Alle de store nettavisene klasket i går kveld til med budskapet om at Verdens Helseorganisasjon, WHO, nå har konkludert med at mobilstråling kan gi kreft.
Dagbladet skriver:
VG:
NRK:
Så da er det vel slått fast da. Bruker man mobiltelefon, kan det føre til kreft i hjernen.
Nettavisen skriver videre:
- Hjernen blir kokt, sier lege.
Bruk av mobiltelefoner og annen trådløs kommunikasjon kan være kreftfremkallende, ifølge forskning fra Verdens helseorganisasjon (WHO), melder NTB.
Organisasjonen definerer nå helsefaren ved mobilbruk i samme kategori som bly, eksos og kloroform når det gjelder kreftfremkallende stoffer, skriver CNN.
Aftenposten skriver:
Etter å ha gjennomgått et titalls publiserte rapporter på området, har et internasjonal ekspertpanel i Verdens Helseorganisasjon konkludert med at mobiltelefonbruk kan være kreftfremkallende.
Konklusjonen ble lagt frem i Lyon i Frankrike tirsdag av WHOs eget kreftpanel, Det internasjonale byrået for kreftforskning (IARC), bestående av i alt 31 forskere fra 14 land.
I uttalelsen blir mobiltelefonbruk oppgradert til samme fareskala som bly, eksos og kloroform, ifølge CNN.
NRK skriver:
Kommunikasjon gjennom mobiltelefoner og andre trådløse apparater «er muligens kreftfremkallende for mennesker», opplyser kreftforskningsavdelingen hos Verdens helseorganisasjon ifølge nyhetsbyrået AFP.
Disse apparatenes radiofrekvens skaper elektromagnetiske felter som kan være kreftfremkallende og gi økt fare for hjernesvulst, en ondartet type hjernekreft, går det fram av uttalelsen fra Det internasjonale byrået for kreftforskning (IARC).
Fra VG:
Helseorganisasjonen lister nå bruk av mobiltelefon på en liste over stoffer og atferd som kan bety kreftfare. På den samme listen står allerede kloroform og eksos, melder CNN.
Det er stråling fra mobiltelefon som muligens kan fremkalle kreft, ifølge WHO.
Mulig, ikke sannsynlig, risiko
Som vanlig i formidling av denne type nyheter finner vi at saken nyanseres når man leser lenger ned i teksten. For WHO sin rapport sier ikke at mobiltelefoner kan føre til kreft. Den sier derimot at man ikke kan utelukke at mobilstråling kan være kreftfremkallende. En ganske liten forskjell i ord, men enorm i betydning.
Det er flere problemer med gjengivelsen av denne saken. Tar man en kikk på originalrapporten så sier den følgende:
Results The evidence was reviewed critically, and overall evaluated as being limited among users of wireless telephones for glioma and acoustic neuroma, and inadequate to draw conclusions for other types of cancers. The evidence from the occupational and environmental exposures mentioned above was similarly judged inadequate. The Working Group did not quantitate the risk; however, one study of past cell phone use (up to the year 2004), showed a 40% increased risk for gliomas in the highest category of heavy users (reported average: 30 minutes per day over a 10‐year period)
Risikoen anses altså som å være begrenset for gliomer (svulst i hjernen) og akustiske neuromer (godartet svulst på hørselsnerven), og utilstrekkelig for å konkludere i forhold til andre krefttyper.
Så hva ligger i det at de mener det finnes en begrenset risiko for to krefttyper? Jo, dette defineres slik:
A positive association has been observed between exposure to the agent and cancer for which a causal interpretation is considered by the Working Group to be credible, but chance, bias or confounding could not be ruled out with reasonable confidence.
Enkelte studier viser altså en mulig sammenheng, men dette kan skyldes tilfeldigheter, forutinntatthet fra forskerne bak studiene, eller andre variabler som det ikke er kontrollert for. Man har altså ingen sikre data som tyder på at mobilbruk kan føre til kreft, men enkelte usikre data som antyder en mulig sammenheng, data som like gjerne kan skyldes tilfeldigheter eller skjev rapportering.
