En artikkel på Nyhetsspeilet med tittelen Skeptikerens hemningsløse naivitet har skapt stor glede i leiren til alternativtilhengere. I artikkelen finner vi den etterhvert litt utslitte retorikk om at alternativtilhengere og de som tror på paranormale fenomener og store konspirasjonsteorier er "de ekte skeptikerne", fordi de er skeptiske til alle etablerte sannheter og går utenfor "mainstream" i sitt syn på verden rundt seg. Vi som kaller oss skeptikere i tradisjonell forstand er derimot ikke skeptiske nok, fordi vi stoler på autoriteter og forskning.
Eller med artikkelforfatter Gard Gulbrandsens egne ord:
Den ekte skeptikeren er komfortabel og trygg nok på seg selv til at han/hun kan leve med at «alt er sannsynligheter» unntatt det du selv har erfart som 100% sant. Den falske skeptikeren derimot, er så usikker og utrygg på seg selv at han/hun må klamre seg til «kunnskap» fra autoritære kilder for å føle seg «på trygg grunn».
Den feige og falske skeptikeren inntar alltid en ego-posisjon hvor han/hun garantert har flertallet i ryggen. På den måten kan den falske skeptikeren med «hele samfunnet og vitenskapen» i ryggen «lene seg» på den ekte skeptikeren og påklebe ham merkelappen «konspirasjonsteoretiker» med en lett hånlig mine eller et falskt usikkert flir.
Dette er faktisk en god oppsummering av forskjellen på de to ulike tilnærmingene til verden som skeptikere og alternativtilhengerne står for. Jeg har derfor lyst å si noen ord om hva jeg mener definisjonen av en skeptiker er.
Ydmykhet
For meg handler skeptisisme først og fremst om ydmykhet. Det høres kanskje rart ut for mange, for vi skeptikere er ofte plagsomme bedrevitere med en slitsom trang til å knuse myter og korrigere folks feiloppfatninger. Vi er ikke mer ydmyke overfor andre mennesker enn det folk flest er. I oppførsel og personlighet er vi nok like mangfoldige som alle andre. Men en god skeptiker må være usedvanlig ydmyk overfor individets egne begrensninger. En god skeptiker må erkjenne at de metodene vi bruker for å finne ut hva som er riktige beskrivelser av verden alt for lett påvirkes av våre egne ønsker, erfaringer, forutinntatthet, kunnskapsløshet og forvrengte sansebilde av virkeligheten vi er en del av.
Først når man anerkjenner dette faktum kan man kalle seg en skeptiker, og det er her veiene til alternativtilhengerne og oss selverklærte skeptikere skilles. Alternativtilhengerne synes å ha en overdreven tro på sin egen evne til å "se sannheten" utelukkende gjennom subjektive resonnement basert på kunnskap tilegnet via ulike selektive kilder, eller gjennom egne opplevelser som de alltid mener representerer den hele og fulle objektive virkelighet slik alle burde sanse den (om de bare var like åpne som dem).
La meg gå litt mer i detalj om hva jeg mener når jeg snakker om mine begrensninger som jeg hele tiden må ta hensyn til når jeg skal finne ut noe om verden rundt meg.
Ekspertise
For det første kan ingen av oss være eksperter på alt. Mange av oss er eksperter innen ett fagfelt. Ja, kanskje til og med to eller tre. Men det aller meste er vi ikke eksperter på. Det finnes også grader av ekspertise. Jeg kan kalle meg en ekspert innen IT fordi jeg jobber profesjonelt med dette, men samtidig er jeg ydmyk overfor at jeg kan svært lite sammenlignet med mange andre eksperter, selv innen de snevre områder av IT som jeg jobber mest med.
Hva er konsekvensen av dette? Jo, hvis jeg skal uttale meg om global oppvarming, hvem som stod bak terrorangrepene mot USA 11. september 2001, effekten og tryggheten til vaksiner, homoepatiens effekt, evolusjon versus kreasjonisme eller andre tema, så må jeg lene meg til det som de beste eksperter på området samlet sett har blitt enige om er den mest sannsynlige sannhet basert på tilgjengelige data. Jeg kan selvsagt sitte i måneder og år og se YouTube-videoer, lese bøker og lese artikler på nett, men selv om jeg på egen hånd opparbeider meg mye kunnskap om et tema vil jeg likevel bare være én person målt mot som regel titusenvis av andre eksperter som gjennom en utveksling av kunnskap og data via fagfellevurderte publiserte forskningsrapporter har dannet teorier med mye tyngde bak. Det vil være arrogant av meg å hevde at jeg har funnet sannheten mens alle disse andre menneskene, som ofte har brukt et helt liv på å fordype seg i materien, tar fullstendig feil.
