Hva feiler det folk? Hvordan kan en mann dikte opp historier og gjengi sine vrangforestillinger i bokform og faktisk selge i bøtter og spann? Og hvordan kan media spille med fullstendig ukritisk i år etter år? Dette er et fascinerende eksempel på en symbiose hvor media tjener penger på å lage saker om Snåsamannen fordi de vet trynet og navnet hans selger, og Snåsamannen selv tjener penger på all den gratis PR han får for bøkene sine.
Den "ydmyke" mannen fra Snåsa kommer nå snart med sin sjette bok, den fjerde i rekken av selvbiografier som skal dokumentere hvor utrolig lite interessert han er i å få noe som helst oppmerksomhet rundt sitt virke, og nå skal han "bevise" alle mirakuløse historier rundt sin egen person. Gåseøynene rundt "bevise" burde være skrevet i fontstørrelse 72 fordi de kan nesten ikke bli store nok. Når Snåsamannen snakker om "bevis" så mener han selvsagt ikke kontrollert testing av sine evner, eller dokumenterte tilfeller hvor noe overnaturlig har skjedd. Nei, han mener at han selv skriver historier om ting han har opplevd, beskrevet fra sitt eget subjektive synspunkt, uten noen kontroller og objektiv verifisering av sannhetsinnholdet i historiene. Hvis folk ikke aksepterer Snåsamannens ord som bevis, så er de arrogante og lukkede. Dette er Snåsamannens ydmykhet.
NRK melder at Snåsamannen hevder å ha gjort mye fantastisk:
Han forutser fiskefangst, lokaliserer mennesker som er blitt utsatt for skred og helbreder kreft, og på hjemplassen florerer fortellingene om små og store møter med den klarsynte 85-åringen.
Historien om å ha lokalisert en kvinne som var tatt av skred har en svært naturlig forklaring, men når man skriver fantasy blir man ikke rik av naturlige forklaringer. Her må historiene vrenges og fakta utelates til de fremstår som mirakuløse. Først da triller pengene inn på konto. Denne kunsten behersker Joralf Gjerstad godt.
Han hevder også å ha helbredet kreft. Vel, det er en liten hake ved denne påstanden. Av de titusenvis av mennesker Snåsamannen hevder å ha hjulpet, så finnes det nemlig ikke et eneste dokumentert tilfelle av at en person med en alvorlig sykdom har blitt frisk. Ikke ett tilfelle. Kommer Snåsamannen til å nevne det i boken? Neppe. Han lurer både seg selv og andre.
Det undrer meg også hvordan Gjerstad stadig får ros for å anbefale folk å gå til lege. Selv de mest hardbarkede skeptikere kan finne på å si at de ikke helt klarer å kritisere Snåsamannen fordi han tross alt ikke lurer folk vekk fra helsevesenet. Virkelig? Hvor lettlurte kan man bli? Mannen har skrevet fem bøker hvor han hevder å kunne kurere alvorlig sykdom. Han har stilt opp i utallige avisoppslag, TV-programmer og dokumentarer og sagt at han kan gjøre folk friske, og påstår at over 50.000 har besøkt ham. Har han avvist dem og bedt dem gå til legen? Nei, han sier tvert i mot at han har hjulpet alle disse titusenvis av menneskene. Hvis han går offentlig ut og sier han kan helbrede sykdommer så veier det uendelig mye tyngre hos folk enn det at han i blant også nevner at han synes leger er en fin ting - for å kunne ta brodden av kritikken. Dette har han altså lykkes fullstendig med. Ved å tale med kløvd tunge har han både gjort seg immun mot den verste kritikken, samtidig som han sørger for å gi et tydelig signal om at han faktisk har overnaturlige evner og at selv dødelige sykdommer ikke er for lite for ham å ordne opp i.
I NRK-artikkelen nevnes også følgende historie:
På bensinstasjonen i Snåsa står en kar som har glemt koden på bankkortet. Han står der og spekulerer da en bil kjører rolig forbi. Joralf Gjerstad sveiver ned ruta og roper ut fire tall til den fortvilte mannen. Sifrene stemmer.
– Men det var jo såre greit det der. Jeg visste jo nummeret, sier Gjerstad som om det skulle vært den største selvfølgelighet.
Det minner meg om en historie fra mitt eget liv. En gang for snart 20 år siden manglet jeg en kode for å få startet et piratkopiert spill (Prince of Persia) på PCen min. I ren desperasjon tastet jeg inn en tilfeldig kode, og til min store overraskelse var den korrekt og spillet startet. Jeg prøvde igjen flere ganger senere uten hell, men denne ene gangen traff jeg altså på ren flaks. Oddsene er uhyre små, men det kan skje. Anser jeg meg som synsk av den grunn? Nei. Hvis derimot Snåsamannen hadde opplevd dette ville han kalt det en gave fra Gud og skrevet en bok. Kanskje flere.
Er historien min om spillkoden sann? Vel, jeg tror den er sann, men hvorfor skal dere tro meg på det? Og jeg tviler til og med selv i blant. Kanskje det var en annen årsak til at spillet startet denne egne gangen? Kanskje jeg egentlig husket en kode fra tidligere i underbevisstheten? Kanskje jeg til og med husker historien feil? Hukommelsem vår er svært feilbarlig, og vi konstruerer lett falske minner. Det samme gjelder Snåsamannen. Det finnes ingen grunn til å ta hans historier for god fisk, spesielt ikke nå som han har en direkte økonomisk interesse i å bli trodd for noe han ikke kan bevise.