Du kan altså senke skuldrene og puste lettet ut.
INTERPHONE
Denne mulige sammenhengen stammer først og fremst fra den mye omtalte INTERPHONE-studien som, hvis man ignorerer studiens faktisk konklusjon og bare plukker noen isolerte tall, tydet på en 40% økning i risikoen for enkelte typer kreft ved langvarig mobilbruk i over 10 år. Men det finnes mange problemer med denne studien. Det er en studie basert på spørreundersøkelser hos 5117 hjernesvulsttilfeller fordelt på 13 land. Problemet med denne type studier er at de farges mye av intervjuobjektenes hukommelse og forutinntatthet. Er man mobilbruker og har fått hjernekreft kan ønsket om å finne en årsak til denne kreften være sterk. Mennesker har vanskelig for å akseptere at tragedier kan ramme tilfeldig. Da er det ikke usannsynlig at man husker mobilbruken som kanskje større enn den faktisk var ti år tilbake i tid. Og hvem husker egentlig nøyaktig om noe som skjedde for over 10 år siden? Husker du hvor lenge hver dag du brukte din mobiltelefon på slutten av nittitallet? Det tviler jeg på... men hadde du hatt kreft i hjernen ville du kanskje hatt et større insentiv til å huske mobilbruken din som ganske betydelig.
En annen raritet med INTERPHONE-studien er at definisjonen av storbruker er 1640 timers bruk, jevnet ut til en halv time daglig i 10 år. Men ser man på tallmaterialet så viser bruk opp til 1639,9 timer ingen høynet risiko for kreft. Straks man når 1640 timer så øker likevel risikoen med 40%. Man skulle vel tro at risikoen økte gradvis ved større eksponering? Men nei, rapporten viser ikke det, noe som igjen kan styrke ideen om at det her er stor grad av bias i rapporteringen.
Det er også viktig å merke seg at forfatterne av INTERPHONE-studien selv innså disse begrensningene og konkluderte som følger:
Overall, no increase in risk of either glioma or meningioma was observed in association with use of mobile phones. There were suggestions of an increased risk of glioma, and much less so meningioma, at the highest exposure levels, for ipsilateral exposures and, for glioma, for tumours in the temporal lobe. However, biases and errors limit the strength of the conclusions we can draw from these analyses and prevent a causal interpretation.
Konklusjonen var altså at det ikke var noen økning i risiko. Joda, enkelte løsrevne tall tydet på en slik mulig økning, men når forfatterne tok hensyn til bias og upålitelig rapportering, samt manglende trender i tallmaterialet og alle studier som ikke fant noen sammenheng, konkluderte de med at studien ikke støttet hypotesen om økt risiko for kreft ved mobilbruk.
Ikke-ioniserende stråling
Mobilstråling er såkalt ikke-ioniserende stråling og har mindre energi og lenger bølgelengde enn synlig lys. Ikke-ioniserende stråling har så lite energi at det ikke kan bryte molekylbindninger og skade DNAet vårt, en forutsetning for kreft (Oppdatert: Kreft kan kanskje oppstå også uten å ødelegge DNA-molekylet direkte. Se hva Orac skriver om dette.). Det er altså prinsipielt umulig at mobilstråling kan gi kreft på denne måten. WHO har tidligere skrevet følgende om ikke-ioniserende stråling:
In the area of biological effects and medical applications of non-ionizing radiation approximately 25,000 articles have been published over the past 30 years. Despite the feeling of some people that more research needs to be done, scientific knowledge in this area is now more extensive than for most chemicals. Based on a recent in-depth review of the scientific literature, the WHO concluded that current evidence does not confirm the existence of any health consequences from exposure to low level electromagnetic fields. However, some gaps in knowledge about biological effects exist and need further research.