Dette mener Gulbrandsen er en svakhet. En feighet. En redsel for å bryte ut fra det allment aksepterte. Jeg mener det er en styrke. Det handler om å innse sine egne begrensninger og ikke tro at man selv vet alt best ut fra den mikroskopiske lille og snevre bit av kunnskap og viten man selv kan besitte.
En ekte skeptiker går dit dataene leder. Men datagrunnlaget kan selvsagt endre seg over tid. Sannheter er ofte midlertidige. Nye data kan gi grunnlag for nye hypoteser som må testes og som kan føre til at nye teorier etableres. Men inntil nye data foreligger er det arrogant å tro at man selv kan vite bedre enn hva det vitenskapelig flertall har konkludert med.
Det handler ikke om å følge strømmen eller å tro blindt. Man skal gjøre sitt beste for å utforske, kritisere og analysere på egen hånd. Men om man kommer til en konklusjon som avviker fra det vitenskapelig flertall må man tørre å stille seg spørsmålene: "Hva er det jeg overser? Hva er det jeg ikke vet? Hva er det jeg ikke forstår?" Man må være hundre ganger mer kritisk til seg selv enn til de man mener tar feil. Sannsynligheten for at man selv har oppdaget noe som fagfolkene ikke allerede har tenkt på eller analysert, er forsvinnende liten.
Det handler om ydmykhet. Newton var et geni. Einstein var et geni. Jeg er ikke det. Det er neppe du heller.
Sanser
Et annet og minst like viktig område er de enorme begrensninger vi har i å oppleve virkeligheten rundt oss på noen som helst korrekt måte, i den grad det gir noen mening i det hele tatt. De fleste av oss tror at det vi ser, hører, føler, lukter og smaker representerer en objektiv virkelighet. Verden slik den er. Det er en vrangforestilling. Alt vi sanser er bare død og nøytral input til hjernen vår som deretter konstruerer en "levende virkelighet" basert på forventninger, tidligere erfaringer og praktiske hensyn. Det er denne konstruerte virkeligheten vi opplever som virkelig.
Det meste av det vi sanser filtreres bort for å ikke gi oss informasjons-overbelastning. En stor del av det vi tror vi sanser er bare tomrom som fylles av en virkelighet konstruert av hjernen. Hjernen produserer vår virkelighet, men jorder den i sanseinntrykkene fra den fysiske virkelighet rundt oss. Våre sanser er som en blekkspruts tentakler som føler på den fysiske virkelighet og på den måten pusser ned kantene av den mer grenseløse virkelighet som hjernen er i stand til å konstruere. Når vi drømmer er sanseinntrykkene stengt av. Tentaklene føler ikke noe lenger. Da kan hjernens kreativitet få fritt spillerom fordi vi ikke lenger har sanser å teste denne konstant produserte kreative virkeligheten mot. Dermed kan vi fly og gjøre de mest fantastiske ting i drømmene våre. Den konstruerte virkelighet kræsjer ikke med den fysiske virkelighet, fordi det ikke finnes noen tentakler som føler på den lengre og på den måten gir feedback til hjernen om hva som er umulig og mulig. Men straks vi våkner og sansene våre skrus på og når inn til hjernen igjen, blir den hjerneproduserte virkelighet filtrert for å matche vår sansede opplevelse av den fysiske virkelighet. Dette kan igjen forstyrres gjennom bruk av rusmidler eller fysiske skader på hjernen, men hos de fleste matcher vår produserte virkelighet den fysiske virkelighet ganske godt, fordi det gjør at vi fungerer best mulig i verden rundt oss.
Det vi tror vi sanser og opplever er altså bare hjernens ferdig tolkede resultat av det vi egentlig opplever og sanser. Det kan vi aldri komme oss rundt og utenom. Vår virkelighet er den virkelighet hjernen bestemmer at vi skal oppleve.
