Et innlegg på sirdolen.no fra vår lokale kristenfundamentalistiske helt, Hallvard Kvæven, (“Klimatrusselen”) gjorde at jeg måtte lire av meg et heller flåsete innlegg selv (“Homotrusselen”). Dette ble fulgt opp av tidligere omtalte homohetser Astrid Tjørhom som i sitt innlegg “Til Halvard og Gunnar” skriver bl.a. følgende:
Til deg, Gunnar, vil jeg si: Vi er mange som blir såret over måten du ordlegger deg på. Det ville være fint om du ville ta hensyn til det. Du har jo gitt uttrykk for at du ikke tror på Gud. For deg er da kanskje ingenting hellig? Du skal likevel vite at du tråkker på det som er hellig for oss som tror.
... dette fra en kvinne som både har gått i bresjen for å sørge for at homofile ikke skal kunne inneha tillitsverv i Krf, og som har skrevet leserinnlegg hvor hun har anbefalt kraftig medisinering, forbønn og psykiatrisk behandling til en lesbisk journalist i Fædrelandsvennen... og hun mener at jeg sårer folk?
Forresten, jeg ber ofte for deg, til den Gud som du ikke tror på. Jeg ber om at du snart må erkjenne at du tror på Ham og på Hans Sønn, Jesus Kristus, som døde og stod opp igjen også for deg. Ditt intellekt og din iver etter å sette deg grundig inn i ting, ville bli en stor ressurs i arbeidet for Guds rike.
Dette innlegget åpnet døren for meg til å skrive et skikkelig tilsvar:
Astrid, du hevder at jeg sårer deg og andre med mine innlegg. Mener du at religion ikke skal være gjenstand for kritikk? Mener du at de hårreisende synspunkter du selv står for ikke skal kunne kritiseres, fordi du da kan føle deg såret? Er religiøst baserte meninger immune mot kritikk? Slettes ikke. Du har valgt å bygge livet ditt på en absurd ide som dessverre også medfører et forkvaklet syn på en del saker som jeg ikke kan la være å ytre min motstand mot når du og andre tilkjennegjør disse meningene i det offentlige rom. Hvis du føler deg såret av det så er det like relevant som om en Frp-politiker skulle føle seg såret av min kritikk av deres politikk. Jeg kritiserer saker, meninger og argumenter, ikke personer. Til sammenligning har jeg selv blitt utsatt for en hel del personlige slag under beltestedet av de kristne som har deltatt i debattene, men jeg har aldri sett deg ta avstand fra slik skitten argumentasjon... hva er ditt etiske standpunkt på dette?
Det overrasker meg også litt at du selv åpenlyst har ført en kamp for å diskriminere og trakkassere homofile (gjennom å offentlig oppfordre til forbønn, sterk medisinering og psykiatrisk behandling) uten at du føler det kan ha såret noen? Jeg vil i den sammenheng sitere Steven Weinberg som sa:
“With or without religion, you would have good people doing good things and evil people doing evil things. But for good people to do evil things, that takes religion.”
Jeg tror uten tvil at du er et godt menneske. Det er bare så synd at religion blinder deg til å tro at en del klart umoralske handlinger, som å diskriminere og trakassere homofile, er gode handlinger. Dette er helt på linje med at religion legitimerer både slaveri, kvinneundertrykkelse, tortur, krig og kjønnslemlestelse, selv om alle disse ting bryter totalt med det en ateistisk human-etiker vil se på som god moral. “But for good people to do evil things, that takes religion.”
Du lurer på om “ingenting er hellig” for meg. Med fare for at vi har ulike definisjoner av begrepet “hellig”, så er mitt svar ja. Jeg holder i aller høyeste grad sannheten for hellig, og religion er den direkte motsetning av sannhet i dets innbitte kamp for å undergrave, kvele og motarbeide opplysning og kritisk undersøkelse. Mens religiøse er villige til å ofre mennesker på religionens alter, er mennesket for meg hellig i seg selv. Frihet er også hellig for meg. Frihet til å leve ut sitt fulle potensiale og leve et fullverdig liv, så lenge man ikke skader andre eller hindrer andre i å leve ut sitt fulle potensiale. For deg og dine er dessverre den innbilte far i himmelen mer hellig enn dine medmennskers rett til å være seg selv, og det vil jeg alltid snakke ut mot.
Du sier også at du ber for meg. Med fare for å virke innbilsk, aner jeg at ganske så mange ber for meg i håp om å omvende meg. Jeg kunne sagt takk for at du ber, men det ville vært uærlig. Hvorfor skal jeg takke deg for at du prøver å mane frem en usynlig kraft for å endre mine tanker og holdninger? Kan du tenke deg en større urett og et større overgrep mot et medmenneske enn nettopp det? Denne handling et av de største selvbedrageri kristendommen har påført mennesket. Du kan snakke til deg selv så mye du vil, men det hverken kan eller vil påvirke meg. Jeg tar gjerne en debatt på hvorfor det rent logisk er umulig at bønn kan ha noen effekt (stikkord: konflikt med fri vilje, brudd med Guds plan osv), men jeg antar at dette er uinteressant for deg fordi det vil belyse paradokser som du helst ikke ønsker belyst.