Rundt 25.000 artikler er altså publisert de siste 30 år uten at man har kunnet finne noen sammenheng mellom ikke-ioniserende stråling og helseskader. Det kan være greit å ta med seg i denne debatten.
Nettsiden cancer.org skriver også litt om hvorfor RF-stråling neppe er farlig:
First, the energy level of radiofrequency (RF) waves is relatively low, especially when compared with the types of radiation that are known to increase cancer risk, such as gamma rays, x-rays, and ultraviolet (UV) light. The energy of RF waves given off by cell phone towers is not enough to break chemical bonds in DNA molecules, which is how these stronger forms of radiation may lead to cancer.
A second issue has to do with wavelength. RF waves have long wavelengths, which can only be concentrated to about an inch or two in size. This makes it unlikely that the energy from RF waves could be concentrated enough to affect individual cells in the body.
Third, even if RF waves were somehow able to affect cells in the body at higher doses, the level of RF waves present at ground level is very low -- well below the recommended limits. Levels of energy from RF waves near cell phone towers are not significantly different than the background levels of RF radiation in urban areas from other sources, such as radio and television broadcast stations.
For these reasons, most scientists agree that cell phone antennas or towers are unlikely to cause cancer.
Oppvarming av hodet
Så hvis strålingen i seg selv ikke kan skade vårt DNA og gi kreft, kan det likevel være farlig på andre måter? Vel, den andre måten slik stråling kan påvirke kroppen er gjennom oppvarming, men her har også forskning konkludert med at denne er så liten og ubetydelig at det ikke kan skade hjernen på noe som helst vis. Oppvarmingen fra en mobiltelefon vil være en brøkdel av en grad på utsiden av hodet. Oppvarmingen er vesentlig lavere enn om du stod ute i sola en vakker dag. Kroppen er også veldig flink til å regulere temperatur, så en eventuell oppvarming inne i hodet ville øyeblikkelig bli regulert gjennom økt blodgjennomstrømning.
Å hevde at "hjernen blir kokt", slik enkelte medier har skrevet, er altså fullstendig løsrevet fra virkeligheten.
Det franske paradoks
Leder for Folkets Strålevern, Sissel Halmøy, skrev i en opphetet og lang debatt jeg var engasjert i om dette temaet for noen måneder siden:
Den franske regjeringen gikk gjennom 2500 vitenskapelige studier. Det var 11% som viste helseskader, altså 275 studier som viste helsekader. De andre viste 89% viste ingen statistisk signifikante sammenhenger.
Halmøy er hysterisk livredd all form for stråling, og mener hun selv er el-overfølsom. Så hva konkluderte hun med ut fra denne franske gjennomgangen av studier hvor det overveldende flertall ikke fant noen risiko? Jo dette:
Det betyr IKKE at de viste at strålingen ikke var helseskadelig.
Og det oppsummerer vel litt av problemet i denne debatten. Det vil alltid være rom for tvil. Man kan aldri utelukke med 100% sikkerhet at noe er farlig. Men det overveldende forskningsmaterialet tyder på at det ikke er det, og de få studier som mener å vise en slik sammenheng har ofte store svakheter. Det gir likevel et lite rom for de som frykter mobilstråling til å si at det kan være farlig, men det blir en svært tendensiøs tolkning av de data vi i dag har.
Halmøy er også opptatt av å påpeke at franske myndigheter har iverksatt en del tiltak for å begrense spesielt barn og unges eksponering for RF-stråling, men ser man på grunnlaget for denne franske reaksjonen så viser det seg å være svært svakt:
The French Agency for Environmental and Occupational Health Safety conducted a review of around 3,500 studies and publications.
Around 10 studies indisputably demonstrate that radio signals have an effect on the activity of cells, the agency said, but only one mechanism has so far been identified by which the signals affect cells: the heating effect due to the very high signal levels typically only found close by transmitters.