Se på følgende video:
Det er et perfekt eksempel på at vi ser noe helt annet enn det som faktisk er virkelig. Ikke bare i et lite øyeblikk av forvirring, men konstant. Hele tiden. Den lyse firkanten i skyggen ser hele tiden lysere ut enn den faktisk er i virkeligheten. Hjernen konstruerer en falsk virkelighet for å innfri våre forventninger. Rett foran øynene våre. Vi forventer at noe som ligger i skygge er mørkere enn om det ikke falt noen skygge på det, vi forventer at de lyse feltene har samme uniforme farge over hele sjakkbrettet, og hjernen kompenserer derfor for denne forventning og gjør firkanten i skyggen lysere, selv om den faktisk har nøyaktig samme gråtone som den mørke belyste firkanten har.
Vi stirrer på noe som oppleves som virkelig, men som rett og slett er fullstendig falskt. Det vi ser matcher ikke våre sanseinntrykk, fordi disse er blitt fortolket og omformet i hjernen basert på våre forventninger, og den virkelighet vi opplever er derfor ute av takt med den fysiske virkelighet. Forventningene til hva vi ser overstyrer altså de faktiske synsinntrykk. Vi kan vite det rent logisk, men vår opplevelse påvirkes likevel ikke. Firkanten i skyggen virker likefullt lysere selv om vi vet at den egentlig ikke er det. Og det føles 100% virkelig.
De fleste skeptikere jeg kjenner er smertelig klar over dette. Vi vet at vår observasjonsevne er uhyre begrenset. Vi vet at for eksempel øyenvitneskildringer av dramatiske hendelser kan være fullstendig motstridende, selv om alle sverger til at de gjengir hendelsen nøyaktig slik de ser den for seg i hukommelsen.
Hukommelse
Vi diskuterte nettopp dette i familien min. Min bestefar døde for over 20 år siden, og vi har alle ulike minner av hvor vi var i det han åndet ut. Helt motstridende ideer, men alle er like sikre på at de husker det riktig. Min mor mener hun stod på kjøkkenet med bestemor. Jeg husker helt tydelig at da han hadde trukket sitt siste åndedrag løp jeg ut på trappa og ropte til mamma og bestemor som kom gående på gårdstunet på vei fra fjøset at bestefar var død, og at mamma spontant brøt ut i gråt. Hun husker altså noe helt annet. Begge ser det tydelig for seg. To ulike scenarioer av samme hendelse som oppleves fullstendig virkelige for oss begge. En av oss, eller begge, må ta feil, uansett hvor levende vi husker det.
Hukommelsen er ikke et filmopptak som lagres i hjernen og kan spilles av ved en senere anledning. Hukommelsen synes derimot å lagre en kakafoni av følelser, bilder og sanseinntrykk med separate elementer som over tid forsterkes og glemmes og blandes sammen med andre minner slik at når man skal hente frem noe fra fortiden må dette rekonstrueres fra mange ulike deler som er påvirket og formet over tid. Hukommelsen er ekstremt upålitelig, selv etter kort tid, og uansett hvor sant og virkelig et minne virker for oss kan vi aldri si med sikkerhet at ting faktisk skjedde slik man føler så intenst er riktig. Forsøk gjort av blant annet Elizabeth Loftus har vist hvor enkelt man kan plante falske barndomsminner inn i hodet på en del mennesker bare ved å stille dem noen ledende spørsmål om en fiktiv hendelse. Det er fascinerende, men vi må huske at dette gjelder oss alle. Vi kan alle la oss lure, selv om vi tror at vår hukommelse og våre sanser er ufeilbarlige. Det finnes ingen måte å skille en korrekt husket opplevelse fra en falskt husket opplevelse rent emosjonelt. Begge deler føles like virkelig, og det er nesten umulig for mange å akseptere.
