Jeg kom til å tenke på følgende forleden dag jeg pratet med min kjæreste eks-kjæreste (som er muslim) og min far (som er kristen) om religion og nestekjærlighet.
Mine foreldre har en venninne i Kenya som de har sendt penger til jevnlig i mange år for å hjelpe. Denne kvinnen er ekstremt religiøs. Hele hennes tilværelse dreier seg om den kristne tro. Hun ser hele livet gjennom et Jesus-filter, og er ute av stand til å tolke noe utenfor en guddommelig kontekst.
La meg gi et eksempel: Jeg husker en gang hun besøkte oss her i Norge og vi var ute og kjørte en tur. Min far reagerte på at hun ikke tok på seg sikkerhetsbeltet, men hun svarte at det ikke var nødvendig, fordi om det skulle skje en ulykke var det slik at bare hun rakk å sende en bønn til Gud ville han ta vare på henne. Noen annen sikkerhet enn det trengte hun ikke.
OK, ekstremt idiotisk etter alle målestokker, og jeg skal ikke en gang begynne å ramse opp hvor mange kristne og logiske selvmotsigelser og problemstillinger det ligger i en slik holdning, men hey - dama var hvertfall sterk i troen.
Mine foreldre er altså kristne, er oppdratt i kristne hjem, og føler det som en moralsk plikt å hjelpe andre når de kan. Etter en del år involvert i hjelpearbeid i Øst-Afrika, har de fått venner der som de fortsatt hjelper økonomisk. Det er noe de føler seg moralsk forpliktet til å gjøre.
Hvor kommer denne pliktfølelsen og omsorgen fra? Noen vil nok hevde det er en konsekvens av en kristen oppdragelse med nestekjærlighet og solidaritet i fokus. Og forskning fra USA tyder på at kristne faktisk gir mer penger, tid (og blod) enn sine ikke-religiøse medborgere. Så kanskje det faktisk er den kristne tro som dytter dem i retning av å gi så mye til sine fattige venner.
Denne kenyanske kvinnen er svært fattig, men bruker sine dager på å besøke folk i fengsler og andre svake grupper for å gi dem ting de trenger og fortelle dem om Jesus. Pengene hun får av mine foreldre bidrar til at hun kan utføre dette arbeidet. Nylig var hun også syk, og da fikk hun ekstra penger fra mine foreldre til å få den behandling hun trengte for å bli frisk.
Hun ber mye til Gud. Man må anta at hun ofte ber om at Gud skal hjelpe henne økonomisk så hun kan overleve og fortsette å hjelpe andre. Husk at Gud er den eneste sikkerhet hun trenger. I hennes verden vil Gud alltid ta vare på henne og hjelpe henne med alt hun har behov for.
Og hun får svar på sine bønner. Hun får pengene hun ber til sin gud om. Hun får virkelig den hjelp hun trenger. Fra mine foreldre.
Ja, det er mine foreldre som gir henne pengene. Men hun ser det nok som at det er Gud som hjelper henne - gjennom mine foreldre. At Han virker gjennom dem. Men hvis mine foreldre gir henne penger basert på en moralfølelse innpodet i dem gjennom en kristen oppdragelse, altså som et produkt av "Guds ord", har hun ikke da egentlig rett? Er det ikke da faktisk slik at det er Gud som hjelper henne? Helt uavhengig av om denne guden finnes eller ikke, så er det den gud hun ber til som sørger for at hun får den hjelpen hun trenger.
Gud hjelper henne uten å faktisk eksistere.
Det er egentlig litt fascinerende.