Den groteske og primitive ideen om at en menneskeofring for 2000 år siden skal fri meg for ansvaret for mine egne handlinger, er veldig fremmed for meg. En slik ide er et uetisk fundament som i bunn og grunn alltid vil skade et samfunn. Det er først når mennesker aksepterer sin egen forgjengelighet, sin uunngåelige død og både sin ubetydelighet og samtidig sin uendelige egenverdi, at man kan fungere sammen, handle til det felles beste og samtidig ha et godt liv den korte tiden man har på jorden.
Men takk for ditt innlegg. Jeg setter veldig pris på respons, selv om dine tanker er svært så fjerne for meg. Selv om jeg synes du og Hallvard står for en del motbydelige ideer som jeg på ingen som helst måte respekterer, vil jeg alltid respektere dere som meningsytrere og motdebattanter, såvel som medmennesker. Jeg synes det er trist at dere aldri vil kunne se universets fantastiske herlighet og alle livets og menneskehetens nydelige fasetter fordi dere er blindet av et puritansk menneskesyn som avstumper deres eget liv og diskriminerer andres liv. Men vi kjemper alle en daglig kamp for å komme oss gjennom hverdagen, og vi har alle våre skylapper, moralske rulleblad og ikke minst skjeletter i skapet, så vi kan ikke gjøre mer enn å forsøke å få det meste ut av livet i fellesskap. Jeg skulle likevel ønske at vi alle gjorde dette uten å involvere personlige fantasiskapninger for å gi ens egne subjektive ideer presedens, legitimitet og immunitet. Det er både uærlig, selvbedragersk og arrogant.
Men jeg har strengt tatt ikke så store problemer med folk som Astrid og Hallvard, fordi de har tatt et standpunkt, om enn hvor absurd, som de går åpent ut med. Jeg ble utrolig mye mer provosert av innlegget som fulgte skrevet av en kollega av Astrid, og tidligere kollega av meg selv da jeg jobbet i Sirdal Musikk- og Kulturskule (SMoK). Vedkommende skriver:
Det er vel noen “her ute” som har problemer med å forstå deg også, Gunnar. Jeg er langt fra noen kirkegjenger, faktisk tror jeg at jeg i livssyn ligger nærmere deg enn Astrid, som du nokså skarpt har rettet ditt siste inlegg til La oss respektere de som har sin tro, samme hvor primitiv og “grotesk” den måtte virke. Og jeg sitter i hvert fall med en følelse at du selv faktisk har en tro - troen på å ikke tro - som du nesten prøver å “misjonære” ut til oss andre.
Til Astrid: Ikke ta det så tungt, “Han aner ikke, hvad der er i den, men han vover at vente sig alt godt...”!
Det er dette som virkelig er uforståelig for meg. Ideen om at man skal respektere menneskers rett til å være “jævlige” mot andre. Ideen om at man ikke skal kritisere slike åpenbare ødeleggende holdninger mot andre mennesker fordi de er religiøst begrunnet. Mitt svar kom derfor raskt:
“Hvis ateisme er en tro, er det å ikke spille sjakk en hobby.”
Jeg har stor respekt for Astrid og Hallvard sitt mot. Mot til å stå frem og si hva de mener, uansett hvor kontroversielt det måtte være. De er tydelige, og det er det alt for få som er. Jeg prøver også å være tydelig, og jeg har tro på at det er en viktig egenskap.
Astrid og Hallvard er hverken svake eller uskyldige ofre for min kritikk. De er vant til litt hardt vær og ber aktivt om “bråk” med sine meningsytringer. Derimot er jeg ikke like sikker på at de mennesker Hallvard og Astrid går aktivt ut mot er like sterke. Jeg synes ikke det er galt at noen også står opp for dem.
Jeg synes folk som Hallvard og Astrid er beundringsverdige og viktige i vårt samfunn. Vi trenger mennesker som tør å være ærlige. Jeg respekterer folks rett til å tro og si hva som helst, uansett hvor absurd, men i det øyeblikk folk prøver å endre vårt samfunn på en måte jeg er uenig i, sier jeg fra. Det er min rett og ikke minst plikt.
Jeg stiller meg skeptisk til din oppfatning om at vi skal “respektere” og for all del ikke motsi menneskers rett til å undertrykke kvinner og homofile. Hvis det er respektløst og misjonerende å tale i mot dette, så er jeg gjerne respektløs og misjonerende. Skal vi respektere kjønnslemlestelse i religionens navn? Skal vi respektere vold mot kvinner i religionens navn? Skal vi respektere teleevangelisters rett til lure penger fra svake mennesker? Jeg synes ikke det. Men jeg håper at de som er uenige med meg også roper ut om det istedenfor å sitte på gjerdet og gjemme seg i frykt for å bli stemplet som det ene eller det andre. Jeg håper at hvis jeg tar fryktelig feil eller tråkker over en eller annen usynlig strek, så sier noen fra istedenfor at de lar meg vandre i villfarelsens ørken i meningsløs respekt for mitt ståsted.
Det er bare en ting som provoserer meg mer en religiøse skrullinger, og det er de som mener disse skrullingene ikke skal utsettes for kritikk og at deres meninger skal respekteres fordi de er av religiøs natur. Grøss.