Men en skeptiker må akseptere det. En ekte skeptiker må også mer enn å bare erkjenne dette faktum. Skeptikeren må være ydmyk nok til å innse at det gjelder også for en selv. Det er lett å peke ut denne type svakheter for andre, men å bruke kunnskapen på seg selv og sine egne opplevelser krever mye. Det er i blant nesten umulig å overprøve det man opplever som virkelig, det man husker som virkelig, med kunnskapen om at det med stor sannsynlighet er feil. Men det må altså en god skeptiker til stadighet være ydmyk nok til å gjøre. Det skiller oss vesentlig fra alternativtilhengerne, som synes å opphøye sin egen subjektive virkelighet til sannhet i enhver debatt.
Frykt og etablerte sannheter
Gulbrandsen skriver:
Den falske skeptikeren er alltid – uten unntak – en nyttig idiot, en vokter, og en løpegutt for det rådende, etablerte, og «autoritære». Den falske skeptikeren kan aldri skape noe virkelig nytt fordi han/hun per definisjon er livredd for å bryte med etablerte «sannheter» og for å «stå alene».
...før han hitler artikkelen ved å sammenligne oss med nazister - et klassisk tegn på at man sliter litt med argumentasjonen.
Deretter skriver han:
For det kan ikke fornektes. Den falske skeptikeren lider av blind autoritetstro. Han/hun har nemlig aldri våget å stille spørsmål ved all den «kunnskapen» som vi fra barndommen av «tar for gitt». Det er nettopp her vi avslører den falske skeptikeren sin hemningsløse naivitet. Den falske skeptikeren har nemlig aldri inntatt en skeptisk holdning overfor sine egne «grunnantagelser» og sin egen indoktrinerte «kunnskap».
Dette er stråmannsargumentasjon, fordi en god skeptiker er alltid kritisk til sine egne holdninger. Gjennom denne bloggen tester jeg hele tiden mine holdninger og forutinntatte ideer mot data. Det er styrken ved å ta seg bryet til å skrive ut sine tanker og lufte dem offentlig, fordi da må man hele tiden teste sine egne ideer mot virkeligheten. Ikke den subjektive virkelighet man selv opplever, men den virkelighet som andre mennesker i felleskap gjennom kontrollerte metoder har testet seg frem til. Jeg kan ikke slippe unna med å bare mene noe som føles riktig og unnlate å sjekke om det virkelig stemmer. Jeg lærer noe nytt hver gang jeg skriver en bloggpost. Jeg må endre mening om noe hver gang jeg driver research. Jeg oppdager hele tiden at jeg har trodd noe feil, og må derfor korrigere meg selv når jeg får testet dette mot publisert forskning.
Jeg har flere halvskrevne bloggposter hvor jeg begynte å skrive om noe jeg trodde var sant, men etterhvert som jeg researchet oppdaget jeg at det jeg trodde var sant var fullstendig feil, noe som ofte kan være irriterende fordi poenget mitt var så ekstremt bra og det føltes så riktig og sant. Min hypotese fikk alt til å falle på plass. Jeg så plutselig hvordan ting fungerer… helt til jeg oppdaget at dataene ikke støttet opp om hypotesen min. Da må hypotesen forkastes. Det skjer sjelden hos konspirasjonsteoretikere og vaksinemotstandere. De lar seg ikke affisere av data som ikke matcher, fordi hypotesen deres er for vakker og for god til å kunne gi slipp på. Det føles så riktig. Ting faller på plass. Men bare om de ikke tar innover seg alle data.
Det tror jeg gjelder for de fleste skeptikere. Jeg kjenner ikke en eneste skeptiker som ikke har en forhistorie hvor han eller hun trodde på spøkelser, fremmed besøk fra det ytre rom ("UFOer"), synske, telepati, nær-døden-opplevelser og så videre. Men i det øyeblikk man tør å være ydmyk overfor ekspertene og dataene må disse ideene forkastes, fordi man ser at det finnes rasjonelle og naturlige forklaringer hvis man bare tør sette til side sine egne ønsker og forutinntatthet.
Det handler hele tiden om ydmykhet. Det å tørre å sette seg selv til side og la dataene råde. Jeg kjenner ikke en skeptiker som ikke ville synes et var det mest fantastiske på jord om Gunnar Henriksen eller Snåsamannen kunne se andre folks smerter og sykdommer, eller enda bedre å heale alvorlige sykdommer som kreft, ved å sende "energi" inn i kroppene deres. Det hadde både vært fantastisk fordi da kunne man spart mennesker for mye lidelse, og fantastisk fordi det ville være noe helt nytt med verden som vi tidligere ikke visste om og som man nå kan finne ut av.