Hva er mest sannsynlig: At Snåsamannen av en eller annen grunn kjente koden til vedkommende fra før fordi han for eksempel har hjulpet ham med å fylle bensin eller handlet noe med hans kort tidligere, eller at alt vi vet om hvordan verden fungerer er feil og universet husker alle menneskers PIN-koder og kan kanalisere den relevante inn i hodet til spesielle personer hvis eieren skulle finne på å glemme den? Hvor mange ganger har ikke du selv lånt kortet til noen og fått koden slik at du kunne betale noe for dem? Hvor mange ganger har du gitt koden din til noen andre for at de skulle hjelpe deg? Hvis man lider av en narsissistisk lidelse som gjør at man opphøyer alt man gjør til mirakuløse hendelser så er det nok lett å tolke en slik historie til å være et eksempel på ens egen fortreffelighet. Men en mer sannsynlig forklaring er altså at det finnes helt naturlige årsaker til at Gjerstad kjente denne koden og at han enten forvrenger historien bevisst eller kanskje til og med ubevisst.
Neste eksempel NRK gjengir er et prakteksempel på etterrasjonalisering av en hendelse:
En person NRKs reporter i Snåsa har snakket med fortalte at han plutselig våknet av at telefonen ringte. Han hadde duppet av på ettermiddagen, men da han reiste seg opp, så han at maten stod og tørrkokte på komfyren.
Han fikk avverget situasjonen, men da han etterpå sjekket telefonen hadde han en mengde ubesvarte anrop fra Joralf Gjerstad, som sjelden brukte å ringe.
– Ja, det stemmer, jeg husker den episoden. Hadde han ikke våknet, så hadde det blitt brann, sier Gjerstad.
Hvor mange ganger i sitt 85 år lange liv, hvertfall etter telefonens inntog i de norske hjem, må ikke Snåsamannen ha prøvd å få tak i noen på telefon uten hell? Denne ene gangen våknet en person og oppdaget at en kokeplate var glemt påskrudd. I etterkant gjør han en fullstendig ubegrunnet kobling om at Snåsamannen må ha ringt for å varsle om dette. Denne koblingen har han selvsagt ingen grunn til å gjøre annet enn at det føles bra for ham. Da får han ta del i fenomenet Snåsamannen. Da er han og en av de som har fått oppleve hans evner. Det er selvsagt tøft. Men om historien er korrekt er det merkelig at ikke Snåsamannen avverger alle branner i området. Hvorfor i all verden ringte han denne ene gangen, men ikke hver gang noen glemmer kokeplaten på eller gjør noe annet som fører til at huset brenner ned? Joralf Gjerstad fortsetter nemlig:
– Når jeg får slike syn må jeg bare ringe og varsle. Når brannalarmen går her i Snåsa har jeg mange ganger fortalt kona mi Signe hvor det brenner. Det viser seg hver gang å stemme.
Atter en påstand uten dokumentasjon. Hva om han la ut sin spådom på nett hver gang? Eller filmet seg mens han sa dette med en troverdig klokke bak seg (f.eks. NRK TV)? Hva om han ringte til en journalist eller uavhengig part og ga beskjed hver gang? Så kunne man over tid dokumentere at han kanskje har en intuisjon om hvor brannene er, selv om dette sikkert kan gjettes relativt godt på et lite sted som Snåsa også uten overnaturlige evner. Men han vil ikke dokumentere. Han vil kun fortelle kona si, verdens mest partiske person, og så skrive bok hvor han påstår å ha spesielle evner, noe selvsagt hun også nyter godt økonomisk av. Det er så latterlig at man får lyst til å gråte. Samtidig er det kommersielt sett uhyre smart, fordi i motsetning til hva Human-Etisk Forbund påstår, så liker mange å bli lurt. Deres kunnskapstomme verden blir mer spennende når den kan fylles med fantastiske fantasihistorier.
Joralf sier han må ringe og varsle, men i denne isolerte historien som en journalist har gravd frem får man aldri vite om Snåsamannen faktisk ringte for å varsle. Det er bare en etterrasjonalisering som gjøres av den involverte. Mannen med kokeplaten tok tross alt aldri telefonen, så han fikk aldri vite om Snåsamannen ringte for å varsle eller for å minne ham på at han skulle være kirketjener kommende søndag. Men Gjerstad selv har ingen problemer med å ta æren for å ha reddet situasjonen. Det selger bøker må vite.
Og nå føler han for å skrive atter en bok om seg selv:
– Jeg har mye usagt. Jeg skriver for å få et system i det jeg har opplevd. Jeg har opplevd så mye utrolig som jeg vil bevise helt og holdent, sier Joralf Gjerstad til Dagbladet på nett.
Joralf Gjerstad vil bevise, men har konsekvent nektet å la seg teste under kontrollerte omstendigheter. De eneste bevis han vil gi folk, er de han kan kontrollere og konstruere selv. Der hvor beviset fullt og helt er hans eget ord og tolkning av hendelsene. Det er kanskje ikke så rart. Å bli avkledd som en svindler på sine siste dager er neppe noen behagelig ide, og han trenger ikke være synsk for å se det utfallet av en eventuell kontrollert test.
– Jeg vil ikke at folk skal begynne å fantasere om meg etter min død. Jeg vil ha orden.
Nei, fantaseringen vil han stå for helt selv mens han ennå lever. Sånt blir en fantasyforfatter rik av.