Av 3500 studier fant de 10 som viste en sikker negativ helseeffekt, og dette mente de skyldtes oppvarming, ikke DNA-ødeleggende stråling. Rent statistisk vil man forvente en del falske positiver, så at ti av 3500 studier skal vise en fare er ikke spesielt skremmende hvis 3490 studier ikke fant noen slik sammenheng. Det fascinerende er at Halmøy og Folkets Strålevern selv har gått ut og sagt at slik oppvarming neppe er farlig, og at det må være andre årsaker til at mobilstråling gir kreft. Likevel bruker hun dette franske eksemplet som bevis for at norske myndigheter også må ta dette mer på alvor, selv om franskmennene altså mente faren skyldtes noe som hun selv mener ikke er noen fare...
Føre-var?
Myndighetene i enkelte land har valgt å basere seg på føre-var-prinsippet. Det kan forsåvidt være en god ting, men dessverre vil interessegrupper ofte se på dette som en bekreftelse av reell risiko. Vi så det samme med konserveringsmiddelet tiomersal i vaksiner. Grunnet usikkerhet i befolkningen ble dette fjernet fra de aller fleste vaksiner for snart 15 år siden. Det fantes ikke noe vitenskapelig grunnlag for en slik avgjørelse, kun et "politisk" grunnlag. Hvis man kan klare seg uten tiomersal, og det vil fjerne folks frykt for vaksiner og føre til at flere vaksinerer seg (en god ting), var det kanskje verdt å ta bort dette stoffet. Problemet er at vaksinemotstandere tolker det som en bekreftelse på at tiomersal må ha vært farlig, for hvorfor ellers skulle vel stoffet bli tatt bort? Hvis myndighetene altså tar hensyn til folkets ønsker, selv om disse er irrasjonelle, så brukes det som bekreftelse nettopp for de irrasjonelle holdningene. Hvis myndighetene ikke gjør noe, brukes det som bekreftelse på at myndighetene ikke bryr seg, er kjøpt og betalt av industrien, eller bare vil oss vondt. Det er umulig å vinne...
Flere studier...
Det kan og være nyttig å se litt på andre studier som er gjort på sammenhengen mellom mobilstråling og kreft. Vi kan starte med denne mye siterte danske studien publisert i 2006:
METHODS: This study is an extended follow-up of a large nationwide cohort of 420,095 persons whose first cellular telephone subscription was between 1982 and 1995 and who were followed through 2002 for cancer incidence. Standardized incidence ratios (SIRs) were calculated by dividing the number of observed cancer cases in the cohort by the number expected in the Danish population.
CONCLUSIONS: We found no evidence for an association between tumor risk and cellular telephone use among either short-term or long-term users. Moreover, the narrow confidence intervals provide evidence that any large association of risk of cancer and cellular telephone use can be excluded.
Det interessante med denne studien er at den baserte mobilbruken på data om deres mobilbruk hentet fra mobiloperatørene, ikke fra brukernes egen upålitelige hukommelse.
Eller denne svenske studien publisert i 2005:
Handheld mobile phones were introduced in Sweden during the late 1980s. The purpose of this population-based, case-control study was to test the hypothesis that long-term mobile phone use increases the risk of brain tumors. The authors identified all cases aged 20-69 years who were diagnosed with glioma or meningioma during 2000-2002 in certain parts of Sweden. Randomly selected controls were stratified on age, gender, and residential area. Detailed information about mobile phone use was collected from 371 (74%) glioma and 273 (85%) meningioma cases and 674 (71%) controls. For regular mobile phone use, the odds ratio was 0.8 (95% confidence interval: 0.6, 1.0) for glioma and 0.7 (95% confidence interval: 0.5, 0.9) for meningioma. Similar results were found for more than 10 years' duration of mobile phone use. No risk increase was found for ipsilateral phone use for tumors located in the temporal and parietal lobes. Furthermore, the odds ratio did not increase, regardless of tumor histology, type of phone, and amount of use. This study includes a large number of long-term mobile phone users, and the authors conclude that the data do not support the hypothesis that mobile phone use is related to an increased risk of glioma or meningioma.