Jeg skulle ønske jeg kunne lese andres tanker. Jeg skulle ønske jeg kunne astralprojisere meg til ethvert sted i verden. Jeg skulle ønske jeg kunne se inn i fremtiden. Jeg skulle ønske jeg kunne helbrede syke i min familie ved å ta på dem eller be for dem. Jeg skulle ønske det fantes en kosmisk rettferdighet. Jeg skulle ønske global oppvarming ikke var menneskeskapt. Jeg skulle ønske George Bush stod bak 9/11 - herregud så spennende og fascinerende! Men det hjelper ikke hva jeg ønsker hvis dataene ikke støtter opp om mine hypoteser og drømmer. Det hjelper ikke hva jeg opplever hvis kontrollerte tester viser noe annet.
I motsetning til hva The Secret vil ha oss til å tro formes ikke virkeligheten av våre ønsker. Vi kan ikke velge å påstå at homeopati har en effekt utover placebo bare fordi forklaringsmekanismene vi skaper er vakre, eller fordi psoriasisen som ble borte oppleves som bevis for effekt for oss selv. Vi må se utover våre egne ønsker, ideer og opplevelser, og se hva andre har funnet ut gjennom kontrollerte studier. Og når disse kræsjer med hva vi selv føler så sterkt må være riktig, må vi være ydmyke og innse at den mest sannsynlige forklaring er at vi selv tar feil. Vi er alle ofre for forutinntatthet, bekreftelsesbias, selektivt valg av kilder, og en bråte andre logiske tankefeil. Dette skjer ofte så ubevisst at å stole utelukkende på egne slutninger uten å våge å teste disse mot den vitenskapelige konsensus ofte kan føre oss på ville veier.
Men så finnes det selvsagt ulike grader av vitenskapelig konsensus. Evolusjon er kanskje den best testede teori vi har i vitenskapen. Å være skeptisk til evolusjon er egentlig bare idioti. Homeopati virker ikke utover placebo, det viser summen av all forskning med stor grad av sikkerhet. Å tro at homeopati virker gjennom vannets hukommelse eller kvantevibrasjoner er idioti. Men er global oppvarming menneskeskapt? Med 90% sannsynlighet er den det. Men graden av sikkerhet er mye lavere der enn når det gjelder for eksempel evolusjon eller effekten av homeopati. Er mobilstråling farlig ved langtidseksponering? De fleste data tyder på at det er helt ufarlig, men vi vet ikke sikkert. Her har den vitenskapelige konsensus mindre tynge, fordi vi ennå mangler data eller god nok kunnskap til å tolke disse riktig. En god skeptiker vil likevel lene seg mot at global oppvarming er menneskeskapt og at mobilstråling ikke er farlig fordi dataene så langt peker i den retning. Men vi må være klar over at dette kan endre seg om fem eller ti år. Det gir likevel ingen mening, basert på alle de begrensninger jeg har ramset opp ovenfor, å konkludere med at global oppvarming ikke er menneskeskapt eller at mobilstråling er farlig, fordi da velger man kilder selektivt og overser hva majoriteten av eksperter på området har konkludert med.
Kilder
Alternativtilhengerne vil nå si at de er enige med meg. Selvsagt har vi våre begrensninger. Selvsagt må vi lytte til ekspertene. Men hvilke eksperter? Og hvilke kilder skal vi bruke? De velger andre eksperter og andre kilder enn meg for å komme frem til sine slutninger. De finnes studier som bekrefter deres opplevelser, og hvem er jeg til å si at disse ikke er like gode?
