, så at han kikket opp på kvinnen usikkert, lente meg frem igjen, han kom meg i forkjøpet, tok smokken, og ga den til henne.
1 - 0
Jeg satte meg ned i stolen igjen. Begravet blikket, skammen, usikkerheten, i fire tommer LED-skjerm.
Så enkelt det burde vært. Så vanskelig det ble. Og for kvinnen virket jeg vel nå som en tosk som ikke gadd å hjelpe henne med å plukke opp smokken hun mistet. Men jeg så ikke at hun hadde baby på magen. Jeg så ikke at han ved siden av meg var på vei. Jeg skjønte ikke. Jeg misforstod. Jeg ville så gjerne.
Men jeg feilet. Det hele utspant seg i løpet av bare 7 sekunder, men jeg feilet.
Så enkelt det burde vært.
Så vanskelig det kan være.
