et barndoms minne
i en gammel låve
kvisthull i vegger
og det tørreste høy
vi hoppet og lekte
lot høystøvet virvle
selv sauene smilte
når vi hadde det gøy
og dagslyset ropte
fra peprede vegger
som gullkledde korder
skar solen vårt tøy
vi voktet oss meget
for solens antenner
der visste vi alle
at støvet stod tett
men resten av luften
var ren som på fjellet
kun støvstrålens fare
var det som ble sett
i dag vet jeg bedre
det gjør nok de fleste
men støvstråler finnes
i fryktens begjær
vi glemmer at støvet
er inni oss alle
og hater vår neste
for alt det han er
så mange får lide
når de blir til støvkorn
mens mørket får tie
vi gjemmer oss der
Se diktet og tilhørende kommentarer på dikt.no.