Eller denne britiske studien publisert i 2005:
There is public concern that use of mobile phones could increase the risk of brain tumours. If such an effect exists, acoustic neuroma would be of particular concern because of the proximity of the acoustic nerve to the handset. We conducted, to a shared protocol, six population-based case-control studies in four Nordic countries and the UK to assess the risk of acoustic neuroma in relation to mobile phone use. Data were collected by personal interview from 678 cases of acoustic neuroma and 3553 controls. The risk of acoustic neuroma in relation to regular mobile phone use in the pooled data set was not raised (odds ratio (OR) = 0.9, 95% confidence interval (CI): 0.7-1.1). There was no association of risk with duration of use, lifetime cumulative hours of use or number of calls, for phone use overall or for analogue or digital phones separately. Risk of a tumour on the same side of the head as reported phone use was raised for use for 10 years or longer (OR = 1.8, 95% CI: 1.1-3.1). The study suggests that there is no substantial risk of acoustic neuroma in the first decade after starting mobile phone use. However, an increase in risk after longer term use or after a longer lag period could not be ruled out.
Eller denne tyske studien publisert i 2006:
The widespread use of cellular telephones has generated concern about possible adverse health effects, particularly brain tumors. In this population-based case-control study carried out in three regions of Germany, all incident cases of glioma and meningioma among patients aged 30-69 years were ascertained during 2000-2003. Controls matched on age, gender, and region were randomly drawn from population registries. In total, 366 glioma cases, 381 meningioma cases, and 1,494 controls were interviewed. Overall use of a cellular phone was not associated with brain tumor risk; the respective odds ratios were 0.98 (95% confidence interval (CI): 0.74, 1.29) for glioma and 0.84 (95% CI: 0.62, 1.13) for meningioma. Among persons who had used cellular phones for 10 or more years, increased risk was found for glioma (odds ratio = 2.20, 95% CI: 0.94, 5.11) but not for meningioma (odds ratio = 1.09, 95% CI: 0.35, 3.37). No excess of temporal glioma (p = 0.41) or meningioma (p = 0.43) was observed in cellular phone users as compared with nonusers. Cordless phone use was not related to either glioma risk or meningioma risk. In conclusion, no overall increased risk of glioma or meningioma was observed among these cellular phone users; however, for long-term cellular phone users, results need to be confirmed before firm conclusions can be drawn.
Eller denne finske studien publisert i 2007:
Public concern has been expressed about the possible adverse health effects of mobile telephones, mainly related to intracranial tumors. We conducted a population-based case-control study to investigate the relationship between mobile phone use and risk of glioma among 1,522 glioma patients and 3,301 controls. We found no evidence of increased risk of glioma related to regular mobile phone use (odds ratio, OR = 0.78, 95% confidence interval, CI: 0.68, 0.91). No significant association was found across categories with duration of use, years since first use, cumulative number of calls or cumulative hours of use. When the linear trend was examined, the OR for cumulative hours of mobile phone use was 1.006 (1.002, 1.010) per 100 hr, but no such relationship was found for the years of use or the number of calls. We found no increased risks when analogue and digital phones were analyzed separately. For more than 10 years of mobile phone use reported on the side of the head where the tumor was located, an increased OR of borderline statistical significance (OR = 1.39, 95% CI 1.01, 1.92, p trend 0.04) was found, whereas similar use on the opposite side of the head resulted in an OR of 0.98 (95% CI 0.71, 1.37). Although our results overall do not indicate an increased risk of glioma in relation to mobile phone use, the possible risk in the most heavily exposed part of the brain with long-term use needs to be explored further before firm conclusions can be drawn.
Dette er studier som vurderer risikoen i helt opp til 15 års bruk uten å finne noe sikkert grunnlag for å konkludere med økt risiko for kreft. (Noen av disse studiene jeg har sitert fra her er for øvrig også tatt med i INTERPHONE-studien.) I de tilfellene hvor det kan være en mulig risikoøkning, så skyldes dette ofte confirmation bias, altså at personer med hjernekreft overdriver bruken av mobiltelefon for 10 år siden, eller mener å ha brukt mobiltelefonen mest på den siden av hodet som svulsten sitter (selv om flere studier ikke finner noen sammenheng mellom svulst og hvilken side man holder telefonen på).