Dette koker ned til metode og hvilke praktiske resultater dette metodevalg har gitt oss. Før andre verdenskrig ble lite medisinsk behandling testet i kontrollerte former. I den grad leger hjalp pasienter, var det i all hovedsak placeboeffekt. Dødeligheten var høy. Så begynte man rundt andre verdenskrig å teste behandlingsmetoder med randomiserte, dobbeltblinde, kontrollerte forsøk, og plutselig ble medisinsk behandling uendelig mye mer effektiv. Dødeligheten sank. Vi fikk et helt konkret bevis for at metodevalget var riktig. Den vitenskapelige metode fungerer. Selv om 2000 års bruk av årelating som foretrukket behandlingsmetode for alt fra kviser til kreft virket riktig, fordi de beste leger så at det virke gang på gang, så vet vi i dag at dette bare var en konsekvens av bekreftelsesbias, manglende forståelse av årsakene til sykdom, manglende forståelse av kroppen, selektiv hukommelse - kort sagt: alle de fallgruver vi er sårbare for når man ikke bruker vitenskapelig metode for å teste hypoteser. I beste fall gjorde årelatingen ingenting for pasienten. Svært ofte gjorde det dem sykere, eller tok livet av dem. Det er konsekvensen av å velge feil metode.
En skeptiker må også vurdere kvaliteten av kildene. Det er enkelt å lage studier som bekrefter det man ønsker å bekrefte. For eksempel at homeopati virker. Derfor krever man fagfellevurdering av forskingsrapporter, publisering av resultater, replikering av resultater, og systematiske gjennomganger og metaanalyser av disse resultatene. Å bygge opp et syn om at homeopati virker gjennom å bare se på de positive enkeltstudier, men ignorere systematiske gjennomganger som er negative, er intellektuell uredelighet. Man kan ikke teste sin egen subjektive virkelighetsoppfatning mot studier som bare har som funksjon å bevise den subjektive virkelighetsoppfatning til et annet individ som tilfeldigvis er enig med deg. Da er man like langt. Da vasser man fortsatt bare rundt i subjektiviteten og har ikke utvist et fnugg av skeptisisme. Det er bare de kilder som har tålt å bli replikert og kritisert og analysert statistisk som har tyngde nok til å kunne sies at de kanskje gir oss et bilde av en objektiv virkelighet som vi kan teste vår egen subjektive virkelighet mot.
Vi må stole på systemet. Når forskningen ikke gir oss de resultater vi ønsker, kan vi ikke dikte opp årsaker som konspirasjoner, kapitalistisk grådighet og systematiske løgner for å avfeie den forskning som ikke passer oss. Selvsagt finnes konspirasjoner på ulike plan. Selvsagt er kapitalistisk grådighet en viktig faktor. Selvsagt lyves og jukses det i alle fagmiljøer. Men vi kan ikke trekke frem disse påstandene ubegrunnet og selektivt bare der de gjør jobben for vår sak. Vi kan heller ikke ignorere det faktum at disse faktorene er godt kjent og at det derfor finnes mekanismer for å fange opp disse og korrigere for dem best mulig. Systemet er ikke perfekt, men skeptikerne er like klar over disse systematiske svakhetene som det alternativtilhengerne er. De har ikke gjennomskuet noe, slik de synes å tro når de bruker sin innbilte unike innsikt til å forkaste data som ikke smaker godt.
Vi kan ikke bare rope "Big Pharma" når den medisinen vi skulle ønske virket viser seg å ikke gjøre det, men akseptere studiene hver gang de bekrefter det vi ønsker å tro. Homeopater er notoriske til å lenke til studier som synes å bekrefte effekten av homeopati, men hver gang en studie viser null effekt påstår de at vitenskapelig metode er utilstrekkelig for å teste homeopati. Man kan ikke få i både pose og sekk. Man kan ikke bruke vitenskapelige kilder når de støtter vår sak, og så hevde vitenskapen er for begrenset når den taler mot oss.
Konklusjon
Når jeg sier at skeptisisme handler om ydmykhet mener jeg ikke at skeptikere er bedre mennesker enn andre. Jeg tror også at dette handler mer om idealer enn det hver og en av oss klarer å oppfylle til enhver tid. Vi er alle lette å lure, og vi har alle de samme svakheter. Men det viktige poenget for meg å få gjennom er at en skeptiker er smertefullt klar over sine begrensninger, og dermed må se til noe større for å finne sannhetene. Vi har for mange filter, for mange svakheter, og for lite kunnskap til å kunne finne sannheten kun gjennom egne refleksjoner og datautvalg.
Å være skeptiker er å være ydmyk overfor den virkelighet som eksisterer utenfor vårt eget hode, fordi den ofte er ganske annerledes enn den som finnes innenfor.
