Hjernen vår er spesialisert til å gjenkjenne mønstre og jobber fulltid med å finne slike mønster og sammenhenger i alt den fores av sanseinntrykk, kanskje spesielt synsinntrykk. Et mønster hjernen er spesielt evolvert til å oppdage er ansikt, og vi ser ansikter overalt. I skyer, skygger, trær, sand og ostesmørbrød.
Tenk deg bare at en enkel strektegning bestående av en sirkel med to prikker til øyne, en vertikal strek som nese og en horisontal strek som munn, oppfattes utvetydig som et ansikt hos alle mennesker. Tygg litt på det. Vi ser et ansikt i denne strektegningen utelukkende fordi hjernen vår er fantastisk til å oppdage enkle mønstre og koble disse mot en database av objekter. Ikke fordi tegningen egentlig ligner på et virkelig ansikt. Hvis et bilde av ditt ansikt lagres digitalt, og sammenlignes med et digitalt bilde av nevnte strektegning, så vil ikke mange av punktene i bildet sammenfalle. Kanskje ikke en eneste piksel. Likevel klarer altså hjernen å generalisere ansiktsbildet og finne et mønster som den klarer å få til å sammenfalle med strektegningen på et eller annet vis.
Men som sagt, denne evnen hjernen har til å finne slike mønstre er så overaktiv at den ofte lurer oss til å se ting som ikke egentlig er der. Denne effekten kalles pareidolia, og her er en del fine eksempler.