Selv om B følger A trenger ikke A ha ført til B
Men så kommer vi til et viktig ankepunkt. Korrelasjon betyr ikke nødvendigvis kausalitet. Selv om man skulle kunne konkludere med at mennesker som har brukt mobiltelefon mye kanskje kan synes å ha noe høyere risiko for et par typer kreft, så betyr ikke det at det er mobiltelefonen som har påført dem kreften. Det er ikke usannsynlig at mennesker som har brukt mobiltelefon mye helt siden nittitallet også kanskje har vært i jobber med mye stress, kanskje jobber hvor de har vært eksponert for farlige stoffer, kanskje de har omgitt seg med annet utstyr med andre typer høyenergistråling som kan ha vært skadelig, kanskje de har levd en mer usunn livsstil med mye stillesitting og usunt kosthold...
Det er altså mange faktorer som kan ha ført til at disse menneskene fikk kreft, helt uavhengig av mobiltelefonen. Når det da ikke finnes noen teoretisk modell for hvordan mobilstråling skulle kunne gi kreft, og de aller fleste studier på området ikke finner noen sammenheng, i tillegg til at de få som gjør det er preget av bias og metodologiske svakheter, blir det på grensen til absurd å konkludere med at en slik risiko kan være i nærheten av reell.
Minimal risikoøkning
Men hva om risikoen faktisk var reell, hva ville det ha å si for oss i praksis? Kreftforeningen skriver:
Dersom vi skulle ha dobbel risiko for hjernekreft, betyr det her i Norge at risikoen for å utvikle hjernekreft innen man blir 75 år, stiger fra ca. 1,5 prosent til ca 3 prosent. Vi mennesker har en risiko på ca. 31 prosent for å utvikle kreft (alle typer samlet) innen vi er 75 år, og som en grov snittberegning ville den totale kreftrisikoen da øke til ca 32,5 prosent med mobilbruk.
En av mine blogglesere1 tipset meg om denne saken og skrev bl.a.:
I USA diagnostiseres ca. 10 000 av drøyt 300 000 000 mennesker med gliom hvert år, altså ca. 0.0033% sjanse per person for å få diagnosen hvert år. En 40% økning vil gi en risiko på ca. 0.0046%.
For å sette dette i perspektiv så øker risikoen for gliom mer hvis man er høy, overvektig eller i lav aktivitet:
Glioma risk among tall persons (≥1.90 m) was twice that of short persons [<1.60 m; multivariate relative risk (RR), 2.12; 95% confidence interval (95% CI), 1.18-3.81; Ptrend = 0.006]. Risk among participants who were obese (BMI 30.0-34.9 kg/m2) at age 18 years was nearly four times that of persons of normal weight (BMI 18.5-24.9 kg/m2) at age 18 years (RR, 3.74; 95% CI, 2.03-6.90; Ptrend = 0.003); 11 cases were obese at age 18 years. Risk among participants who were active during ages 15 to 18 years was 36% lower than that of persons who were inactive during ages 15 to 18 years (RR, 0.64; 95% CI, 0.44-0.93; Ptrend = 0.02). BMI and physical activity after age 18 years were unrelated to glioma risk. Adult height, BMI during adolescence, and physical activity during adolescence were each associated with glioma risk, supporting a role for early-life energy balance in glioma carcinogenesis.
Så selv om det skulle vise seg å være slik at mobilstråling øker risikoen for et par krefttyper, er fortsatt risikoen svært liten. Det betyr selvsagt ikke at man skal ignorere en potensiell fare, men når datamaterialet for en slik fare er ekstremt tynt, og faren i seg selv er uhyre liten selv om datamaterialet hadde vært solid, kan nok krigstypene legges bort i avisredaksjonene.
Har det blitt mer kreft etter mobiltelefonens inntog?
Til slutt kan man se på dette fra en annen vinkel. Glem alt om teoretiske grunnlag for at mobilstråling skal kunne gi kreft. Glem alt om studier som prøver å finne en mulig sammenheng mellom mobilbruk og hjernekreft. La oss heller se på de faktiske forhold og vurdere om det er blitt flere hjernekrefttilfeller i befolkningen etter mobiltelefonens inntog.
I 2009 ble det publisert en studie som analyserte nettopp dette:
A team of researchers in northern Europe, however, has now combed through three decades of cancer registries and found no increase in the rate of brain tumors in the five to 10 years following widespread cell phone adoption in that region.
"We did not detect any clear change in the long-term time trends in the incidence of brain tumors from 1998 to 2003 in any subgroup," the researchers wrote in the paper, which was published online Thursday in the Journal of the National Cancer Institute (JNCI). The study looked for two of the most common types of brain tumors—gliomas, which are often malignant, and meningiomas, which are more often benign—in people ages 20 to 79 in Denmark, Finland, Norway and Sweden between 1974 and 2003. The researchers found that the frequency of these cancers was steady throughout the decades despite mobile use becoming common by the mid-1990s.
En annen britisk studie ble publisert i år og konkluderte med det samme:
The study, published in the journal Bioelectromagnetics, reported no statistically significant change in the incidence of brain cancers in men or women during the nine-year time period under observation.
“Mobile phone use in the United Kingdom and other countries has risen steeply since the early 1990s when the first digital mobile phones were introduced,” said lead researcher Dr Frank de Vocht, an expert in occupational and environmental health in the University of Manchester’s School of Community-Based Medicine.
“There is an on-going controversy about whether radio frequency exposure from mobile phones increases the risk of brain cancer. Our findings indicate that a causal link between mobile phone use and cancer is unlikely because there is no evidence of any significant increase in the disease since their introduction and rapid proliferation.“
[...]
“Our research suggests that the increased and widespread use of mobile phones, which in some studies was associated to increased brain cancer risk, has not led to a noticeable increase in the incidence of brain cancer in England between 1998 and 2007,” said Dr de Vocht.
Konklusjon
Det eneste forbehold man her må ta er at vi ikke har sikre data fra mer enn omtrent 10 års mobilbruk ennå. Kanskje disse krefttypene ikke dukker opp før det har gått 15 eller 20 år? Det er mulig, men da må vi igjen huske at det teoretiske grunnlaget for at slik kreft skal oppstå er manglende. En mulig forklaringsmodell kan være at å utsette celler for stråling kan "stresse" dem, og dermed medføre at de over tid utvikler skader som kan gi kreft, men mange omfattende laboratorieforsøk hvor man har utsatt dyre- og menneskeceller for RF-stråling over tid har ikke vist noen slik negativ effekt med sikkert resultat. Og som tidligere nevnt er det publisert rundt 25.000 artikler om dette tema som heller ikke har vist noen sammenheng mellom mobilstråling og helseskader.
På tross av avisenes litt skumle overskrifter tror jeg altså du kan bruke mobiltelefonen din med stor grad av trygghet om at du ikke vil ta skade av det. Og skulle du først være redd for kreft kan det hende du heller bør ta deg en joggetur eller spise mindre rødt kjøtt.
Oppdatering: Den engelske avisen The Guardian har skrevet om saken og har et fint avsnitt hvor de setter "faren" litt i perspektiv:
In designating radio-frequency fields as "possibly carcinogenic", the WHO has put them on a par with around 240 other agents for which evidence of harm is uncertain, including low-level magnetic fields, talcum powder and working in a dry cleaners.
Anbefaler også å lese en veldig god gjennomgang av konsekvensene av WHO-rapporten og status på hva vi i dag vet om mobilstråling i bloggen til Cancer Research UK.
1 Takk til Joachim Blaabjerg.
